Hvorfor USA må gå til krig mot Irak

Bak den forstemmende enkle og evangeliske retorikken til George W. Bush skjuler det seg langt mer rasjonelle motiver for en krig.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Kenneth Pollack er en av de virkelige haukene i USA. Han ønsker en krig mot Irak, og han ønsker den nå. Han vil at den militære konfrontasjonen skal innebære en full-skala invasjonsstyrke, med bredest mulig mobilisering innenfor absolutt alle våpengrener. Han vil at USA skal kjøre fram hele sin formidable militærmakt og rulle den på larveføtter mot Bagdad mens super-sofistikerte fly til mange hundre millioner dollar stykket spyr ut presisjonsbomber mot det som måtte finnes av fiendtlig aktivitet på bakken og i lufta.

Han vil, kort sagt, kvitte seg med Saddam Hussein. Han vil det nå, og han ville det for 13 år siden; i 1990 da Kenneth Pollack var en av de få som spådde en irakisk invasjon av Kuwait. Han vil kvitte seg med Saddam, fordi den irakiske presidenten utgjør en gedigen trussel mot hele den olje-rike regionen. Og han vil gjøre det før den livsfarlige diktatoren får tilgang til atomvåpen, noe som vil gjøre ham til en enda større trussel.

Der andre ser Saddam som en ganske så ubetydelig despot, har Kenneth Pollack ingen illusjoner om hva slags ragnarokk regimet i Bagdad kan stelle i stand under dekke av en nasjonal atomparaply. Og det er med dette som underliggende premiss at han har skrevet boka «The Threatening Storm – The Case for Invading Iraq.»

Gammel ringrev

Kenneth Pollack er en gammel ringrev i Irak-konflikten. I 1990 satt han som junior militæranalytiker i CIAs avdeling for Persiagolfen. Seinere, på midten av 90-tallet, ble han hentet til det nasjonale sikkerhetsrådet av president Bill Clinton; igjen med ansvaret for Irak.

Gjennom hele denne perioden, og under tre fortløpende presidenter, har Pollack kunnet observere en håndtering av Irak-spørsmålet som har vekslet mellom å være klønete til totalt ubehjelpelig.

Det skyldes ikke så mye de valgene USA har tatt som det faktum at de ikke har tatt dem. Og det skyldes ikke bare USA heller, men snarere den totale mangelen på internasjonal konsensus om hvordan man skal forholde seg til Saddam Hussein.

Når Pollack vil ha denne krigen, bunner det nettopp i en oppsummering av 13 lange og vonde år som ikke har ført annet med seg enn endeløse debatter, harde konflikter med allierte land, fruktesløse krangler i sikkerhetsrådet og masse fåfengt diplomati.

Noe som for USAs vedkommende har ført til at absolutt alle andre internasjonale saker har måttet stå i kø i påvente av en løsning i Irak.

Slik, sier Pollack, kan man ikke ha det. USA kan ikke leve med at Irak-spørsmålet legger beslag på så mye av stormaktens politiske, diplomatiske, økonomiske og militære ressurser. USA kan heller ikke leve med at dette skjer samtidig som alle sanksjonene bygges ned, Irak bygges opp og Saddam fortsatt befinner seg i Bagdad.

Spørsmålet for Kenneth Pollack blir derfor hvordan man best kvitter seg med dagens regime i Irak. Etter en lang, argumentativ reise ender han opp med at det beste – faktisk det eneste – alternativet er å gå til full krig.

Så legger han ut kortene sine. Og han legger dem ut på en slik måte at alle – ikke minst krigsmotstanderne – må tenke alt på nytt igjen.

Alternativet som forsvant

Det finnes tre alternativer for å nøytralisere Irak, sier Pollack. Det første av disse, er oppdemming – altså «containment.» Det var denne opsjonen verden falt ned på i 1991, da amerikanerne valgte å ikke gå mot Bagdad. Og det er innenfor dette alternativet at den ene resolusjonen etter den andre har sett dagens lys i FN.

