Skal spillefilmskapere unnlate å kommentere sin samtid?

Norske spillefilmer og dramaserier henter ofte materiale fra virkeligheten.
Aleksander Huser
Huser er fast filmkritiker i Ny Tid.
Email: alekshuser@gmail.com
Publisert: 03.12.2018

Mordene i Kongo, 22 July, Utøya 22. juli

Marius HolstPaul GreengrassErik Poppe

Norge, USA, Norge, Norge

I år kom de første spillefilmene om terrorangrepet 22. juli og Mordene i Kongo – til blandet mottakelse. Men er det ønskelig at spillefilmskapere skal unnlate å kommentere sin samtid?

Fortellinger fra andre verdenskrig har vist seg å trekke store mengder publikummere, men også historiske biografifilmer er en populær filmsjanger her hjemme. Til jul kommer storfilmen om Sonja Henie – som riktignok kan vise seg å skille seg noe fra det siste tiårets norske «biopics». Til dels fordi den ikke synes å være noen tradisjonell heltefortelling, men særlig fordi det ikke er en mannlig historisk skikkelse som portretteres.

Blant årets norske filmpremierer kan man i tillegg skimte en litt annen trend, hvor man dramatiserer hendelser som ligger tettere opp til det dagsaktuelle nyhetsbildet. Syv år etter terrorangrepet på regjeringskvartalet og Utøya ble dette skildret i flere filmer, med Utøya 22. juli av Erik Poppe som den første. I høst kom også Marius Holsts Mordene i Kongo, som fortalte om Joshua French og Tjostolv Molands lysskye bedrifter, og påfølgende dødsstraffer, i DR Kongo.

Mange reagerte på at det skulle lages spillefilm om hendelsene 22. juli 2011, slik britiske Paul Greengrass også har gjort i år med sin Netflix-film 22 July, basert på Åsne Seierstads bok En av oss. Skepsisen er forståelig, samtidig som den trolig reflekterer en oppfatning om at spillefilm er synonymt med underholdningsfilm – hvilket ikke alltid er tilfellet. Men det fantes nok en antakelse i filmbransjen om at det lå et visst publikumspotensial i dette, til tross for at det åpenbart er et problematisk tema å gå inn i. Og la oss være ærlige: Selv om Erik Poppe fremstår som en svært så humanistisk og samfunnsengasjert filmskaper, er produksjonsselskapet Paradox – som Poppe selv er medeier i – blant de mer kommersielt orienterte i Norge.

Mordene i Kongo tok på sin side for seg historien om to nordmenn som etter manges syn allerede har fått mer enn nok oppmerksomhet i media, og som mange fryktet ville bli fremstilt som helter. Med dokumentarseriene om drapet på Birgitte Tengs og trippeldrapet på Orderud gård har «true crime»-bølgen for alvor skylt inn over norske tv-skjermer. Saken om Moland og French vekker formodentlig samme nysgjerrighet hos publikum, og produsentene i Friland har trolig også sett for seg at en film om Kongo-saken kunne ha et visst inntjeningspotensial.

Hvorfor?

22 July Regissør Paul Greengrass

«True crime»-dokumentarer kan også beskyldes for å lage underholdning av tragedier fra virkeligheten, men de tilhører i det minste dokumentarsjangeren – med en annen «pakt» med tilskueren om forholdet til denne virkeligheten. Og man skal heller ikke underkjenne det journalistiske arbeidet som ligger bak de nevnte tv-seriene. Mordene i Kongo er basert på svært omfattende research, men filmskaperne har også måttet dikte i visse partier for å få fortellingen til å henge sammen. Når det i tillegg er en historie hvor mye fortsatt er ubesvart, er det betimelig å stille spørsmål om hvorfor man skal lage fiksjonsfilm om dette. Hvordan kan man vite hva som er sannhet og hva som er diktning av det filmen presenterer?

Det er sunt med en viss skepsis til filmer som er basert på virkelige hendelser.

Fiksjonsfilmen har imidlertid noen andre muligheter til å belyse virkeligheten enn dokumentarfilmen. Riktignok med flere krysningspunkter: Den observerende dokumentaren kan skape emosjonell og empatisk tilstedeværelse, ikke ulik den man ofte finner i fiksjonen – og når dokumentarer tar i bruk rekonstruksjoner, benytter de seg av fiksjonsfilmens virkemidler. Dessuten gir heller ingen dokumentarfilm en fullstendig ubearbeidet gjengivelse av virkeligheten.

