Hvorfor USA ikke bør gå til krig mot Irak

Milan Rai gir ti grunner til å være mot krigen og en rekke avsløringer av USAs dobbeltspill. Men hvorfor de spiller som de gjør er fortsatt uklart.

Ny Tid

«For å kunne unngå de mentale fellene propagandasystemet setter ut, kreves det at man er bevisst midlene som propagandaen benytter, at man har vilje til å se på fakta med et åpent sinn, kan teste ut enkle antagelser og forfølge et argument til dets konklusjon, samt at man er bestemt på å være en varsom leser, » skriver Milan Rai et sted i boken Krigsmål Irak – ti motforestillinger som ble gitt ut på Cappelen nylig.

Sitatet kan tjene som en oppsummering av en viktig linje i boken – en oppfordring til ikke å bite på Washingtons og Londons krigsretorikk. Men det kan også tjene som en lesemanual til Rais egen bok. Man må lese med varsomhet. Gjør man det, får man stort utbytte av denne antikrigsboken.

Hvem manipulerer?

Rai, som er en av grunnleggerne av den politiske gruppen Arrow (Active Resistance to the Roots of War), begynner med å vise hvordan USA hadde en stor del av ansvaret for at inspektørene ble trukket ut av Irak i desember 1998 – med den påfølgende USA-ledete bombekampanjen Desert Fox som resultat. Det var ikke, slik USA selv liker å hevde, Iraks manglende samarbeidsvilje som førte til at inspektørene forsvant. De ble ikke «kastet ut», men «trukket ut».

Selv om Irak riktignok brøt samarbeidet med UNSCOM i en periode senhøsten 1998, kom Saddam raskt på bedre tanker – han sendte til og med sikkerhetsrådet et brev som lovet bot og bedring, uten at det hjalp nevneverdig. I desember fikk inspektørene instruks av USA om å trekke seg ut. «Washington var innstilt på en militær aksjon, og vridde og vendte på ordlyden i brevet og tillegget for å skape en konfrontasjon som ikke eksisterte,» skriver Rai.

Dobbeltspill

Denne episoden mener han er typisk for hvordan USA har brukt inspektørene og inspeksjonsregimet for å fremme sine egne mål i Irak. Han beskriver hvordan USA manipulerte inspektørene i forbindelse med et (mislykket) CIA-finansiert kuppforsøk i 1995, og hvordan avlyttingsutstyr som gav USA verdifullt etterretningsmateriale ble plassert sammen med overvåkingsutstyret til inspektørene på mistenkelige steder i Irak. Den fire dager lange Desert Fox-operasjonen satte en stopper for et inspeksjonsregime som Rai – med støtte fra Scott Ritter, en tidligere våpeninspektør og en kontroversiell stemme i Irak-debatten – betegner som en suksess, ja til og med den eneste farbare vei, dersom en fullstendig avvæpning av Irak er målet: «I tilfellet Irak er våpeninspeksjoner et alternativ, og ganske sikker det eneste effektive alternativet.»

Hva er målet?

Mye tyder med andre ord på at USAs mål er et annet enn avvæpning. Rai underbygger dette ved å henvise til den skjebnen våpeninspeksjonene led i forrige runde, og ikke minst ved å vende oppmerksomheten mot hva som egentlig skjedde i det umiddelbare etterspillet etter den forrige Golfkrigen. Bush senior signaliserte at irakerne burde ta våpnene i egne hender for å styrte Saddam, men da opprøret var et faktum unnlot USA å hjelpe kurderne i nord og sjiaene i sør. Irakerne fikk nærmest fritt spillerom til å slå ned opprøret. Den republikanske garde – Iraks best trente militære enhet – ble skånet av amerikanerne, og Irak fikk lov til å bruke kamphelikoptre mot opprørerne som på sin side ble nektet tilgang til forlatte irakiske ammunisjonslagre.

Som Rai skriver: «Etter å ha anmodet det irakiske folket om å ta saken i egne hender ved å styrte lederen sin, gjorde president George Bush senior alt han kunne for å støtte undertrykkelsen av uroen, bortsett fra å beordre amerikanske tanks og fly til å beskyte folkemengden»

Lederskifte, ikke demokratisering

Hvorfor? Vel, fordi det ikke var et slikt opprør USA hadde tenkt seg.

De ønsket ikke, og ønsker heller ikke nå, en «regimeendring», men derimot et «lederskifte, hvor den som kommer etter Saddam helst bør være tilsvarende brutal mot egen befolkning for at Irak ikke skal gå i oppløsning, med alle de konsekvensene det kan får for den regionale stabiliteten. Man kan risikere at Tyrkia, Iran og Syria blander seg inn i de selvstyrte kurdiske områdenes videre skjebne, og at i alle fall Iran kan komme til å blande seg inn i sør. Noe USA vanskelig kan akseptere av hensyn til sine allierte i regionen, med Saudi-Arabia som den mest sentrale.

«Den beste verden», i USAs øyne, er derfor et postkrigsscenario hvor en sterk mann fra den irakiske makteliten tar over etter Saddam, argumenterer Rai.

