Hybris – og stillheten etterpå

Det er ikke én, men mange fortellinger om hybris, menneskelig overmot.

Ny Tid

Det er et gjennomgangstema fra Platon til Adorno at vår nåværende livsform er basert på vold, at denne volden fortærer oss innenfra mens vi legger under oss alt liv utenfor oss, at denne volden gjør oss ufølsomme mot andre – naturens mange andre så vel som den menneskelige. Uthulingen av sjelen og ødeleggelsen, brakkleggingen av et rikt og nyansert sanse- og følelsesliv som ledsager undertrykkelsen og ødeleggelsen av alt som foraktes som sårbart og svakt, bidrar til at den stolte frykter den ydmyke. Kontrasten som den saktmodige, forsiktige, følsomme stiller opp, er utålelig.
Ved å ødelegge det indre livet gjennom ødeleggelsen av det ytre, tas følsomheten fra dem som volden går ut over, så vel som voldsutøverne selv. Basert på hybris består voldens løgn i å late som om det ikke finnes noen dybde eller egenverdi – ikke noe utover kampen for forøkelsen av makten og forfengeligheten ved den.
I essayet Stillhet og fortelling (2013) stiller forfatteren Erland Kiøsterud spørsmålet: «Hvorfor er det, dypest sett, ingen instans, ingen moral i verden?» I likhet med den franske filosofen Daniel-Robert Dufour betrakter Kiøsterud det moderne Vesten som «den første kulturen i verdenshistorien som prøver å greie seg uten en metafysikk, uten en gud, uten en instans utenfor oss selv som vi som samfunn og som enkeltmennesker kan se oss selv fra». Kiøsterud knytter denne vår metafysiske ensomhet til en strukturell vold, og spør om denne volden, normalisert som den er, er blitt usynlig.

Saken er åpen for Ny Tids abonnenter. Logg inn i toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

Kommentarer
DEL