Hybris – og stillheten etterpå

Det er ikke én, men mange fortellinger om hybris, menneskelig overmot.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det er et gjennomgangstema fra Platon til Adorno at vår nåværende livsform er basert på vold, at denne volden fortærer oss innenfra mens vi legger under oss alt liv utenfor oss, at denne volden gjør oss ufølsomme mot andre – naturens mange andre så vel som den menneskelige. Uthulingen av sjelen og ødeleggelsen, brakkleggingen av et rikt og nyansert sanse- og følelsesliv som ledsager undertrykkelsen og ødeleggelsen av alt som foraktes som sårbart og svakt, bidrar til at den stolte frykter den ydmyke. Kontrasten som den saktmodige, forsiktige, følsomme stiller opp, er utålelig.
Ved å ødelegge det indre livet gjennom ødeleggelsen av det ytre, tas følsomheten fra dem som volden går ut over, så vel som voldsutøverne selv. Basert på hybris består voldens løgn i å late som om det ikke finnes noen dybde eller egenverdi – ikke noe utover kampen for forøkelsen av makten og forfengeligheten ved den.
I essayet Stillhet og fortelling (2013) stiller forfatteren Erland Kiøsterud spørsmålet: «Hvorfor er det, dypest sett, ingen instans, ingen moral i verden?» I likhet med den franske filosofen Daniel-Robert Dufour betrakter Kiøsterud det moderne Vesten som «den første kulturen i verdenshistorien som prøver å greie seg uten en metafysikk, uten en gud, uten en instans utenfor oss selv som vi som samfunn og som enkeltmennesker kan se oss selv fra». Kiøsterud knytter denne vår metafysiske ensomhet til en strukturell vold, og spør om denne volden, normalisert som den er, er blitt usynlig.

Forestillingen om at menneskelig ondsinnethet er knyttet til skade påført jordkloden, finner vi i de aller eldste skriftlige kilder i vestlig kultur. Blant antikkens autoriteter var det en utbredt oppfatning at «helvete og flod» var en straff utstedt av gudene som reagerte med sinne på menneskets hybris.
Antikkens tenkere mente at naturkatastrofer skyldtes moralsk forfall og svikt, hvorav fristelsene ved mineralutnyttelse bare er én av mange, og knapt den alvorligste. Og man kan si at dette var en troverdig forklaring i tilfeller av lokal avskoging og tap av jordens fruktbarhet. Men mest av alt fryktet de en flod som ville kunne legge de største byene under vann og ødelegge dem fullstendig. Sett fra våre dagers vitenskapelige ståsted må den siste forestillingen sies å ha vært ubegrunnet. Trusselen man fryktet, kunne ikke den gang tilskrives menneskets moralske dårlighet, men snarere naturlige forhistoriske klimaendringer. I antikken utviklet de en pregnant moralsk analyse av menneskeskapte klimaendringer, en analyse som etter alt å dømme er mer treffende for oss i dag enn den var for dem. Som økologiske profeter var de to til tre tusen år forut for sin tid.
Totaliteten av menneskelig erfaring kan forstås som «ytre» liv harmonisert med det aktiviserte og kultiverte «indre» liv som kreves for å se dette. Meningsfull sannhet – det være seg om ytre forhold, hendelser i naturen – må ikke bare være logisk gyldig; den må føles riktig, ikke i betydningen subjektivt-vilkårlig føleri, men i betydningen være i samklang med grunnleggende følelsesopplevelser felles for menneskene som er stilt overfor samme fenomen. Naturen har altså kvaliteter som bare kan erfares gjennom en følelses- og sansebasert tilgang, til forskjell fra en distansert og intellektuell.

