Hvorfor vil dere ikke ha mennesker i Norge?

Det skulle vært en skandalefilm om fyll og falske asylsøkere. I stedet fikk vi se en rørende saga om to unge menneskers håp for framtiden og kjærlighet til hverandre.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

På Skibotn asylmottak laget Igor og Natalia hjemmebrent med sitt eget hjemmebrentapparat.

Slik lyder ingressen i Verdens Gangs forhåndsomtale av NRK Brennpunkts dokumentarfilm «Visum, vodka og videotape» – en tittel som muligens spiller på filmtittelen «Sex, løgn og videotape». Brennpunkt-dokumentaren ble sendt tirsdag på NRK.

Hva vi så å si var lovet gjennom VG og NRKs egne trailere, var nettopp en film om to unge mennesker som – trolig uten grunn – ranglet seg gjennom et asylopphold i Norge, som festet hver dag på hjemmebrent vodka, som forfalsket papirene sine og som klaget på de norske vinterklærne de fikk utdelt.

Hva vi fikk se tirsdag kveld, var en film om to unge håpefulle mennesker som ville bort fra et Ukraina der politiske kontakter betyr alt, og enkeltmennesker alt for lite.

Igor og Natalia reiste fra Kiev, hovedstaden i Ukraina, etter eget utsagn fordi Igor var blitt truet da han ledet en valgkommisjon i hjemlandet. De satte kursen for Norge, fordi venner hadde fortalt dem at Norge var et demokratisk land som tok imot dem som trengte hjelp på en god måte. Begge to var utdannet jurister, og burde ha alle forutsetninger for å tilhøre Ukrainas øvre middelklasse. Erfaringsmessig er imidlertid middelklassen den som først får lide når røverstyre og korrupsjon overtar – det vil si; den delen av middelklassen som ikke blir en del av røverskapets overklasse.

Med seg hadde de to et videokamera, og med det dokumenterte de reisen til og oppholdet i Norge. Den dokumenterte også at de to, ifølge dem selv etter råd fra en advokat, forfalsket sine identiteter. Og at de laget hjemmebrent vodka på asylmottaket i Skibotn. Men først og fremst dokumenterte de kjærlighetshistorien til to unge mennesker som, drevet av fortvilelsen over å leve i et land som ikke helt kommer seg ut av postkommunismens bakevje – eller drevet av trusler om vold – øynet nytt håp på et sted nesten uten mennesker, nesten uten sollys, nesten uten noen ting å ta seg til: Skibotn i Troms.

Å bli sendt til et (våre lesere i Skibotn får unnskylde meg) for storbymennesker så gudsforlatt sted, uten noen perspektiver på varigheten av oppholdet, burde ta håpet fra de fleste. For Igor og Natalia gjorde det ikke det. Snarere tvert imot syntes de å være svært lykkelige med tanken på sjansene for et nytt liv. Til tross for at de var jurister i hjemlandet. Og neppe kunne håpe på annet enn vaskehjelpjobb i Norge. Lykkejegere? Ikke mye tyder på det.

På asylmottaket, egentlig et turisthotell, i Skibotn gjorde Igor og Natalia stort sett det mennesker fra den kristne kulturkrets gjør når de plasseres på et hotell på et gudsforlatt sted: De festet. Du ser det på hvert eneste høyfjellshotell i Norge. Selv alle de som egentlig skal legge «planer for bedriftens strategiske utvikling og internasjonalisering», eller diskutere «nye departementale retningslinjer for behandlingen av asylsaker m.v.» gjør noe helt annet: De super og fester. Ikke til å undres over at de som bare skal vente, gjør det samme.

At spriten var sjølbrent er ikke akkurat lovlig. Men jeg tviler på om de var de eneste i Skibotn som brente spriten sin sjøl. Utkastelsesgrunn er det vel i hvert fall ikke?

Det bør heller ikke å forfalske reisedokumentene sine være. I norsk utlendingsadministrasjon og i norsk utlendingsdebatt opprettholdes likevel bildet av at dersom man forfalsker dokumentene så har man noe å skjule, og har man noe å skjule så har man ikke rett til asyl. Men falske dokumenter endrer jo ikke en millimeter på hva Igor og Natalia opplevde i hjemlandet.

Brennpunkts dokumentar levde på ingen måte opp til «forventningene» som forhåndsomtalen skapte. Tvert imot var den et balansert, rørende portrett av to unge mennesker. Hva programskaperen mente om de to, om deres selvdokumenterte liv i Norge eller deres rett til asyl var ikke mulig å vite. Sånn skal en god dokumentarfilm også gjerne være.

Kommunalminister Erna Solberg er likevel raskt ute i VG og slår fast at «asylsurferne» må fratas goder. Om det er vinterklærne de fikk utdelt, og som framstod som latterlig treige for to unge, urbane jurister fra millionbyen Kiev, som hun vil ta bort, eller om det er restriksjoner på gjær- og sukkersalg i Skibotn hun vil innføre, er uklart.

Kommunalministeren gjør det likevel klart – og det har vi mistenkt lenge – at det skal verken være morsomt, håpefullt eller trivelig å være asylsøker i Norge. Det skal være forbannet trist, som en hollywoodsk tåreperse. Og da reagerer man like sterkt på det lykkelige paret, som man gjør når noen i kinosalen bryter ut i latter akkurat når tårepersen når sitt høydepunkt. Å brenne sin egen sprit og feire en bursdag med latter og dans er regelrett sabotasje mot asylinstituttets tristesse.

Et spørsmål å stille seg etter tirsdagens dokumentar, er hvorfor to i og for seg vellykkede mennesker fra Ukraina kaster det gamle livet fra seg og begir seg til Norge. Hvorfor de ikke gir opp og snur når de havner på asylmottak i Skibotn og trolig får høre at Norge ikke er så hjelpsomt som de trodde. Skyldes det hjembrenten, som vel like gjerne kan lages i Kiev? Eller kan det faktisk være sånn at flukten var nødvendig, og hjembrenten bare en trøst?

Natalia stilte imidlertid det viktige spørsmålet, når hun så igjen videoopptakene av seg selv i et Troms-landskap uten folk: Hvorfor vil dere ikke ha mennesker til Norge? Det er så mye plass, og så få mennesker?

Men det vil vi altså ikke. I hvert fall ikke hvis de forfalsker papirene sine, og hvis de ikke med hundre prosent sikkerhet kan dokumentere politisk forfølgelse. Det gjelder å ikke ta noen sjanser.

Og brenne spriten, det skal vi gjøre sjøl.

---
DEL

Legg igjen et svar