I fravær av følelser

DEBATT

Artikkelen «Generasjon Snowflake» bommer grovt. Vi må kvitte oss med tenkemåten som frykter følelser.

Loyd Henriksen

I årtusener har vi øvd vettet av oss på å tenke i distanse til og i fravær av følelser. George Lakoff og Mark Johnson kaller vår spaltede tenkemåte for en «disembodied style of thinking» – en ulegemlig måte å tenke på. De mener denne tenkemåten er så gal at alt som har vært tenkt, nå må tenkes på nytt. Og forskjellen er dramatisk.

Det motsatte av å tenke disembodied er å tenke nært følelsene, – embodied eller legemliggjort, med et embodied sinn. For å lære seg denne tenkemåten må vi drive med motdressur mot vår nåværende spaltede tenkemåte. Jeg har selv gjort dette og vet at forskjellen er dramatisk.

For både realitetssans, virkelighetsopplevelse, kunnskaper og moral, våre oppfattelsesmønstre og verdsettelseskriterier, maktstrukturer og maktforhold er tuftet på nettopp en disembodied style of thinking. Vi tror det vi tror, og de mektige er mektige fordi de har makt til å forme oss fra vi blir født.

Fornuft og følelser. Vi tenker selvsagt ikke fullstendig disembodied. Det er umulig. For som forfatter og hjerneforsker Antonio R. Damasio har vist, er hjernen kroppens trollbundne publikum, og kroppen er følelsenes skueplass. Følelsene, som kommer først, danner referanseramme for hvordan resten av hjernen tar seg av sine saker (Descartes’ feiltakelse, Damasio 2001). At følelsene går forut for intellektet utgjør en dramatisk forskjell i forhold til hva vi tidligere har trodd.

Min påstand er at etter at vi i årtusener har neglisjert, fornektet og fortrengt følelser – i troen på at fornuft og følelser befinner seg på ulike steder i hjernen og på filosofenes storytelling om at følelser er ufornuftige og noe primitivt vi bør se bort fra – er vår mentalitet og tenkemåte nå så spaltet fra følelsene at rasjonaliteten som skal skille oss fra andre dyr, langt på vei har gått tapt.

I Materialisten 1/2013 skrev jeg følgende: «Først vandaliserer vi følelsene for så å anklage følelsene vi har rasert for ikke å være fornuft. Verst av alt, vi fortsetter å rasere våre følelser enda vi lenge har visst at tenkning er emosjonelt engasjert og påvirket». Det kaller jeg uintelligent. Vi gjør fravær av følelser, raserte, frustrerte og villedende følelser, til referanseramme eller grunnlag for vår tenkning.

Studier av den hjerneskadde pasienten Elliot fikk Damasio til å forstå at fravær av følelser ødelegger for vår dømmekraft og tenkeevne. Elliot klarte seg ikke i dagliglivet, var uten praktisk fornuft og evne til å ta beslutninger, nettopp fordi skaden gjorde at han ikke lenger hadde et følelsesliv.

Damasio kunne til slutt konkludere med at fravær av følelser ødelegger for rasjonaliteten som skiller oss ut som mennesker, at en slik tilstand er et pålitelig korrelat til defekt kjernebevissthet (Følelsen av hva som skjer, 2002). Hva da med vårt fravær av følelsen empati?

Er empati overfølsomhet? Knapt noe har ført til mer elendighet i verden enn mangel på empati. Denne følelsen kan være så fraværende at de som har definisjonsmakt tror at empati er noe intellektuelt, eller noe man kognitivt kan «sette seg inn i»; noe som kan pugges i likhet med gangetabellen. Det må være noe galt med det følelsesmessige grunnlaget for deres tenkning, deres kjernebevissthet.

Århundrers ekko av mannens frykt for følelser klinger i mine ører, i hans kamp mot kvinnen og hennes måte å tenke på.

Det er stort sett menn som aldri har forstått følelsenes rolle og betydning som har definisjonsmakten; menn som tenker i fravær følelser har bestemt og bestemmer fortsatt hva som er overfølsomt, hudløst, hypersensitivt og så videre.

Nå mener Eivind Tjønneland (Ny Tid 4/2017) og hans likesinnede at hårsårheten har tatt overhånd i verden, og at vi overfølsomme må bekjempes. Tjønneland & Co angriper nå «de nye hudløse herskerne», en «ny type potensielle diktatorer» som ble voksne på 2010-tallet, et «tynnhudet Frankenstein-monster» som vil forby alt det «ikke liker å høre».

Hvor er disse diktatorene, herskerne? Hvilke innflytelses- og maktsystemer er det som har blitt overfølsomme? Her om dagen bestemte ungdomspolitikerne fra alle partier seg – de som ble «voksne» på 2010-tallet – for å tyne de syke og svake i samfunnet gjennom endringer i sosiale støtteordninger, enda mer enn deres tykkhudede forbilder.

Angrepene på oss følsomme har endret karakter. Før var vi bare dumme – nå føler noen seg truet. Enhver tendens til økt følsomhet skal kveles ved fødselen. Man må hindre at rådende neglisjering av og mistro til følelser blir svekket. Ny kunnskap om følelser må ikke bli kjent for folk flest.

Mislykkes de med dette, tror jeg det kan bli en åndsbatalje uten sidestykke i historien. En embodied style of thinking vil få rådende maktstrukturer og maktforhold til å rakne; den vil endre vår virkelighetsoppfatning, våre oppfattelsesmønstre og verdsettelses-
kriterier. Vi vil forstå at det vi ikke har inkorporert i vår egen verden, kan vi heller ikke avstemme i oss selv – like lite som en psykopat kan se sin egen ufølsomhet.

Hjernen er kroppens trollbundne publikum, og kroppen er følelsenes skueplass.

Frykt for følelser. Århundrers ekko av mannens frykt for følelser klinger i mine ører, i hans kamp mot kvinnen og hennes måte å tenke på. Menn utestengte kvinnen fra å være med på å forme vår alles tenkemåte og oppfatning av oss selv, fordi hun tenkte mer med følelser og av den grunn ble regnet som uintelligent. Det har kostet oss dyrt.

I en tid der alt synes å gå til helvete med kloden, har vi nå fått kunnskap som kan redde vår art dersom den utbres og forvaltes med klokskap. Våre problemer kan ikke løses med tenkemåten som skapte dem (Einstein sa noe slikt). Nå har vi muligheten til å kvitte oss med denne tenkemåten.

Men hvis dette skal skje, må vår hjerne, kropp og følelser bli én sammenhengende organisme som samarbeider med miljøet rundt, slik vårt «bekroppede sinn» er ment å fungere. Vi må ikke la oss stoppe av de mektige, men selv drive aktiv mottrening av vår spaltede tenkemåte for å få en mer embodied tenkemåte. Og jeg er overbevist om at de som er best egnet til det, er mennesker med mer nærhet til følelser.

Kanskje den egosentriske overfølsomheten Tjønneland og hans likesinnede ser, er et mislykket forsøk på å drive slik motdressur. Kanskje de sentimentales «perverterte følelser» en dag kan bli transformert til følelsen empati, som nest etter kjærligheten truer rådende maktstrukturer mer enn noe.

post@loyd.no

---
DEL