La oss kaste et psykohistorisk blikk på en omtrent 2500 år gammel tekst, nemlig Bibelens skapelsesberetning, 1. Mosebok, 6. kapittel: «And God saw that the wickedness of man was great on earth, […] The earth also was corrupt before God, and the earth was filled with violence […] And God said unto Noah, The end of all flesh is come before me; for the earth is filled with violence through them; and behold, I will destroy them with the earth. Make thee an ark […].»
Legg her merke til – i tråd med mine to kursiveringer – at vi blir fortalt at det er menneskets vold som er problemet. Passasjens moralske advarsel gjelder for et samfunn hvis verdensanskuelse tillater vold å oversvømme samfunnets psyke, kollektivt forstått. Det handler om hvordan en slik psyke metaforisk oversvømmer, og dermed underminerer selve basisen for sin egen eksistens.
Vi glemmer at hybris er blitt en tilstand vi godtar nærmest som normen – normalen – i vårt heseblesende hyperaktive 24/7-samfunn; at hybris i tråd med ordets greske rot betyr «vilkårlig vold». Noahs oldebarn, kong Nimrod, kan beskrives som bibelhistoriens arketypiske egomane skikkelse – egoistisk på, eller over, grensen til vanvidd. Som narsissister flest er han imidlertid ikke forelsket i sitt sanne selv; han vet ikke hva det er, ettersom han aldri har gjort «indre arbeid», arbeidet med seg selv og modnes til å anerkjenne andres egenart, andres behov. Det resulterende inautentiske selvet er et selvsentrert snarere enn et sentrert selv; avkoblet fra verden, ikke tilkoblet den, forankret i den. Jo større den indre tomhet som mangelen på forankring i og respekt for både den naturlige og den sosiale ytre verden gir opphav til, desto mer presserende er behovet for «narsissistisk tilførsel». Barnets primitive narsissisme med dens fantasier om omnipotens, uavhengighet, grandiositet – se på meg, se hvordan verden graviterer rundt meg og mine ønsker – avløses aldri av innsikt i ytterverdens grenser og følgelig nødvendigheten av å begrense seg og å utvikle sansen for skillet mellom behov og ønsker, mellom å trenge og å ville ha.
Kanskje er det en psykohistorisk linje fra Nimrod til Donald Trump, forenet i ønsket om å bygge sitt tårn så høyt at det når himmelen, med den siterte begrunnelse at det gjelder å sette sitt navn på kartet, å utmerke seg over alle andre.

I Platons korte og ufullendte dialog Kritias skildres flere tilfeller av økologisk ødeleggelse i det forhistoriske Hellas. Avskogingen ødelegger markens evne til å nyttiggjøre seg regn; elver og fosser går tørre. Den engang så fruktbare jorden er blitt til skinn og bein, et skjelett. Platon gjør det klart at han refererer til hendelser 9000 år forut for hans egen tid. Mest kjent er fortellingen om Atlantis.
I dialogene Lovene og Statsmannen finner vi tanken om at det er noe syklisk, noe evig gjentakende over menneskesamfunns utvikling: Velstand og vekst oppnås og nytes, grådighet, hovmod og arroganse – grenseløshet – tar overhånd; sosial oppløsning og naturkatastrofer – især i form av oversvømmelser – går hånd i hånd. Dette fordi mennesket har en iboende tendens til å degenerere. Grunnet moralsk skrøpelighet og svikt, eller lastenes overtak, der man streber etter mer enn det som tilkommer en, går fellesskapet til grunne i et hendelsesforløp der moralsk, sosialt og politisk forfall er innvevd med naturødeleggelser. For den kollektive psyke er katastrofene gudenes moralske straff – en dom. Det handler om å høste som man sår, få i det ytre som fortjent av svikt i det indre.
Det som særmerker antikkens tenkning, er hvordan den uavlatelig søker en forklaring på hendelser – i naturen som i samfunnet – i den menneskelige tilstand moralsk forstått, psykohistorisk tydet. Moderne vitenskap har med sine metoder, prosedyrer og gyldighetskriterier villet bryte med det den betrakter som erkjennelsens feilkilder i den førmoderne, kalt «mytiske» tenkning, især den som består i antropomorfisme, projiseringen av noe subjektivt over i det objektive.
Når isen og breene smelter, permafrosten tiner, havet forsures, fylles med milliarder plastpartikler og havnivået stiger, arter utryddes i rasende tempo – hvem vil i dag si, som i antikken, at katastrofene må forstås som guddommelige gjengjeldelser og som straff for menneskets egenmektighet, gudløshet, grenseløshet? For hvordan man blant jordens talløse arter, livsformer, setter seg og sitt over alle andre, gjør dem til midler for egne mål, uten engang å skille mellom behov og ønsker? Er det noe i at vi tenderer til å underdrive der tidligere tider overdrev forbindelsen mellom tilstanden i menneskets sjelelige liv, psykhe, og tilstanden i naturen?

