Hyllest til annerledesheten

Blant mange fremragende arbeider på årets filmfestival i Melbourne var det to kortfilmer som utmerket seg med sin modige, empatiske og klare holdning til LHBTI-rettigheter.
House of JXN
Neil Young
Young er fast filmkritiker for Modern Times Review.
Email: neilyounggb@gmail.com
Publisert: 03.09.2018
film:

Prisoner of Society/House of JXN

Rati Tsiteladze/Rosie Haber og Lauren Cioffi

Georgia/USA

Det er få kortfilmpriser som kan skryte av en mer imponerende vinnerliste enn Grand Prix på Melbourne internasjonale filmfestival (MIFF). Prisen ble delt ut første gang i 1965, da MIFF allerede hadde eksistert i over et tiår. Prisvinnerne omfatter navn som Werner Herzog, City of God-duoen Kátia Lund og Fernando Meirelles, Denis Villeneuve og Sue Friedrich. Festivalen likestiller kategoriene når det gjelder valgbarhet til prisen: Enhver kortfilm under en hvilken som helst seksjon – eksperimentell film, fiksjon eller dokumentar – er en kandidat og mulig vinner av Grand Prix.

Lavbudsjettfilmene Prisoner of Society av Rati Tsiteladzes fra Georgia, og House of JXN av den amerikanske duoen Rosie Haber og Lauren Cioffi skilte seg ut på årets program. Med en spilletid på henholdsvis 16 og 9 minutter utgjør disse filmene – i likhet med mange av de beste dokumentarfilmene – et lite, men opplysende vindu til skjulte, underrapporterte hjørner av verden. De to filmene inntar en empatisk holdning til sine hovedpersoner, som fra fødselen av må hanskes med marerittaktige omstendigheter som synliggjør fordomsdrevne mønstre av sosial dysfunksjon.

House of JXN er en søt introduksjon til «regnbuefamilier».

Tsiteladzes bakgrunn er uvanlig for en filmskaper: 30-åringen fra badebyen Batumi ved Svartehavet har tidvis jobbet som fotomodell (de sexy bildene av muskelbunten er fortsatt populære på nettet) og ble verdensmester i kickboksing i Egypt for et tiår siden. Senere utmerket han seg i karate, men sluttet med kampsport i 2010 for å begynne som filmskuespiller og regissør (i 2014 tok han en pause, for å delta i den georgiske versjonen av Skal vi danse, der han endte på femteplass). Og så langt har han lyktes godt i filmbransjen. Den korte fiksjonsfilmen Mother (2016) vant priser på festivaler over hele verden, og oppfølgeren Prisoner of Society ser ut til å kunne bli like behengt med priser etter at den ble vist for første gang på Tampere-festivalen i mars: Juryen valgte den som festivalens nominerte til European Film Awards, som blir delt ut i Berlin i desember.

Fiendtlig landskap

Prisoner of Society er et nærgående portrett av rundt 20 år gamle, georgiske Adelina, som ble født som mann («George»), men som identifiserer seg som hunkjønn (filmen opplyser ikke om hun er kjønnsoperert ennå). Publikum får høre synspunktene til de konvensjonelle, middelaldrende foreldrene hennes, som (slik åpningsteksten forteller) holdt Adelina innelåst hjemme i ti år. Filmen er delt inn i fire seksjoner, og fokuserer individuelt på hvert familiemedlem, før de alle samles i bilderammen til den siste delen.

Tsiteladze anvender en rekke sterke stilistiske grep, de fleste av dem effektive. Det begynner med det iøynefallende valget å ta opp hele filmen i formatet 1:1 – et åpenbart, men godt middel til å understreke Adelinas klaustrofobi, isolasjon og følelse av å være fanget. Men å beholde dette svært uvanlige formatet – muligens en liten hilsen til Quebec-fenomenet Xavier Dolans like knugende familiekrønike Mommy (2014) – indikerer at Adelinas foreldre også til en viss grad er innestengte, med en horisont avgrenset av hensyn til skam og sosial vanære. Og morens bekymringer er absolutt av praktisk art: Hun snakker om to trans-georgiere som nylig er blitt drept, og hun holder Adelina borte fra offentlighetens blikk av frykt for at hun vil lide samme skjebne. Selv om Georgia er relativt «progressivt» sammenliknet med andre tidligere sovjetstater – i likhet med i Baltikum og Ukraina er rettigheter for lesbiske, homofile, biseksuelle, trans- og interkjønns-
personer (LHBTI) beskyttet ved lov – kan landet likevel være et fiendtlig overfor seksuelle/kjønnsminoriteter. Dette skyldes i stor grad den sterkt tradisjonalistiske holdningen til den mektige georgiske ortodokse kirken.

Prisoner of Society kan være et potent spark i progressiv retning.

Prisoner of Society fungerer som et gripende og ofte raserivekkende eksempel på hvordan hjemlig dynamikk kan formes og forvrenges av kulturelt press. Filmens stilistiske kraft – de digitale bildene, med sin palett av lyserødt og lilla, har ofte teksturen til 70-tallets 8mm filmer – virker å oppstå organisk fra hvordan den artikulerte, fantasirike og estetisk finstemte Adelina ser på seg selv og sin situasjon. «Sannsynligvis vil ikke filmen bli vist i Georgia,» hører vi Tsiteladze si bak kamera, mens han intervjuer Adelinas dypt bekymrede mor. Men gitt regissørens berømmelse og uklanderlige macho-image – sammen med filmens reiser rundt om i verden – kan den kanskje bety et lite, men potent spark i progressiv retning.

Regnbuefamilier

Som en avspeiling av den virkeligheten LHBTI-mennesker står overfor i Georgia i dag, ender Prisoner of Society nødvendigvis i en depressiv, dempet tone. House of JXN, derimot, inntar en positiv, festlig og optimistisk holdning. Først vist ved New Yorks Tribeca Film Festival i fjor, er den en kort og søt introduksjon til «regnbuefamilier» i Jackson, Mississippi. De er selvetablerte, selvforsørgende, ikke-biologiske klaner dannet av LHBTI-folk, som et alternativ til deres mer ortodokse familieenheter. Som Cioffi uttrykker det: «Resten av landet ser på queer-livet nede i Deep South som tragisk og ytterst krevende, og til slutt ender det i selvmord. Det jeg ønsket, var å opphøye disse historiene og feire dem, slik jeg så dem blomstre.» Resultatet er New Deep South, en serie som opprinnelig ble laget for fjernsyn/nett, men som godt mulig vil finne veien til storskjermen på større filmfestivaler, takket være dens filmatiske kvaliteter.

House of JXN

Fenomenet «regnbuefamilie» er presentert i flere dokumentarfilmer allerede, og det er åpenbart et komplekst og rikt tema som lett kan fylle en miniserie. Cioffi og Haber bruker House of JXNs korte lengde til å konsentrere seg om ciskjønnede (identifiserer seg med sitt biologiske kjønn, red.anm.) kvinner og transkjønnede menn. De snakker åpent og trassig om å klare seg i et samfunn der de risikerer å konfronteres av «såvel rednecks som blacknecks». Protagonistene høres nærmest gledesstrålende ut når de snakker om sin «kollektive kjærlighet» som en støttende og beskyttende kraft.

Redigeringen er et overstadig produkt med høyt tempo laget av en gruppe på fem, ledet av sjefregissør Rosalina Merrihue. I spillefilmer fra Hollywood er flere regissører om én film alltid et faresignal; her er det en nyttig påminnelse om at en gruppe kan komme sammen og finne sin egen harmoni.

Kommentarer