I fabrikkens innvoller

Machines Regi: Rahul Jain. India 

Den indiske tekstilfabrikkens rytme, farger og fart er vakkert og tankevekkende fremstilt, men den viktigste politiske brodden mangler.

I Machines får vi se en tekstilfabrikk i Gujarat i India innenfra, der menn arbeider blant gigantiske maskiner for å produsere fargerike stoffer.

Regissør Rahul Jains kamera farter omkring i en labyrint av maskiner, fargekar og vevde stoffer, og vi får se mennene farge, brette, blande, vaske, slappe av, spise og hvile. Av og til blir observasjonene – alltid preget av støy, som regel også bevegelse – avbrutt av korte intervjuer der mennene, som stort sett er tilflyttede arbeidere fra andre deler av landet, snakker om arbeidet, lønnen, fattigdommen, livet og håpløsheten. Men det handler ikke om utbytting, forsikrer en av dem.

Ofte virker det som mennene er forlengelser av maskinene de arbeider med, som deler av et tannhjul. Det er fascinerende å se hvordan de tilpasser seg maskinenes rytme og fart.

Estetikk. Filmen har åpenbare paralleller til den østerrikske filmskaperen Michael Glawoggers arbeider, særlig til Megacities og Workingman’s Death – ikke bare visuelt, men også tematisk. I åpningscenen i Machines ser vi gnister danse fra en ovn rundt en arbeider som skraper avfall fra bunnen av ovnen. Filmen ender også med liknende bilder, og alle kunne vært hentet fra både Megacities og Workingman’s Death.  Kameraet streifer rundt og går seg vill mellom maskiner og stoffer i lange takninger. Det er uten tvil et system i alt dette, selv om det sannsynligvis tar år å beherske det.

Selvsagt er de elendige arbeidsforholdene et tema. Det handler ikke bare om det fysiske slitet, men også om arbeidsmiljøet og mangelen på sikkerhet når de tolvtimersskift etter tolvtimersskift arbeider tett på både kjemikalier og gigantiske maskiner (vi ser blant annet en ung mann sovne rett ved siden av en kjempemaskin).

Et kontrast til de dystre, mørke bildene av fabrikkens innvoller skapes via opptak av noen menn på et tak, svøpt i fargerike stoffer som de kaster oppover så de bølger i vinden. I et øyeblikksbilde har de alt de ikke har der nede i undertasjenes virkelige liv: farge, eleganse, lys og verdighet.

Maskinene og menneskene. I del to av filmen forsvinner det meste av poesien. Her beveger Jain seg opp i den øvre verden, og minner oss på at det også  finnes liv utenfor produksjonsområdene: et møterom der handelen går for seg; søppel som dumpes på utsiden; et intervju med en sjef som holder øye med fabrikkarbeiderne kun via overvåkingskameraer, og som leverer noen skarpsindig ideer om hvorfor det er en dårlig idé å betale arbeiderne bedre: Det får dem bare til å slappe mer av, mener han, og dessuten ville de brukt pengene på tobakk og alkohol.

Tittelen kan sies å ha dobbel betydning. På samme måte som Glawogger med Workingman’s Death antyder at det ikke er arbeideren som er død, men snarere profesjonen hans, virker det som Jains tittel henviser mindre til de store maskinene enn til arbeiderne selv. En gang laget mennesker maskiner – nå lager maskinene mennesker.

Vestlig blikk. Jain er av indisk avstamning, og filmens pressemateriale forteller oss at han i sine barndoms somre pleide å leke i en tilsvarende fabrikk, eid av hans bestefar. Han ble senere utdannet i California, og Machines er produsert ved hjelp av tyske og finske penger. I det samme pressematerialet finner vi et sitat fra salgs-
agenten: «Med sitt aktuelle tema og sine kunstneriske ambisjoner kan filmen også tjene som et fyrtårn for fremadstormende indisk dokumentarfilm – den kan bane vei for en økt interesse for indisk film i Vesten, spesielt dokumentarer.» Men når jeg ser Machines og tenker på produksjonen av den og minnes Glawogger, ser jeg egentlig ikke noe annet enn et vestlig øye som ikke helt er i stand til å ta opp kampen mot globaliseringen.

Se http://machines-themovie.com

 

---