I Machines får vi se en tekstilfabrikk i Gujarat i India innenfra, der menn arbeider blant gigantiske maskiner for å produsere fargerike stoffer.
Regissør Rahul Jains kamera farter omkring i en labyrint av maskiner, fargekar og vevde stoffer, og vi får se mennene farge, brette, blande, vaske, slappe av, spise og hvile. Av og til blir observasjonene – alltid preget av støy, som regel også bevegelse – avbrutt av korte intervjuer der mennene, som stort sett er tilflyttede arbeidere fra andre deler av landet, snakker om arbeidet, lønnen, fattigdommen, livet og håpløsheten. Men det handler ikke om utbytting, forsikrer en av dem.
Ofte virker det som mennene er forlengelser av maskinene de arbeider med, som deler av et tannhjul. Det er fascinerende å se hvordan de tilpasser seg maskinenes rytme og fart.
Estetikk. Filmen har åpenbare paralleller til den østerrikske filmskaperen Michael Glawoggers arbeider, særlig til Megacities og Workingman’s Death – ikke bare visuelt, men også tematisk. I åpningscenen i Machines ser vi gnister danse fra en ovn rundt en arbeider som skraper avfall fra bunnen av ovnen. Filmen ender også med liknende bilder, og alle kunne vært hentet fra både Megacities og Workingman’s Death. Kameraet streifer rundt og går seg vill mellom maskiner og stoffer . . .
Kjære leser.
For å lese videre, opprett ny fri leserkonto med din epost,
eller logg inn om du har gjort det tidligere.(klikk på glemt passord om du ikke har fått det på epost allerede).
Velg evt abonnement (69kr)