Faktagrunnlaget virker rikt, og analysen riktig, men konsekvensen blir at Rai går langt i å fremstille konflikten som et personlig oppgjør, hvor det å styrte Saddam blir det sentrale målet for Bush. Argumentene til den amerikanske administrasjonens kåteste krigstilhengere om at man skal skaffe irakerne demokrati etter en krig er humbug, mens en blanding av hevnmotiver og misforståtte hensyn til amerikansk sikkerhet er det som egentlig skjuler seg bak retorikken om å avvæpne Irak gjennom forkjøpsangrep og forsøkene på å knytte Irak til internasjonal terrorisme, synes han å mene.

Hva med oljen?

Den som håper å få klarhet i hva som er Bush-administrasjonens egentlige motivasjon for krigen, blir med andre ord ikke klokere av Krigsmål Irak. For grunnene Rai skisserer fremstår neppe som en rasjonell begrunnelse for en krig som koster milliarder av dollar, vil gi verdensøkonomien en knekk, og skader omdømmet til USA.

Det er interessant å merke seg at forfatteren kun bruker sju sider (av 280) på å undersøke oljens betydning for konflikten – og disse sidene er i all hovedsak en historisk gjennomgang oljerelatert amerikansk og britisk aktivitet i området. Ikke en analyse av hvordan oljen i dag påvirker aktørene.

Rais perspektiv er et viktig supplement til Chomsky og de fleste andre krigsmotstandere, som i alt for stor grad fokuserer på oljens betydning. Han står imidlertid i fare for å underkommunisere det svarte gullets strategiske og økonomiske betydning. De få gangene oljen nevnes bærer analysene preg av å være sjablongmessig oppgulp av nevnte lingvist og polemikker.

Utdatert

At boken var utdatert allerede da den kom, er en annen åpenbar svakhet. Spesielt når det gjelder spekulasjonene omkring omfanget av de amerikanske troppeutplasseringene i Golfen, viser det seg at Rai tok feil. Han skriver at det mest sannsynlige scenariet er en invasjonsstyrke på omlag 80 000 mann – verken fugl eller fisk, og et kompromiss mellom Rumsfeld/Wolfowitz-fløyens ønske om en krig etter «afghansk modell», hvor amerikanske elitestyrker hjelper lokale opprørere med støtte fra en massiv bombekampanje, og Powell-fløyens ønske om en større invasjonsstyrke som ikke gjør seg avhengig av lokale krefter mange mener er uskikket både militært og politisk.

I dag ser vi imidlertid en troppeutplassering på nærmere 150 000 mann, noe som ligger nærmere det Powell forestiller seg enn kompromisset Rai beskriver.

Ti grunner

Men alt dette skal vi la være nå. Kjernen i Krigsmål Irak er nemlig de ti motforestillingene Rai presenterer i den sentrale delen av boken. Disse spenner fra argumenter de fleste har hørt før – som at Irak ikke utgjør noen trussel og at en krig mangler legitimitet og er i strid med folkeretten. Noe Rai anfører et langt og intrikat argument for. Via en appell til de enorme og forferdelige humanitære konsekvensene en krig kan få – som det sammenbruddet i basale helsetjenester og sanitær infrastruktur bombingen forårsaket sist gang. Til andre og mer overraskende argumenter i en slik bok: Den skrikende tausheten om hva som kommer etter krigen – en ny diktator er sannsynligvis USAs mål, men man kan like fort ende med en statskollaps og en regional kamp om restene. Spesielt i Kurdistan er dette et mulig scenario.

Overraskende

Å anføre de amerikanske generalenes motforestillinger, og andre maktpolitiske argumenter om hvordan den strategiske utviklingen i Midt-Østen vil påvirkes av en Irak-krig løfter også boka fordi man får nye og uvanlige perspektiver.

Konklusjonen er også klar. Krig løser ingen problemer. Inspeksjoner er den eneste løsningen dersom målet er å avvæpne Irak – inspeksjoner av både Irak, Iran og de andre landene i Midt-Østen, Israel inkludert. For så lenge både Israel og Iran kan true med masseødeleggelsesvåpen, og således skviser Irak, uavhengig av hvem som sitter med makten i Bagdad, er det lite som tyder på at en irakisk regjering frivillig vil la seg avvæpne.

Obligatorisk

At et slikt inspeksjonsregime virker politisk urealistisk, og Rai – i likhet med andre kritikere – ikke viser et realistisk alternativ er et problem.

Men likevel: «Kollektivt intellektuelt selvforsvar kan beskytte oss mot krigspropaganda, hjelpe til med å mobilisere offentlig harme mot den forestående krigen, og kan derfor medvirke til å redde liv i Irak. Det er propagandakrigen som er den virkelige krigen,» skriver Rai i umiddelbar nærhet av sitatet som åpnet denne anmeldelsen. Det siste er kanskje å ta i, men Krigsmål Irak er definitivt obligatorisk lesing for den som vil få nye og gode argumenter mot krigen. USAs egentlige motiver forblir imidlertid en hemmelighet. Kanskje er dette også det sterkeste argumentet mot krig. Det totale fraværet av en rasjonell og troverdig begrunnelse for å sette verdensfreden i fare.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.