Hyllest til en kjempende legende

Maya Angelou: And Still I Rise. Regi: Bob Hercules og Rita Coburn Whack

Den afroamerikanske multikunstneren Maya Angelou snudde all motgang til visdom og poesi.

Bianca-Olivia Nita
Filmkritiker i Ny Tid / Modern Times Review. Bosatt i Rotterdam.

Maya Angelou: And Still I Rise.

Bob Hercules og Rita Coburn Whack

Maya Angelou (1928–2014) er en legende. Utenfor USA er hun mest kjent som poet og skribent, men talentene hennes kom til uttrykk på mange måter: Hun var sanger, danser, filmregissør og politisk aktivist. Å lage den første biografiske filmen om Maya Angelous liv kan ikke ha vært noen enkel oppgave, og resultatet er et dybdeportrett av en kvinne som skapte kunst av levende liv – som snudde all motgang hun møtte til kunnskap og poesi.

«Min misjon her i livet er ikke bare å overleve, men å vokse og trives, og å gjøre det med en viss lidenskap, en god porsjon medfølelse, litt humor og definitivt ikke uten stil,» er et av Angelous mange kjente utsagn. Og selv om filmen ikke når de helt store stilistiske høydene, levner den ingen tvil om at hun levde et annerledes liv.

And Still I Rise er laget etter en klassisk biografisk filmstruktur med arkivopptak og talking heads-intervjuer. Historien fortelles via en myriade av stemmer. Bill Clinton, Oprah Winfrey, Common, Alfre Woodard, Cicely Tyson, Quincy Jones, Hillary Clinton, John Singleton og Angelous egen sønn Guy Johnson – alle veves de inn i et narrativ som holdes sammen av intervjuer med Angelou selv, som med sin uforglemmelige sjarm forteller sin egen versjon av historien.

Filmen dekker hver fase av livet hennes i kronologisk rekkefølge, og begynner med en barndom preget av misbruk og omsorgssvikt. Hun vokste opp i et rasistisk og fattig miljø i sørstatene i USA, ble voldtatt i ung alder – en opplevelse så traumatisk at hun ikke snakket på fem år. Hun ble dermed «et øre», oppmerksom på alt mulig, leste og absorberte ord fra alle rundt henne. «Og da jeg endelig bestemte meg for å snakke igjen, hadde jeg mye på hjertet,» sier hun. Det hun hadde å si, førte etter hvert til at hun ga ut sin første og mest kjente selvbiografi, I Know Why the Caged Bird Sings i 1966, mange år senere.

Adskilt fra sønnen. Hun var 16 år gammel da hun fødte sønnen Guy Johnson den første dagen i 1944. Faren var en gutt fra nabolaget. I filmen beskriver hun morens reaksjon på nyheten om at hun var gravid. Moren spurte om hun elsket barnefaren – det gjorde hun ikke – og om han elsket henne. Ettersom heller ikke dét var tilfellet, sa moren at det ikke var noen grunn til å ødelegge tre liv ved å tvinge dem til å leve sammen. Det ble besluttet der og da at Maya skulle oppdra barnet alene, en oppgave som førte henne ut i tilfeldige jobber for å få endene til å møtes, blant annet en periode som prostituert.

Hun ble voldtatt i ung alder – en hendelse så traumatisk at hun ikke snakket på fem år.

Angelou gjør ikke dette til noen hemmelighet, men filmen hopper over denne perioden og går direkte videre til tiden som danser, da hun reiste omkring i USA og i utlandet og var nødt til å etterlate gutten hjemme. Intervjuet med Guy Johnson forteller mye om den følelsesmessige belastningen adskillelsen innebar, men også om hvilken storartet mor hun var. Johnson minnes hvordan hun tok ham med på borgerrettsdemonstrasjoner, og hvor skamfull han var da hun dukket opp på skolen iført svært iøynefallende afrikanske kjoler. Det var først mye senere han skjønte at moren var selve definisjonen av styrke og verdighet.

En historie Johnson forteller er særlig sterk og talende om Angelous personlighet: Han husker at Angelou fikk mulighet til å bli Pearl Baileys stand-in i et teaterstykke. Rollen var også en gyllen anledning for Angelou til å tilbringe mer tid med sønnen, siden den ikke ville kreve reisevirksomhet. Men Bailey ville ha en annen stand-in, fordi Maya Angelou var «for stygg». Mange år senere, da Bailey ble tildelt en pris for det hun hadde oppnådd i løpet av karrieren, ble hun spurt hvem hun ønsket å få prisen overlevert av. Hun valgte Maya Angelou. Angelou overrakte henne prisen – uten å si et ord.

Liv og arbeid. Denne og mange andre historier om hennes seighet og sjarm fester seg godt etter å ha sett filmen. Mange av intervjuene med Angelou selv er rene perler. Filmen lykkes også i å gripe hennes spesielle elskverdighet, og også i å vise hvordan liv og arbeid alltid var uatskillelige for henne. Når alt kommer til alt, kan arven hennes bety ulike ting for forskjellige mennesker. Én ting er likevel sikkert: Kjernen i hennes arv er å leve et vel gjennomført liv – og filmen er en hyllest til nettopp dét.

---
DEL