I fravær av følelser

DEBATT

Artikkelen «Generasjon Snowflake» bommer grovt. Vi må kvitte oss med tenkemåten som frykter følelser.

post@loyd.no

I årtusener har vi øvd vettet av oss på å tenke i distanse til og i fravær av følelser. George Lakoff og Mark Johnson kaller vår spaltede tenkemåte for en «disembodied style of thinking» – en ulegemlig måte å tenke på. De mener denne tenkemåten er så gal at alt som har vært tenkt, nå må tenkes på nytt. Og forskjellen er dramatisk.

Det motsatte av å tenke disembodied er å tenke nært følelsene, – embodied eller legemliggjort, med et embodied sinn. For å lære seg denne tenkemåten må vi drive med motdressur mot vår nåværende spaltede tenkemåte. Jeg har selv gjort dette og vet at forskjellen er dramatisk.

For både realitetssans, virkelighetsopplevelse, kunnskaper og moral, våre oppfattelsesmønstre og verdsettelseskriterier, maktstrukturer og maktforhold er tuftet på nettopp en disembodied style of thinking. Vi tror det vi tror, og de mektige er mektige fordi de har makt til å forme oss fra vi blir født.

Fornuft og følelser. Vi tenker selvsagt ikke fullstendig disembodied. Det er umulig. For som forfatter og hjerneforsker Antonio R. Damasio har vist, er hjernen kroppens trollbundne publikum, og kroppen er følelsenes skueplass. Følelsene, som kommer først, danner referanseramme for hvordan resten av hjernen tar seg av sine saker (Descartes’ feiltakelse, Damasio 2001). At følelsene går forut for intellektet utgjør en dramatisk forskjell i forhold til hva vi tidligere har trodd.

Min påstand er at etter at vi i årtusener har neglisjert, fornektet og fortrengt følelser – i troen på at fornuft og følelser befinner seg på ulike steder i hjernen og på filosofenes storytelling om at følelser er ufornuftige og noe primitivt vi bør se bort fra – er vår mentalitet og tenkemåte nå så spaltet fra følelsene at rasjonaliteten som skal skille oss fra andre dyr, langt på vei har gått tapt.

I Materialisten 1/2013 skrev jeg følgende: «Først vandaliserer vi følelsene for så å anklage følelsene vi har rasert for ikke å være fornuft. Verst av alt, vi fortsetter å rasere våre følelser enda vi lenge har visst at tenkning er emosjonelt engasjert og påvirket». Det kaller jeg uintelligent. Vi gjør fravær av følelser, raserte, frustrerte og villedende følelser, til referanseramme eller grunnlag for vår tenkning.

Studier av den hjerneskadde pasienten Elliot fikk Damasio til å forstå at fravær av følelser ødelegger for vår dømmekraft og tenkeevne. Elliot klarte seg ikke i dagliglivet, var uten praktisk fornuft og evne til å ta beslutninger, nettopp fordi skaden gjorde at han ikke lenger hadde et følelsesliv.

Damasio kunne til slutt konkludere med at fravær av følelser ødelegger for rasjonaliteten som skiller oss ut som mennesker, at en slik tilstand er et pålitelig korrelat til defekt kjernebevissthet (Følelsen av hva som skjer, 2002). Hva da med vårt fravær av følelsen empati?

Er empati overfølsomhet? Knapt noe har ført til mer elendighet i verden enn mangel på empati. Denne følelsen kan være så fraværende at de som har definisjonsmakt tror at empati er noe intellektuelt, eller noe man kognitivt kan «sette seg inn i»; noe som kan pugges i likhet med gangetabellen. Det må være noe galt med det følelsesmessige grunnlaget for deres tenkning, deres kjernebevissthet.

Århundrers ekko av mannens frykt for følelser klinger i mine ører, i hans kamp mot kvinnen og hennes måte å tenke på.

Det er stort sett menn som aldri har forstått følelsenes rolle og betydning som har definisjonsmakten; menn som tenker i fravær følelser har bestemt og bestemmer fortsatt hva som er overfølsomt, hudløst, hypersensitivt og så videre.

Du har nå lest 3 gratis artikler denne måned. Er du abonnement, logg inn i
toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.