Fra filmen PINA av wim winders. AFP photo/scanpix/berlinale/donata wenders

I begynnelsen var skjønnheten


ESSAY: Jeg leter etter skjønnheten, som jeg fremdeles har kroppslige minner av. Men hvor er den nå?

Forfatter og essayist.
Email: ekio@online.no
Publisert: 2015-08-19

Det begynner med lyset som på et underlig vis treffer pupillen, og de dype tonene som finner veien inn i øregangene. Eller så er det en ny berøring som risler uimotståelig gjennom kroppen, et stykke eksploderende føde i munnen eller kroppen selv som på egen hånd har begynt å bevege seg i takt med tonene, berøringen, lyset.
Intensiteten øker.
Elvedalen jeg ser, sangen jeg hører, kjærtegnet, maten, dansen eller kunstverket som har grepet og aktivert alle sansene mine er i ferd med å hensette meg i en tilstand av intensitet og oppmerksomhet, som befinner jeg meg i en annen dimensjon.
Jeg glemmer meg selv. Det er som jeg befinner meg i tiden før tiden, før språket. I den andre tiden. På en måte innenfor tiden. «Det» skjer, «det» er.
Jeg vil at det skal vare. Det kan ikke vare.
Tilstanden som har rammet meg involverer alle sansene mine, om jeg befinner meg rent fysisk i det som skjer eller indirekte via en fortelling i en bok, en film eller avspilt …


Kjære leser. Du må være abonnent (69kr/mnd) for å lese flere artikler i dag. Kom evt. tilbake i morgen, eller logg inn om du har abonnement.


Close
Logg inn


Abonnement kr 195 kvartal