Innsikten Kiøsterud mener seg å nå i den forannevnte boken, er at stillheten inne i meg og stillheten i det der ute er den samme; innerst inne er verden taus. Han søker å ta innover seg at «stillheten er verdens grunnvilkår, at det ikke finnes noen instans i verden». Det finner jeg vanskelig. Kiøsterud stiller spørsmålet skarpt, på vegne av kulturen og tiden han – vi – tilhører. Men er innsikten han her fremsetter, sann?

Basert på hybris består voldens løgn i å late som om det ikke finnes noen dybde eller egenverdi.

Skjønt jeg langt på vei deler Kiøsteruds beskrivelser, slutter jeg meg ikke til at stillhet er verdens grunnvilkår. Vilkårene handler snarere om sårbarhet og dødelighet hos alt levende, og om artsoverskridende gjensidige avhengigheter, slik økosentrismen – til forskjell fra antroposentrismen – anerkjenner dem. At vi i dag opplever å lete forgjeves etter en instans, en autoritet for mening og verdi utenfor oss selv, kan ha å gjøre med at vår mentalitet ennå er preget av eksistensialismen: å tro seg å finne ankerfester for mening og verdi i den ytre verden, i naturen, er en form for selvbedrag; en illusjon det moderne post-metafysiske og post-religiøse mennesket har vokst fra. Når jeg leser Kiøsterud, fornemmer jeg at forestillingen om mennesket som vesenet som uavlatelig jakter på verdi, og som skuffes og kastes tilbake på seg selv ved å ikke finne «gjensvar» der ute, henger ved, skjønt Kiøsterud synes innforstått med den nihilisme som slik innsnevring av verdikildene har vist seg å lede til. Kall det gjerne nullpunktet: erkjennelsen av at instansen for verdi verken lar seg – fritt og autentisk – frembringe av det enkelte individet eller påtreffe i noe som eksisterer og er slik det er utenfor det, uavhengig av det.
Men om vi vender blikket, eller mer presist, vår sanselighet og kroppslighet utover, lyttende vel så mye som seende, er det slett ikke stillhet som møter oss. Kiøsteruds stille her inne, stille der ute, gir ingen klangbunn, men er fraværet av livets resonans. Om det føles tomt og likegyldig å være et subjekt som spinner om sin egen akse og skal suge alt av betydning fra eget bryst, så ikke derfor sagt, enn si bevist, at alt utenfor er like betydningsløst, retningsløst, likegyldig til å være eller ikke være, leve eller dø. Det som møter oss der ute, er lyden av alt som lever, av verden som levende, ikke taus. Det er våre medskapningers streben etter fortsatt liv, noen summende, andre syngende, atter andre svømmende, krypende eller flyvende. Bevegelse, ikke stillstand; streben etter sitt artsspesifikke gode, ikke likegyldighet eller uberørthet overfor alternativene liv eller død, blomstring eller undergang. Vi som i vitenskapens og den psykologiske reduksjonismens navn, kulturelt og individuelt, tror vi projiserer alt som har med mening og verdi å gjøre, burde i stedet åpne oss for deres aldri hvilende manifestasjoner i den store verden, den vi er små i. Og om det så skulle bli stille, virkelig stille, så er det på grunn av oss.

Vetlesens bok The Denial of Nature ble anmeldt av Erland Kiøsterud i september i Ny Tid.
En lengre versjon av dette essayet finnes i den nyutkomne boken Fra ord til handling (red. Beate Sjåfjell og Arild Stubhaug). Der diskuteres Grunnlovens § 112 med utgangspunkt i rettsvitenskap, medievitenskap, biovitenskap, poesi og filosofi. Vi takker utgiverne og forfatteren!


Vetlesen er forfatter og essayist.

---
DEL