I begynnelsen var skjønnheten

ESSAY: Jeg leter etter skjønnheten, som jeg fremdeles har kroppslige minner av. Men hvor er den nå?

Fra filmen PINA av wim winders. AFP photo/scanpix/berlinale/donata wenders
Erland Kiøsterud
Forfatter, essayist. Skriver jevnlig i Ny Tid.

Det begynner med lyset som på et underlig vis treffer pupillen, og de dype tonene som finner veien inn i øregangene. Eller så er det en ny berøring som risler uimotståelig gjennom kroppen, et stykke eksploderende føde i munnen eller kroppen selv som på egen hånd har begynt å bevege seg i takt med tonene, berøringen, lyset.
Intensiteten øker.
Elvedalen jeg ser, sangen jeg hører, kjærtegnet, maten, dansen eller kunstverket som har grepet og aktivert alle sansene mine er i ferd med å hensette meg i en tilstand av intensitet og oppmerksomhet, som befinner jeg meg i en annen dimensjon.
Jeg glemmer meg selv. Det er som jeg befinner meg i tiden før tiden, før språket. I den andre tiden. På en måte innenfor tiden. «Det» skjer, «det» er.
Jeg vil at det skal vare. Det kan ikke vare.
Tilstanden som har rammet meg involverer alle sansene mine, om jeg befinner meg rent fysisk i det som skjer eller indirekte via en fortelling i en bok, en film eller avspilt musikk.
Emosjonene som bildene, visjonen, smakene, luktene, tonene har vekket til live, minner om følelser jeg har hatt før, om noe tidligere dypt stimulerende, men fordi jeg nå, igjen, opplever det som for første gang, med den intensiteten som enhver første gangs erfaring bærer med seg, løper hjernen min ivrig fenomenet i møte for å gjenkjenne, tolke og forsterke den uimotståelige opplevelsen. Det kjennes som om å bli rykket ut av meg selv og inn i noe veldig stimulerende, nytt og fremmed, samtidig som jeg på en underlig måte er kommet hjem, som om jeg befinner meg midt i det levende, ja, er det som lever.
Jeg har ennå ikke språk for det. Jeg vet ikke hva det er. Jeg vet bare at jeg nå, i denne nytelsen, selvforglemmelsen, oppløftetheten, gjenkjennelsen, intellektuelle avklaringen (eller hva jeg nå skal kalle det), opplever skjønnheten. Verden der ute har tatt kontakt med noe avgjørende inne i meg og snakker med meg. Eller så er det noe dypt i meg som har fått kontakt med verden der ute og samtaler med det. Utenfor meg? Innenfor meg? Ordene gir ingen mening. Jeg er dette.

Når det er over, når styrken i opplevelsen har avtatt, kraften ebbet ut, når musikken har lagt seg, den oppslukende leken opphørt, måltidet, messen, sammenkomsten er avsluttet, når den intense konsentrasjonen har ebbet ut, gjennomstrømmes jeg av en ro, en avklarethet, tretthet eller fred. Noen av oss går videre til arbeidet, andre faller utmattet i søvn, noen vil snakke om hendelsen, bearbeide den, bestemme kvaliteten på den, andre har allerede startet forberedelsene for å oppleve den igjen – gjenta den. For så snart muligheten på ny oppstår, så snart seremonien, dansen, dramaet eller det spesielle partiet i konserten river oss med, så snart vi på ny står foran alteret, bildet, klærne eller gjenstandene som på uimotståelig vis trigger – griper tak i – sansene og intellektet vårt, gjenkjenner vi skjønnheten. Vi ønsker oss tilbake dit, vi søker oss tilbake dit for å kunne være i denne befriende dimensjonen. Mange opplever den som jeg-løs, for noen er det den interesseløse betraktningens – kontemplasjonens – høyeste stadium, for andre stille ekstase, ren væren, for andre igjen den dypeste, religiøse erfaring, kjærlighetens kjerne. I visse kulturer, i visse fortellinger, skjer møtet med det guddommelige i dette øyeblikket.
Skjønnheten har mange ansikter, den gir seg til kjenne i svært ulike former, den kommer til uttrykk gjennom utallige skikkelser; fra smaken av kaffe om morgenen til kjærlighetens mest sublime øyeblikk, fra bjørnungenes oppslukende lek i snøen til selvforglemmende fordypelse i et kunstverk. Dyr og mennesker har kjernen i skjønnhetserfaringen til felles, den ligger like dypt forankret i oss som å spise, sove og forplante oss, uten skjønnheten, og gjentagelsen av den, ville vi ikke ha eksistert. Da menneskedyret fikk fortellingen, fikk vi også redskapet til å manipulere skjønnheten, endre, variere og forsterke den.