Oppdemming består av tre ting, nemlig våpeninspeksjoner, sanksjoner og flyforbudssoner. Tilsammen har disse tre elementene bidratt til en betydelig svekkelse av Irak som regional stormakt, ved å strupe importen, blokkere ny-utvikling av våpen, bombe militær infrastruktur og fravriste Saddam kontrollen over halve landet.

Men, sier Pollack – og det er dette som er budskapet i boka – det finnes ikke lenger noe oppdemmingsalternativ. Med andre ord: det som mange håper på, nemlig at en videreføring av sanksjonene og inspeksjonene kan gjøre det krigen er ment å gjøre, å avvæpne Saddam, bygger på en ren illusjon. Et fatah morgana, fordi alternativet er borte, ikke-eksisterende; fordunstet i takt med uthulingen av sanksjonene.

Det finnes ikke lenger, fordi land som Frankrike, Russland, Kina, Tyrkia, hele den arabiske verden og mange flere har jobbet så iherdig for å undergrave oppdemmingen at USA ikke gidder mer.

I dag smugler Syria, Tyrkia, Jordan og Iran så mye olje ut av Irak at Saddam kan håve inn hele tre milliarder dollar utenfor FN-systemet hvert år. Det er ti ganger mer enn de fattige tre hundre millionene han tjente ulovlig i 1999.

For tre år siden ble det kjent at Kina – som sitter i sikkerhetsrådet og som derfor har ansvaret for sanksjonene – forsøkte å selge fiberoptiske kabler til Irak, noe som ville ha forsterket den militære kapasiteten til Saddam Hussein betydelig.

For to år siden startet Russland – også i sikkerhetsrådet – regulære flyvninger til Bagdad. Det tok ikke mange dager før Jemen, Marokko, Tunisia, Tyrkia, De Forente Arabiske Emirater, Algerie, Libya, Egypt, Libanon, Irland, Island, Hellas og Frankrike fulgte etter.

I dag står både vestlige og andre oljeselskaper i kø for å få sin andel av det sorte gullet i Irak. Bagdad forlanger gjenytelser i form av tjenester og handel som bryter sanksjonene – og får det.

Kort sagt: dagens sanksjonsregime er så full av hull at det ville kreve en enorm innsats å få det på plass igjen, skriver Pollack. Der USA vil ha sanksjoner, vil Kina, Russland og Frankrike oppheve dem. Der USA vil ha slutt på smuglingen, vil Iraks naboland fortsette den. Og der USA vil ha militære baser for å patruljere flyforbudssonene og sikre stabilitet i Golfen, vil den arabiske verden hive dem ut.

Skal oppdemmingen fortsette, vil USA få en helvetes jobb med å slåss mot hele verden, inkludert WTO, i en evig runddans av forslag, motforslag og stillstand.

Pollack argumenterer overbevisende for at USA ikke kommer til å legge to pinner i kors for å bevare dette alternativet nå. Dermed er oppdemmingen død. Og det som da gjenstår, er enten avskrekking (deterrence) eller regimeskifte.

Farlig avskrekking

Pollack er ingen prinsipiell motstander av en oppdemmingspolitikk. Snarere tvert imot. Når han likevel legger dette alternativet til side, skyldes det at «sanksjonsbåten» tar inn så mye vann at det ikke nytter å redde den.

Avskrekking, derimot, ser han på som et virkelig onde. For hva er avskrekking, og hva vil det innebære i praksis?

Jo, sier Pollack; avskrekking er i virkeligheten det man kalte oppdemming under den kalde krigen. Det forutsetter at Saddam lar seg avskrekke fordi det finnes en trussel mot hans regime der ute, nemlig at USA og/eller andre kan komme til å bruke atomvåpen mot ham dersom han ikke tøyler sine stormaktsambisjoner.

Avskrekking innebærer en politisk-diplomatisk retrett på alle områder, en samling av verden under et minste felles multiplum der amerikanske atomvåpen er den eneste røde linja i forhold til Saddam.

