Fra filmen PINA av wim winders. AFP photo/scanpix/berlinale/donata wenders

I begynnelsen var skjønnheten


ESSAY: Jeg leter etter skjønnheten, som jeg fremdeles har kroppslige minner av. Men hvor er den nå?

Forfatter og essayist.
Email: ekio@online.no
Publisert: 2015-08-19

Det begynner med lyset som på et underlig vis treffer pupillen, og de dype tonene som finner veien inn i øregangene. Eller så er det en ny berøring som risler uimotståelig gjennom kroppen, et stykke eksploderende føde i munnen eller kroppen selv som på egen hånd har begynt å bevege seg i takt med tonene, berøringen, lyset.
Intensiteten øker.
Elvedalen jeg ser, sangen jeg hører, kjærtegnet, maten, dansen eller kunstverket som har grepet og aktivert alle sansene mine er i ferd med å hensette meg i en tilstand av intensitet og oppmerksomhet, som befinner jeg meg i en annen dimensjon.
Jeg glemmer meg selv. Det er som jeg befinner meg i tiden før tiden, før språket. I den andre tiden. På en måte innenfor tiden. «Det» skjer, «det» er.
Jeg vil at det skal vare. Det kan ikke vare.
Tilstanden som har rammet meg involverer alle sansene mine, om jeg befinner meg rent fysisk i det som skjer eller indirekte via en fortelling i en bok, en film eller avspilt musikk.
Emosjonene som bildene, visjonen, smakene, luktene, tonene har vekket til live, minner om følelser jeg har hatt før, om noe tidligere dypt stimulerende, men fordi jeg nå, igjen, opplever det som for første gang, med den intensiteten som enhver første gangs erfaring bærer med seg, løper hjernen min ivrig fenomenet i møte for å gjenkjenne, tolke og forsterke den uimotståelige opplevelsen. Det kjennes som om å bli rykket ut av meg selv og inn i noe veldig stimulerende, nytt og fremmed, samtidig som jeg på en underlig måte er kommet hjem, som om jeg befinner meg midt i det levende, ja, er det som lever.
Jeg har ennå ikke språk for det. Jeg vet ikke hva det er. Jeg vet bare at jeg nå, i denne nytelsen, selvforglemmelsen, oppløftetheten, gjenkjennelsen, intellektuelle avklaringen (eller hva jeg nå skal kalle det), opplever skjønnheten. Verden der ute har tatt kontakt med noe avgjørende inne i meg og snakker med meg. Eller så er det noe dypt i meg som har fått kontakt med verden der ute og samtaler med det. Utenfor meg? Innenfor meg? Ordene gir ingen mening. Jeg er dette.

Når det er over, når styrken i opplevelsen har avtatt, kraften ebbet ut, når musikken har lagt seg, den oppslukende leken opphørt, måltidet, messen, sammenkomsten er avsluttet, når den intense konsentrasjonen har ebbet ut, gjennomstrømmes jeg av en ro, en avklarethet, tretthet eller fred. Noen av oss går videre til arbeidet, andre faller utmattet i søvn, noen vil …


Kjære leser. Du har allerede lest månedens 4 frie artikler. Hva med å støtte NY TID ved å tegne et løpende online abonnement for fri tilgang til alle artiklene?


Abonnement halvår kr 450

Legg igjen et innlegg

(Vi bruker Akismet for å redusere spam.)