Uten skjønnheten, og gjentagelsen av den, ville vi ikke ha eksistert.

Behovet for skjønnheten er så grunnleggende for oss at uansett hvor vi befinner oss, iscenesetter vi situasjoner og gjentar dens betingelser, for å oppleve den på ny.
Gjennom historien har skjønnheten tatt mange ulike veier.

Den første kulturelt skapte skjønnheten som vi vet om – det har helt sikkert vært mange før det – ser dagens lys, eller kanskje rettere hulens fakkelmørke, for noe rundt sytti tusen år siden. Ord og formler, riter og sanger blir i takt med kroppenes gynging gjentatt. Under den transelignende tilstanden som rytmene skaper, slipper omverden gradvis tak i oss og vi kommer i kontakt med livssfæren hvor vi tror også dyrenes og naturens ånder befinner seg. Den rituelle maningen er vårt reddende språk i en ellers nådeløs verden; syke skal helbredes, regn sikres, byttedyr ledes til jegerne, naturen lures, ledes, blidgjøres.
Alle er i hulen, på sletten, foran bålet. Føttenes tramping, trommene og sangen treffer øregangene våre samtidig og kjennes, rent fysisk, av alle, samtidig. Umerkelig faller vi inn i samme takt. Plutselig beveger kroppene våre seg i felles rytme. På mirakuløst vis har sangen og trampingen koordinert kroppsbevegelsene våre og brakt dem til sam-stemthet. Det er et unikt øyeblikk. I den hulen, eller på den sletten, rundt det bålet, genereres, skapes, fellesskapet. Vi gjør det samme. Vi er det samme. I dette øyeblikket skapes også individet, idet en av oss bryter ut av den unisone sangen, ut av fellesskapet som er dannet, kjenner på smerten, ensomheten, og vender tilbake til fellesskapet, som en annen.
Vi maner og synger før og etter jakten, når maten skal fordeles, når barnet skal vugges, når de unge skal giftes, de døde begraves. Vi etterlater oss tegn i landskapet, maler bilder av kreftene vi tar kontakt med på huleveggene, dekorerer sjamanens tromme og jegernes våpen, vi pynter de gifteklare med farger og tegn som gir fruktbarhet og beskytter mot onde krefter, vi lager altere for åndene, maler kroppene våre, hus og husgeråd blir dekorert. Vi omskaper samtalen mellom kreftene i oss og i naturen rundt oss til fortellingen om verden.
Selvbevisstheten vår, vår evne til å se oss selv utenfra, utvikles i denne prosessen. Vi opptrer selv i fortellingene vi danner. Vi ser oss selv som fremmede. Vi forstår at vi skal dø. Hvorfor er vi her? Rundt oss og i oss syder jo livet. Men det er samtidig helt taust. Ingen svarer på spørsmålene våre. Vi innretter oss med en symbolsk orden i stillhetens verden.
Med sangen, dansen og fortellingene skaper vi gjennom årtusener denne unike samtalen mellom naturen og oss selv til et kompleks vev av livets språktråder. Dette språket skal endre seg hele tiden.
Noen leder an i ritualet når dyret skal drepes, kornet sankes og livet feires, noen organiserer seremonien når konflikter skal løses, fiender utpekes: Fordelingen av maten og organiseringen av rommet tar tidlig skjønnheten i besittelse.

