Machines Regi: Rahul Jain. India 

I fabrikkens innvoller


Den indiske tekstilfabrikkens rytme, farger og fart er vakkert og tankevekkende fremstilt, men den viktigste politiske brodden mangler.

Sanders er kritiker, bosatt i Rotterdam.
Email: willemienwsanders@gmail.com
Publisert: 2017-06-15
Machines

Rahul Jain (India )

I Machines får vi se en tekstilfabrikk i Gujarat i India innenfra, der menn arbeider blant gigantiske maskiner for å produsere fargerike stoffer.

Regissør Rahul Jains kamera farter omkring i en labyrint av maskiner, fargekar og vevde stoffer, og vi får se mennene farge, brette, blande, vaske, slappe av, spise og hvile. Av og til blir observasjonene – alltid preget av støy, som regel også bevegelse – avbrutt av korte intervjuer der mennene, som stort sett er tilflyttede arbeidere fra andre deler av landet, snakker om arbeidet, lønnen, fattigdommen, livet og håpløsheten. Men det handler ikke om utbytting, forsikrer en av dem.

Ofte virker det som mennene er forlengelser av maskinene de arbeider med, som deler av et tannhjul. Det er fascinerende å se hvordan de tilpasser seg maskinenes rytme og fart.

Estetikk. Filmen har åpenbare paralleller til den østerrikske filmskaperen Michael Glawoggers arbeider, særlig til Megacities og Workingman’s Death – ikke bare visuelt, men også tematisk. I åpningscenen i Machines ser vi gnister danse fra en ovn rundt en arbeider som skraper avfall fra bunnen av ovnen. Filmen ender også med liknende bilder, og alle kunne vært hentet fra både Megacities og Workingman’s Death.  Kameraet streifer rundt og går seg vill mellom maskiner og stoffer i lange takninger. Det er uten tvil et system i alt dette, selv om det sannsynligvis tar år å beherske det.

Selvsagt er de elendige arbeidsforholdene et tema. Det handler ikke bare om det fysiske slitet, men også om arbeidsmiljøet og mangelen på sikkerhet når de tolvtimersskift etter tolvtimersskift arbeider tett på både kjemikalier og gigantiske maskiner (vi ser blant annet en ung mann sovne rett ved siden av en kjempemaskin).

Abonnement halvår kr 450

Et kontrast til de dystre, mørke bildene av fabrikkens innvoller skapes via opptak av noen menn på et tak, svøpt i fargerike stoffer som de kaster oppover så de bølger i vinden. I et øyeblikksbilde har de alt de ikke har der nede i undertasjenes virkelige liv: farge, eleganse, lys og verdighet.

Maskinene og menneskene. I del to av filmen forsvinner det meste av poesien. Her beveger Jain seg opp i den øvre verden, og minner oss på at det også  finnes liv utenfor produksjonsområdene: et møterom der handelen går for seg; søppel som dumpes på utsiden; et intervju med en sjef som holder øye med fabrikkarbeiderne kun via overvåkingskameraer, og som …


Kjære leser. Du har allerede lest månedens 4 frie artikler. Hva med å støtte NY TID ved å tegne et løpende online abonnement for fri tilgang til alle artiklene?


Legg igjen et innlegg

(Vi bruker Akismet for å redusere spam.)