Mordene i Kongo benytter seg av spillefilmens narrative grep for å skape en til dels subjektiv gjenfortelling av hovedkarakter Joshua Frenchs opplevelser i Kongo. Filmen, som etter mitt syn fikk urettmessig hard medfart av en del norske kritikere, gir et interessant innblikk i de to drapsdømte nordmennenes psykologi. Fremstillingen er åpenbart farget av hvordan filmskaperne tolker dem, men er langt unna en klassisk helteskildring. Med en struktur som kan minne om Kurosawa-klassikeren Rashomon (1950), gjengir filmen tre ulike versjoner av drapet på sjåføren Abedi Kasongo. Med dette rettferdiggjør den sin bruk av fiksjonens virkemidler, nettopp fordi den diskuterer en sak hvor det eksisterer ulike varianter av «sannheten». Holsts film presenterer ikke ett klart svar på den omdiskuterte «krimgåten» – men det har den da også til felles med mange «true crime»-dokumentarer.

Innlevelse

Å bruke spillefilmens grep for å skape innlevelse synes å ha vært en sentral motivasjon for Poppes Utøya 22. juli, som er en fiktiv fortelling om hvordan angrepet på Utøya oppleves for et knippe oppdiktede karakterer. Her har man valgt kun å skildre hendelsene på Utøya fra ofrenes perspektiv, med gjerningsmannen knapt synlig i bildet. Til dette kan det innvendes at vi også trenger å snakke om han som sto bak angrepet for å forstå de ulike faktorene som formet og motiverte ham. Filmens hovedanliggende er imidlertid å skape en forståelse av hvordan det opplevdes å bli rammet av denne terroren, og med dette er valget av fortellerperspektiv hensiktsmessig. Med en handling som utspiller seg i realtid uten synlige klipp, gir Utøya 22. juli et opprørende og svært ubehagelig innblikk i hendelsene på Utøya, nærmest som en førstepersonberetning.

Trengte vi å se en spillefilm for å forstå hvor grusomt det var på Utøya?

Flere overlevende skal ha uttrykt takknemlighet for at filmen ble laget, da den har gjort det mindre nødvendig for dem å forsøke å forklare hva de har gjennomlevd. Og kanskje var det behov for en påminnelse om den rene og skjære grusomheten i det som skjedde, i en tid hvor tankegodset som lå til grunn for terroren, stadig synes å bre om seg. Samtidig er det noe forstemmende ved dette: Trengte vi virkelig å se en spillefilm for å forstå hvor grusomt det var på Utøya?

Bredere perspektiv

Utøya 22. juli Regissør Erik Poppe

Utøya 22. juli forteller på ingen måte hele historien om terrorangrepet, men var muligens et nødvendig og riktig startpunkt for den filmatiske utforskningen av det som hendte. Slik sett fungerer Paul Greengrass’ film som et supplement: 22 July er en mer nøktern gjenfortelling av det faktiske hendelsesforløpet, med vel så stor vekt på de rettslige og emosjonelle etterspillene av terrorangrepet. Med et utvidet perspektiv er denne spillefilmen paradoksalt nok mer sårbar enn Poppes film for kritikken som vanligvis rettes mot filmer som er basert på virkelige hendelser: at vesentlige elementer er utelatt, og at man i dramatiseringen har komprimert og omdiktet andre forløp. I likhet med de fleste adapsjoner favner ikke Greengrass’ film like mye som sitt litterære forelegg. Men regissøren har like fullt funnet en velfungerende balanse mellom rekonstruksjon, politisk agitasjon og genuint bevegende drama, i en film som først og fremst er ment som en advarsel mot holdningene gjerningsmannen representerer.

Filmmediet har et unikt potensial til å fremkalle følelser hos publikum, og det er både sunt og riktig å møte spillefilmer «basert på virkelige hendelser» med en viss skepsis. Ikke minst bør de ansees som fortolkninger snarere enn som journalistisk etterrettelige kilder. Terrorangrepet 22. juli er naturligvis et spesielt betent tema – det er et nasjonalt traume som ligger mye nærmere i tid enn eksempelvis andre verdenskrig. Men det er liten grunn til å tro at spillefilmskapere vil slutte å la seg inspirere av historier fra virkeligheten. Og det er vel heller ikke ønskelig at de skal unnlate å kommentere sin samtid.

 

Kommentarer