I likhet med andre nasjoner som en gang var under kommunistisk styre, er republikkene i det tidligere Jugoslavia fylt med ikoniske bygninger og sosialistiske monumenter. Disse feires nå av Vesten som bleknende relikvier fra en verden utenfor kapitalismen.
Hotel Jugoslavija (2017) er regissøren Nicolas Wagnières’ debutfilm som ble vist under den internasjonale filmfestivalen i Berlin i februar. Wagnières betrakter dette flaggskipet av en bygning som et prisme til å reflektere over fortiden, og til å sørge over tapet av forestillingene som har mistet sin legitimitet.
Et Jugoslavisk minnesmerke
Hotel Jugoslavija – som ligger ved bredden av Donau i Beograd – åpnet sine dører i 1969 og var i årene som fulgte et av de største og mest luksuriøse hotellene i det tidligere Jugoslavia. Utgangspunktet for Wagnières’ film er at hotellets forfall speiler forfallet til Jugoslavia i sin helhet, da landet ble brutt i biter av fremvoksende nasjonalisme.
Opptakene finner sted i 2005, og hotellet – som regissøren oppdaget som voksen da han på ny knyttet kontakt med Beograd – skal til å stenges på grunn av oppussing. Wagnières vender stadig tilbake, «nærmest religiøst», og «filmer for å erindre og vinne tilbake» – som han sier.
Den notorisk kriminelle Zeljko Raznatovic – bedre kjent som «Arkan» – drev et kasino på stedet.
De falmende bokstavene i hotellnavnet som pryder den svære fasaden, vitner om hotellets tidligere storhet, som har bleknet langsomt etter oppløsningen av Jugoslavia. Kanskje er hotellet i dag kjent for enkelte utlendinger som en kuriositet og et minnesmerke fra den brutalistiske arkitekturen som ble bestilt etter ordre fra Tito, og som karakteriserte arkitekturen i denne tidsepoken. Hotellet fremstår nå isteden som tatt rett ut fra en science-fiction-film.
Wagnières skildrer sanseinntrykk fra fortiden sin nesten som en form for påkallelse – fra å fange blekksprut i Adriaterhavet til lukten av fyringsolje på gatene i Beograd og Titos gravferd på fransk TV. Mens han gjør det, panorerer kameraet sakte nedover det panelkledte inngangspartiet til Hotel Jugoslavija, og tar oss med gjennom foajeen med prismelysekroner på rekke og rad. Den hvite spiraltrappen, teppebelagt i blått, som hører til dette imponerende eksemplet på modernistisk arkitektur, vitner om hotellets tidligere glans –
selv om den forlatte inngangen antyder at gjestene har dratt sin vei for lenge siden.
En politisk og personlig fortelling
Wagnières ble født utenfor regionen av en sveitsisk far og serbisk mor som forlot Jugoslavia i 1960 for å leve sammen med sin sveitsiske ektemann. Han har en tilnærming til stoffet som blander et vidt perspektiv på politiske, nasjonsbyggende begivenheter med et svært personlig perspektiv. Dette kjennetegnes av en besettende nostalgi for det som alltid lå utenfor rekkevidde, men som likevel formet barndommen hans.
Når Wagnières forteller og samtidig funderer på sitt franske morsmål, antydes det at han fremdeles prøver å finne en mening med impulsen til å lage filmen. På denne måten oppdager vi at han både føler han hører til i landet, og samtidig er fullstendig fjernt fra det. I forsøkene på å gjenskape en barndom med ferier i morens hjemland – et land han er svært klar over at er forsvunnet – søker han i sine egne erindringer etter nøkkelen til landets kollektive minne. Hans spredte glimt av en historisk kontekst oppleves frustrerende tilfeldige og overfladiske til tider, og fremstår som en mindre systematisk undersøkelse enn en tilfeldig samling av erindrede inntrykk. Likevel passer inntrykkene bra med at filmen – som isteden for å være en historisk beretning – er et følelsesmessig og assosiativt forsøk på å fylle et opplevd tomrom i hans egen identitet. Filmen gir også seeren en viktig forståelse av den sosialistiske ideen som forsvant, men som hadde et bedre rykte som samlende og solidarisk enn den mer knusende og Moskva-ledede kommunismen.
Fra luksus til forfall
Det svære hotellet med over 350 rom var opprinnelig planlagt som del av et moderne og urbant utopisk prosjekt – utformet av berømte arkitekter fra den modernistiske Zagreb-skolen. Det har huset kjente gjester som dronning Elisabeth II, Richard Nixon og Willy Brandt, så vel som forskjellige film- og popstjerner. Wagnières har gravd frem sjeldne arkivopptak av hotellet i sine glansdager – inkludert en tysk reklamefilm for stedets travle luksus fra 70-tallet – men dette forsterker den spøkelsesaktige følelsen av en diger bygning som er forsvunnet i tidens tåkehav. Han intervjuer tidligere hotellansatte så vel som sin egen mor, som minnes entusiasmen som preget ungdomstiden og som bidro til å gjenoppbygge landet etter andre verdenskrig.
Til slutt ser vi hotellkomplekset i dag, gjenåpnet med pralende neonlys: en iPhone-butikk og en american-style diner med serveringsdamer på rulleskøyter.
Jugoslavia var på den tiden forent under Titos tanke om en «sosialistisk tredje vei». Den gikk ut på å finne en alliansefri posisjon vekk fra øst-vest-splittelsen, og hans motto om «brorskap og enhet» holdt på avstand den konflikten som blusset opp etter hans død. Arkivopptak viser ungdom som graver av hjertens lyst på en byggeplass – de symbolske initiativene som krevde mye slit og arbeid, men som skapte en felles forståelse som overskred etniske skillelinjer. Det som antydes, er at de propagandistiske slagordene rundt disse anstrengelsene for å gjenoppbygge Jugoslavia ble omfavnet ukritisk med en optimisme for fremtiden – et blikk på fortiden som hotellets skjebne selv undergraver. Samtidig blir avvikende røster mot Titos kommunistiske orden blir holdt i bakgrunnen.
Vitnesbyrd om krig
Da hotellet etter hvert skiftet eiere og ble privatisert, speilte Hotel Jugoslavija den kaotiske skjebnen til et land rammet av sekterisme, ny krig og sanksjoner. Den notorisk kriminelle Zeljko Raznatovic – bedre kjent som «Arkan» – drev et kasino på stedet da det ble truffet under et NATO-bombardement i 1999. Vi ser opptak fra en nyhetssending som viser forvirringen og ødeleggelsene.
De falmende bokstavene i hotellnavnet som pryder den svære fasaden, vitner om hotellets tidligere storhet.
Teamet bak Luc Bessons’ fransk-amerikanske krimthriller, 3 Days to Kill (2014), brukte det ikoniske hotellet som beliggenhet for å få eksotisk mystikk inn i en skytescene mellom CIA og en bande våpenhandlere, der vinduene i hotellets fasade blåses ut av en bombeeksplosjon. Wagnières har valgt å legge inn et klipp fra action-scenen i sin dokumentar, for å illustrere hvordan Serbia kom til å fremstå som en enklave hvor balkansk lovløshet råder.
Til slutt ser vi hotellkomplekset i dag, gjenåpnet med pralende neonlys: en iPhone-butikk og en american-style diner med serveringsdamer på rulleskøyter. Hotellet symboliserer en fortid som forsvant – ikke ved hjelp av bomber – men av drivkraften i den globale kapitalismen til å tilpasse alt i sitt eget kommersielle bilde.
