I følelsenes vold 

Hva skal minnesmerkene etter 22. juli egentlig minne befolkningen om? Politikkens – og den politiske kunstens – følelsesmessige karakter var helt sentral på konferansen Public Calling.

Minnesmerket Lysningen på Utøya, med navn og alder på de 69 som ble drept av Anders Behring Breivik 22. juli 2011. Foto: Torstein Bøe / NTB scanpix
Simen Helsvig
Kunstkritiker i Ny Tid.

«Når var øyeblikket du valgte å gå fra å være en passiv tilskuer til en politisk engasjert aktør? Var det noen som ga deg en pamflett? Leste du en akademisk artikkel? En tweet? Eller bunnet det i en personlig erfaring?» Spørsmålene ble stilt til publikum av professor ved New York University og mangeårig aktivist Stephen Duncombe under konferansen Public Calling, som fant sted på Nationaltheatret i begynnelsen av november. Arrangementet var i regi av det statlige fagorganet Kunst i offentlige rom (KORO) og stiftelsen Fritt Ord, og dreide seg om vilkårene for ytringsfrihet i det offentlige rom, i både fysisk og mediert forstand, og om kunstens muligheter under disse vilkårene.

Spørsmålet om politikkens – og i forlengelsen av dette, den politiske kunstens – affektive karakter er helt sentralt i dag, både med tanke på de mer eller mindre spontant oppståtte protestbevegelsene de siste fem årene, fra Tahrirplassen til Ferguson, og på den gryende nasjonalismen som trer frem over hele Europa.

Poenget til Duncombes og hans danske makker Silas Harrebye var at politisk engasjement sjelden er rasjonelt begrunnet, men har affektive og emosjonelle årsaker – derfor bør en virkelig mobiliserende aktivistisk kunst også være «affektivt effektiv», slik de formulerte det.

Public Calling var på mange måter selv et svar på Duncombes og Harrebyes oppfordring: av de over 20 foredragsholderne var flertallet personlige og tidvis opprørende vitnesbyrd, så å si fra frontlinjene. Blant dem var den tyrkiske kunstneren Pinar Ögrenci, som kan vente mange år i fengsel etter å ha deltatt i fredsmarsjer i Tyrkia. En annen var den britiske aktivisten Lisa Robinson, som fortalte om brutal behandling av politiet under Black Lives Matter UKs demonstrasjoner.

Folkefiender. Også selve tittelen Public Calling impliserer en mobilisering fra tilskuere til aktører. Både foredragsholdere og publikum var plassert i sirkel oppe på selve hovedscenen, blant scenestillaser og kulisser, og konferansen var delt opp i fem tematiske «akter» med Ibsens En folkefiende som narrativt rammeverk. Tidens mest omtalte dr. Stockmann, Edward Snowden, var indirekte til stede gjennom en skuespiller som leste opp et brev signert den amerikanske varsleren.

En annen prominent «folkefiende» er den pasjonerte forsvarsadvokaten Nancy Hollander, som teller Chelsea Manning og den tidligere Guantánamo-fengslede Mohamedou Ould Slahi blant sine klienter. Hun presenterte en statusrapport som nok er godt kjent for Ny Tids lesere: Verden er en global kampsone, der det overgripende politiske prinsippet er nasjonal sikkerhet, og der individets krav om privatliv innebærer en potensiell trussel for myndighetene. Vel så viktig som ytringsfriheten er retten til å la ens uttalelser være private. Dersom myndighetene vet mer om borgerne enn borgerne kjenner til myndighetenes aktiviteter, har vi ikke lenger et demokrati, påpekte hun.

