I Gandhis fotspor 

Den indiske aktivisten og filosofen Vandana Shiva besøker nå Norge på Globaliserings-konferansen.

Vandava Shiva. Fronteiras do Pensamento Porto Alegre (Wikipedia, 2017)
London er forfatter, skribent, foredragsholder og konsulent bosatt i California.

Mens Mahatma Gandhi er best kjent for sin kamp for å frigjøre India fra den britiske kolonialismen for et halvt århundre siden, viet han storparten av livet til fornyelse av Indias vitalitet og kultur fra grunnen av. Han var en utrettelig forkjemper for det han kalte swadeshi, eller lokal selvforsyning. Han følte at Indias sjel var i landsbysamfunnet, og at frihet for det indiske folket bare kunne nås ved om man skapte en konføderasjon av selvstyrte mennesker med tro på seg selv som sine egne arbeidsgivere. De skulle bo i landsbyer og leve av det de produserte på egen jord.

Historien ville det slik at Gandhis ideer stort sett var ukjent etter Indias uavhengighet, særlig hans lære om nøysomhet og ressursbevaring. I likhet med mange andre utviklingsland flørtet India i en periode med sosialismen, men droppet den til fordel for vestlige markedsreformer. I dag går alle sentrale politiske partier i India inn for en høyteknologisk fremtid, en utvikling som på kort sikt trolig gir økonomisk velstand til noen indere, men ikke uten langsiktige sosiale og miljømessige konsekvenser. Imidlertid er det i ferd med å vokse frem en bevegelse som vil blåse nytt liv i Gandhis ideer. Flere og flere mennesker i India og andre steder begynner å stille spørsmål ved verdien av frimarkedsreformer og deregulering. Slik de ser det, har presset for økonomisk globalisering hatt en mengde negative følger, fra økende økonomisk ulikhet og overbefolkede byer til økologiske ødeleggelser og forflatning av lokale tradisjoner og kulturer.

En av de mest fremstående av Gandhis intellektuelle arvtakere er Vandana Shiva. Hun er utdannet fysiker og vitenskapsfilosof og har fått betydelig anerkjennelse som forkjemper for bærekraft, selvbestemmelse, kvinners rettigheter og miljø-rettferdighet. Hun har skrevet over et dusin bøker, blant dem Monocultures of the Mind, Staying Alive: Women, Ecology and Development og Biopiracy. I India er hun også kjent for sitt grasrotarbeid for å bevare skog, organisere kvinnenettverk og beskytte lokalt biologisk mangfold.

Før du vet ordet av det, vil all vanlig bruk av planter være patentert av et vestlig firma. For meg er dette en absolutt skjensel.

Vandana Shiva er leder for Research Foundation for Science, Technology and Natural Resource Policy i Dehra Dun. Hun har mottatt en mengde utmerkelser og priser, inkludert Alfonso Comín-prisen for 1998 og Right Livelihood-prisen for 1993, også kjent som den alternative nobelprisen. Den avdøde miljøverneren David Brower uttalte en gang at Shiva ville vært hans kandidat til stillingen som verdenspresident om noe slikt hadde eksistert.

– Du har sagt at den viktigste utfordringen verden står overfor i dag, er todelt: behovet for biologisk bærekraft på den ene siden og for sosial rettferdighet på den andre. Mange, særlig her i USA, ser på disse temaene som separate og uavhengige av hverandre, men for deg er de uløselig knyttet sammen?

«Ja, for meg henger de nøye sammen, delvis fordi mitt syn på økologi kommer fra den mer marginale delen av indiske samfunnet, fra bønder som utgjør 70 prosent av landets befolkning – mennesker som er avhengig av naturressurser, av biologisk mangfold, av jorden, skogene, vannet. Naturen er deres produksjonsredskap, så for dem er økologisk ødeleggelse en form for urettferdighet. Når skogen forsvinner, når elven demmes opp, når det biologiske mangfoldet stjeles, når jorder blir vassjuke eller saltholdige på grunn av økonomisk aktivitet, er det et spørsmål om overlevelse for disse menneskene. Derfor må miljøbevegelsene våre være rettferdighetsbevegelser.

Grunnen til at det ikke fortoner seg på den måten i Nord-Amerika, tror jeg har mye med dette landets historie å gjøre. Okkupasjonen av Amerika (og Columbus’ ankomst var opplagt en okkupasjon, det kan ingen nekte for) medførte at hele historien til de amerikanske urfolkene ble gjort usynlig. Landet kunne bare okkuperes hvis det først ble definert som tomt. Så da ble det definert som villmark, trass i at det var blitt brukt av urfolk i årtusener.

Historisk er altså naturen blitt definert som villmark. Senere, da villmarksbevegelsen vokste frem, skjedde det uavhengig av spørsmålet om sosiale ulikheter og det økonomiske spørsmålet om å overleve. Den var en bevaringsøkologisk bevegelse skapt av en okkupasjonskultur. Det sier seg selv at en villmarksbevegelse startet av ur-amerikanere ikke ville hatt de samme røttene.

I dag er det derfor et motsetningsforhold mellom miljøbevegelsen og rettferdighetsspørsmål. Du kan se det på rammene disse sakene får. Det som stadig går igjen, er arbeidsplasser kontra miljø, natur kontra mat å spise. Dette er ekstremt kunstige dikotomier.

Jeg tror vi nå er kommet til et stadium der vi må finne løsninger på økonomisk urettferdighet på samme sted og på samme måter som vi finner bærekraftige løsninger. Miljømessig bærekraft og rettferdighet i den forstand at alle har en plass i produksjons- og forbrukssystemet – dette er to sider ved samme sak. De er blitt kunstig splittet, og i vestlig tenkemåte må de bringes sammen igjen.»

  Du har protestert mot patentering av planter og urter, noe den farmasøytiske industrien har etterstrebet svært aggressivt i senere år?

«Ja, det er et fenomen som startet i USA, der selskaper gjør krav på livsformer, biologisk mangfold og nyskapning som tilhører andre kulturer, ved å søke om patent på dem. For eksempel er insektmidler laget av neem-treet i India patentert, mens et patent nå begrenser bruken av urten Phyllantus niruri i behandling av hepatitt. Et enda grellere eksempel er bruk av gurkemeie i sårbehandling, som er velkjent av mødre og bestemødre i hvert eneste hjem i India. Nå gjør Mississippi Medical Center krav på å ha «oppfunnet» gurkemeiens evne til å lege sår.»

– Du beskriver et dramatisk tilfelle der noen amerikanske forskere dro til India og valgte ut gamle og velkjente folkemedisinske midler til rent kommersielle formål.

«Absolutt. Tyveri av alminnelig kunnskap og folkemedisinsk kunnskap har jeg kalt «bio-piratvirksomhet» og «intellektuelt sjørøveri». Det burde ikke være mulig å ta patent på noe som er prior art. Men det amerikanske patentsystemet er temmelig urimelig. For det første behandler de ikke prior art fra andre samfunn som ditto. Derfor kan hvem som helst fra USA reise til et annet land, sette seg inn i bruken av en medisinsk plante eller finne frø som brukes av bønder, komme hjem igjen, gjøre krav på at det dreier seg om en oppfinnelse eller en nyskapning, ta patent på det og skaffe seg en eksklusiv rett til bruken av produkter eller prosesser som er knyttet til denne kunnskapen.»

– Kommer du på andre eksempler?

Saken er åpen for Ny Tids abonnenter. Logg inn i toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

Kommentarer