Feiringen av fellesskapet, av livet – av skjønnheten – utfolder seg fremdeles på samme måte i mange kulturer. Aboriginerene dekorerer kroppene sine og synger seg gjennom landskapets fortellinger, som også er den enkelte klanens fortellinger. Amazonas-indianere binder sammen naturen og menneskene ved å danse seg gjennom husene; Sen-folket i Kalahari-ørkenen gjenskaper fellesskapet med helbredende hender som berører gamle og unge i nattens dans rundt bålet. Båndene til det som lever må sikres og balanseres igjen og igjen.
Vi moderne investerer vanvittige mengder for å komme i kontakt med skjønnheten, men det er som om den indre virkningen uteblir.
I Kina var det poesien og musikkens faste ritualer som bandt jorden, himmelen og menneskene sammen, mens dyp innsikt i naturen sørget for indre frihet. Natt og dag, året rundt i India fremkalles den guddommelige energien rasa i kunstuttrykk og festivaler som med fortellinger, levende lys, dans, blomster og musikk gjenoppretter kontakten med livgivende kosmos. Fremdeles ber, synger, gynger jøder, muslimer og buddhister seg rytmisk inn i det guddommelige.
Erfaringen av å bli rykket inn i tiden, som skjønnheten åpner for, visker forskjellene ut. Tanken på tap og vinning forsvinner. Ved å dele noe genuint og menneskelig, glemmer det ensomme individet et øyeblikk sin utsatthet og smerte; ved å bli en del av verden forsterker vi båndene til livet og til hverandre.

Det kan ligne på elskov, men er det ikke. Det erotiske kan være en del av erfaringen, men er ikke selve erfaringen. Det kan ligne på den brennende besettelsen, men er den ikke. Begjæret kan lede til erfaringen, men er ikke erfaringen.
De fleste av gjøremålene våre har erfaringen av skjønnheten i en eller annen form som sitt mål; midt i smerten og plagene gjør skjønnheten det strevsomme livet verdt å leve. Skjønnheten er livets raison d’être. Den daglige, ukentlige, månedlige, årlige festen, samværet, leken, livsmessen eller kunstneriske fordypelsen er ikke en hverdagsoverskridende handling, den er hverdagens forutsetning.
Og likevel, jo mer vi strever for å oppleve skjønnheten, jo mer penger og energi vi investerer for igjen å bli fylt av den, desto sjeldnere opplever vi, de moderne, at vi faktisk erfarer skjønnheten.

Vi moderne investerer vanvittige mengder av naturens svært begrensede ressurser for å komme i kontakt med skjønnheten, men det er som om den indre virkningen uteblir, ja, ofte kjennes det bare som om tomheten utvider seg.

Hva har skjedd? Har vi gjennomskuet fortryllelsen, avslørt den blinde, berusede mobbens fødsel i skjønnheten, og derfor nekter å gi oss hen? Eller har noen smarte, statlige seremonimestre kanalisert behovene våre inn i en «nyttig», såkalt sunnere sirkulasjon? Eller har noen enda smartere vareprodusenter, helt uten at vi merket det, tatt separat kontroll over hver og en av oss og gjort skjønnheten, som vi er helt avhengige av, til noe uoppnåelig ved å hensette oss i den evige utsettelsen, den evige utilfredsheten? Med hvilket motiv?
Men hvis det er tilfelle at noen har fått en slik kontroll over oss, hvordan skal vi erobre skjønnheten tilbake, frigjøre oss, gjenerobre fellesskapet, tiden, livene våre?


Kiøsterud er forfatter og essayist.

Hans siste utgivelse er romanen Henders verk (Oktober 2015).

---
DEL