I 2012 besluttet den amerikanske krigskorrespondenten Marie Colvin å snike seg inn i Syria, etter at hennes visumsøknad for å dekke konflikten i landet var blitt avvist. Sammen med sin faste fotograf Paul Conroy dro hun til Homs for å rapportere om den syriske hærens beleiring av byen, i det som skulle bli hennes siste oppdrag. Dokumentaren Under the Wire er basert på Conroys bok ved samme navn, og gjengir ved hjelp av arkivopptak og intervjuer de dramatiske dagene før og etter bombeangrepet som tok livet av den amerikanske korrespondenten.
Ingen revolusjon
Under Dokufest i Kosovo tar Colvins fotografkollega seg tid til å snakke med Ny Tid. Paul Conroy er ivrig etter å fortelle, ikke minst for å hedre Marie Colvins minne. Fotografen, som selv er tidligere soldat, berømmer den avdøde korrespondenten for hennes mot. Sammen rapporterte de to fra steder ingen andre våget å dra til. «Da vi dekket stormingen av Tripoli, sov vi under et tre for ikke å gå glipp av noe. Etter ni dager trakk vi oss tilbake til hotellet og ble møtt av et stivpyntet internasjonalt pressekorps. Selv var vi så skitne at vi hadde problemer med å få et rom,» forteller han.
Som noen av de første internasjonale journalistene i det krigsherjede Homs, så Conroy og Colvin med egne øyne hva som skjedde i Syria-krigens startfase. Og Conroy har ingen illusjoner om regimets hensikter: «Det var ingen revolusjon eller noe opprør, men vanlige folk som tok til gatene i protest etter at fem barn var blitt henrettet på grunn av en graffiti. Folk snakker om the good guys og the bad guys, hvilket bare er tull. Assad drepte sin egen befolkning, hverken mer eller mindre,»
Conroy husker møtet med en soldat som sto i fremste rekke da hæren åpnet ild mot demonstrantene. «Han var fremdeles i militærtjeneste – ingen av disse var profesjonelle. Soldatene fikk ordre om å skyte på demonstrantene, og de som med vilje siktet for høyt for å unngå å treffe sivile, ble selv skutt av det hemmelige politiet som gjemte seg i bygninger bak dem,» forteller han.
Journalister angrepsmål
Et improvisert mediesenter fungerte som base mens Conroy og Colvin fortalte omverdenen om hvordan beleiringen av Homs rammet sivilbefolkningen – om enkene som hadde bodd i en kjeller og ikke sett dagslys siden krigen startet, om legene som fortvilet arbeidet døgnet rundt på den provisoriske legeklinikken. Men at slike nyheter kom ut, var ikke populært hos regimet. Mediesenteret ble et eget angrepsmål, og reporterne skjønte at de var i fare. «Vi hadde ingen tid å miste, og ringte BBC, CNN og Channel 4 for å rapportere til dem på direkten. Vi trodde ikke vi kom til å overleve,» forteller fotografen.
Dagen etter disse dramatiske hendelsene ble mediesenteret også bombet. Marie Colvin ble drept, og Paul Conroy var nær ved å miste det ene benet. «Det verste var tiden etterpå. Marie var død – og resten av oss var skadet og kunne ikke rømme. I fem dager lå vi bare og ventet på å bli drept,» forteller han.
Vesten rundlurt
Under the Wire beskriver den strabasiøse ferden da Conroy endelig ble evakuert fra Homs og smuglet tilbake i trygghet. Deretter skulle det ta seks måneder på sykehus og like mange måneder med rehabilitering før fotografen igjen kunne gå. I mellomtiden var det mange som ville prate med ham – både FN, daværende statsminister David Cameron og den britiske sikkerhetstjenesten M16 kom til ham for råd. «Jeg forklarte hvordan Assad hadde hatt planen klar for å bruke et syrisk «opprør» til å spille på de sekteriske linjene i landet, og slik sikre seg makten over den store sunnimajoriteten. IS var den perfekte unnskyldning for at hans brutalitet mot folket skulle se ut som en reaksjon på et opprør ledet av terrorister utenfra. Og Vesten gikk rett på limpinnen og trodde tragisk nok på at det var IS som var problemet,» sier han.
Krigen i Syria har vært preget av påstander om falske nyheter. Avhengig av hvilke interesser som står på spill, kan rapportene derfra være diametralt forskjellige. Ifølge Conroy passer dette krigsherrene utmerket: «De som sitter med makten foretrekker å arbeide i mørket – derfor tas alle midler i bruk for å underminere journalister som retter lyset inn i deres skyggeverden,» sier han. Colvin og Conroys historie viser journalistikkens kår i dag – at reporterne selv er blitt skyteskive. Mange vil hindre sannheten i å komme frem, og for undertrykkende regimer er derfor journalister fiende nummer én. Tyrkias president Erdogan har endog uttalt at denne yrkesgruppen er verre enn terrorister. Conroy er ikke i tvil om at Assad er av samme oppfatning. «Det syriske regimet har en liste over journalister som er for brysomme. Colvins og mitt navn var på den listen,» sier han.
Sannhetsvitne
Hvordan skal vi klare å orientere oss i en verden der man ikke kan stole på at mediene – den fjerde statsmakt – forteller oss hva som er sant? Er journalistikken en døende virksomhet? Conroy mener det fremdeles er et hederlig yrke: «Ingen av oss er motivert av penger – du blir ikke rik i denne jobben. Kvelden før Marie døde, spurte hun meg om jeg fremdeles ville vært her, dersom jeg ikke hadde fått betalt. Og selvfølgelig ville jeg det. Henne trengte jeg ikke engang å spørre. Journalister som risikerer livet sitt i jobben, gjør det av de rette årsaker,» mener fotografen.
Krigskorrespondentens oppgave er å være sannhetsvitne – å fortelle verden hva som faktisk skjer. Youtube-videoer og sosiale medier kan øke tilgangen til informasjon, men aldri erstatte profesjonell, kildekritisk journalistikk. Colvin var nådeløs når det gjaldt kildene sine, forteller Colvin: «Hun måtte alltid til bunns i hva som hadde skjedd – hun gravde opp lik dersom det var nødvendig.»
Marie Colvin døde på jobb, drevet av et ønske om å avdekke sannheten om krigen. Og Conroy bærer fanen videre. «Jeg var der, jeg så hva som skjedde. Min jobb er en omskriving av historien. Jeg har ikke noe valg. Det var det eneste menneskene i Homs ba oss om – å fortelle verden hva som skjedde.»
Under the Wire hadde premiere i Storbritannia 7. september. I november kommer en amerikansk spillefilm basert på samme historie, kalt A Private War.