Hvordan stiller kunstnere og kulturprodusenter seg til en slik virkelighet? Media og kultursektoren er helt nødvendige for å gjøre fiktive fiender virkelige, ifølge den nederlandske kunstneren Jonas Staal, en annen av konferansedeltakerne. Han ga eksempler på hvordan Hollywoods katastrofefilmer har normalisert unntakstilstander siden den kalde krigen. Dessuten, påpekte han, er det gjennomgående at slike filmer fremhever og befester en bestemt sosial orden ved å vise dens utryddelse. Staal kaller den nyeste versjonen av dette for War On Terror Propaganda Art. Også storstilte sikkerhetsøvelser, som det amerikanske TOPOFF 2 i 2003, der et angrep fra en fiktiv islamistisk terrororganisasjon utspilte seg med over 8000 deltakere, blir et slags spektakulært masseteater der borgerne øver på sin egen undergang. «Propagandakunsten» får oss også til å glemme virkelige eksistensielle trusler, som klasseundertrykking, overvåking og klimakrisen.

Staals opprop for kunsten likner Duncombes: Kunsten har i seg selv liten politisk makt, men den har makt over samfunnets kollektive forestillinger. Oppgaven er dermed å skape alternative narrativer som kan utfordre «propagandaen».

Sår som ikke kan heles. Minnesmerkene for massakrene 22. juli 2011 kan ikke forventes å skulle virke mobiliserende, men de eksisterer innenfor den samme politiske horisonten som ble tegnet opp på Public Calling. Derfor var det viktig at en av «aktene» under konferansen omhandlet nettopp disse verkene. De vekker naturligvis sterke følelser, og ingen av
dem mer enn Jonas Dahlbergs Memory Wound, vinnerforslaget

Ved å gi minnesmerket en form som gjenskaper tapet blir det umulig å hele såret, både for de pårørende og for sivilsamfunnet.

til det planlagte minnesmerket på Sørbråten. Verket består som kjent av et tre og et halvt meter langt kutt i en smal holme i Tyrifjorden, og Regjeringen varslet nylig at de vurderer å trekke prosjektet etter sterke reaksjoner fra naboer og pårørende.

Under konferansen ga kritiker Kjetil Røed sine vurderinger av minnesmerkene, og han stilte seg svært negativ til Dahlbergs forslag. Ifølge Røed fetisjerer dette «majestetiske og sublime» minnesmerket tapet av de omkomne. Ved å gi det en form som gjenskaper tapet blir det umulig å hele såret, både for de pårørende og for sivilsamfunnet. Mot Memory Wound fremhevet Røed særlig minnesmerket Lysningen på Utøya, en hengende metallring med de omkomnes navn inngravert. Det er det estetisk svakeste av de to minnesmerkene, men det emosjonelt sterkeste, ifølge Røed, fordi det gir «rom for de besøkende til å fortelle sine egne historier». Men dette tilsynelatende radikaldemokratiske idealet er i virkeligheten et nullpunkt, en skjerm der hva som helst kan projiseres.

Lysningen var helt bevisst utformet uten noe politisk eller symbolsk innhold, fortalte kunstneren Marianne Heier, som satt i arbeidsgruppen for minnesmerket sammen med AUF-medlemmer og pårørende. I Dahlbergs fravær ga Heier et indirekte tilsvar til Røeds kritikk: De forskjellige minnesmerkene tjener forskjellige funksjoner og henvender seg til forskjellige grupper. Mens Lysningen er for de pårørende som bærer tapet i sin egen kropp, og som ikke trenger noe som symboliserer denne smerten, er det nasjonale minnesmerket også ment for alle oss som ikke er direkte berørt av terrorhandlingene 22. juli. Dette er et svært viktig poeng som er lett å miste av syne: De forskjellige minnesmerkene utfyller hverandre.

Man kan også spørre seg hva et nasjonalt minnesmerke skal minne befolkningen om. Memory Wound er langt fra et politisk verk, men nettopp dets uforsonlige karakter understreker at det dreier som et sår som kanskje ikke kan heles. Det var også et poeng som filosofen Arne Johan Vetlesen anførte i den etterfølgende diskusjonen på konferansen. Han tilføyde at det faktum at prosessen har tatt så lang tid, taler for at det ikke kommer til å bli realisert. Om det blir tilfelle, er det i så fall bemerkelsesverdig at et kunstverk som kun eksisterer som skisse og idé, kan fremprovosere så sterke følelser både hos forkjempere og kritikere. Det vitner om at «såret» har en effekt som overskrider det rent symbolske.

---
DEL