Men det innebærer også en konkret og fysisk retrett av amerikanske styrker i Golfområdet. Under et avskrekkingsscenario vil USA trekke soldatene sine ut av Saudi-Arabia, slutte å patruljere flyforbudssonene, oppheve sanksjonene og boikotten av Irak, trekke inspektørene tilbake og legge de kurdiske områdene i nord og de shiittiske områdene i sør under Bagdad igjen.

Fordelen med et slikt scenario, skriver Pollack, er at USA slipper å gå runde etter runde i sikkerhetsrådet, slipper å opprettholde dyre militære baser i Golfen, slipper å mase på sine allierte om å etterleve sanksjonene og slipper å bruke uforholdsmessig mye tid og masse ressurser på Irak.

Ulempen er at Irak da står fritt til å utvikle masseødeleggelsesvåpen, fritt til å angripe sine naboer militært – slik han har gjort før, fritt til å knuse kurderstaten i nord og massakrere shiaene i sør, fritt til å bruke kjemiske våpen mot egen befolkning og til å sende Scud-raketter mot Israel – slik han også har gjort før.

Å gå fra oppdemming til avskrekking innebærer i beste fall at Irak blir hemmet i sine regionale ambisjoner. Men selv det er lite trolig, fordi Saddam sannsynligvis vil tenke motsatt: at egne atomvåpen vil avskrekke de andre fra å gjøre noe.

Og det som i hvert fall er sikkert, er at Saddam Hussein vil kunne gjøre hva han vil innenfor egne grenser.

Med Iraks historie friskt i minne, mener Pollack at en retrett til ren avskrekking vil medføre fare for at Saddam på ny invaderer Kuwait, alternativt at han vil søke å velte det amerikansk-støttede regimet i Amman; at han vil intervenere i Syria for å styrte Bashar al-Assad, eller for den saks skyld bombe deler av Tyrkia på grunn av krangel om vann, eller andre ting … og kort sagt.

Irak uten oppdemming vil være et livsfarlig regime, fordi landet tross alt har en hær på en halv million mann der Saudi-Arabia bare har titusener. Det vil derfor være lett match for irakerne å knuse kongedømmet dersom de skulle ønske det, og forfatteren ser ikke bort fra at de vil forsøke det heller.

To valg

Så er vel Pollack en halvgal maniac der han maner fram de mest skrekkinngytende scenarier for hva som vil skje dersom ikke USA fjerner Saddam med makt?

Feil. Pollack er ikke halvgal. I verste fall er han manipulerende, fordi han snører leseren inn i en logisk argumentasjonsrekke der den eneste mulige konklusjonen er krig.

Men han er først og fremst realist, med et klargjørende budskap til verden: For det første: Saddam Hussein er ikke en hvilken som helst diktator, men en aggressiv og uberegnelig despot med visjoner om å frigjøre Jerusalem og gjøre seg selv til hegemon i den arabiske verden. For det andre: det finnes ikke lenger noe oppdemmingsalternativ. Det man har å velge mellom, er et USA som fjerner Saddam med alle nødvendige midler, eller en Saddam som uhindret kan skaffe seg atomvåpen, massakrere egen befolkning, true nabostatene og etablere seg som stormakt i regionen – i kraft av sin militære tyngde.

Avskrekking, skriver forfatteren, forutsetter et regime som er konservativt og forutsigelig i sine beslutningsprosesser, noe Irak ikke er. Oppdemming forutsetter et amerikansk engasjement som ikke fins lenger. Kupp og likvidering forutsetter infiltrering av de irakiske hemmelige tjenestene, noe som er illusorisk. En begrenset militær aksjon forutsetter langvarig arabisk støtte, noe som er uoppnåelig.

Bare full krig vil gjøre det hele verden, inkludert fredsbevegelsen, er enige om; nemlig å nøytralisere Irak. Det er det enkle budskapet til Kenneth Pollack, om man nå liker det eller ikke.

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here