Hvorfor alt går galt i WTO

I kronikken «En ny solidarisk handelspolitikk» (Ny Tid 28. oktober) redegjør generalsekretær i Kirkens Nødhjelp, Atle Sommerfeldt, for hvordan Norge med sine alliansepartnere i den såkalte G10-koalisjonen har endt som haleheng for USA og EU og som motstandere for naturlige allierte fattige land i de pågående WTO-forhandlingene. Her er mye å lære – både for […]

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

I kronikken «En ny solidarisk handelspolitikk» (Ny Tid 28. oktober) redegjør generalsekretær i Kirkens Nødhjelp, Atle Sommerfeldt, for hvordan Norge med sine alliansepartnere i den såkalte G10-koalisjonen har endt som haleheng for USA og EU og som motstandere for naturlige allierte fattige land i de pågående WTO-forhandlingene. Her er mye å lære – både for den nye rød-grønne regjeringen og for representanter for norsk landbruk. Sommerfeldt oppfordrer oss til å heve blikket, og «innta en konstruktiv WTO-posisjon som ikke kommer i konflikt med fattige bønders krav om en produksjon også de kan leve med. Den blokkerte situasjon WTO nå står i, kan være en gyllen anledning til å tenke nytt både om forhandlingsposisjoner og mulige allierte.

Antall kronisk underernærte er nå 840 millioner, og antallet øker med 4 millioner hvert år. Dette er den konkrete utfordringen forhandlerne i WTO står overfor, men ingenting tyder på at de vil bevege verdens framover i riktig retning. Mest sannsynlig får vi ett av to resultater: En dårlig løsning (tollreduksjoner kombinert med fortsatt dumping av billig mat fra rike land) eller et forhandlingssammenbrudd. Hvorfor?

1: Som man roper i skogen får man svar.

WTO er etterfølgeren til GATT (generealavtalen for toll og avgifter). GATT var fram til midten av 1980-tallet en forholdsvis ukontroversiell organisasjon som gradvis lyktes i å bygge ned handelsbarrierer mellom landene. Utover på 1980-tallet ble dette arbeidet mer og mer politisert. Frihandel ble mer et mål enn et middel. Ronald Reagan og Margareth Thatcher var de politiske premissleverandørene, og alternative tilnærmingsmåter ble

i mindre og mindre grad sett på som interessante. Dette til tross for at en blanding av frihandel, statlig styring og proteksjonisme hadde vært dominerende økonomisk politikk for alle vestlige land helt fram til rundt 1980. Innnenfor rammene av WTO har man altså begrenset seg til å rope på friere handel uansett hva utfordringene måtte være. Med så ensidig verktøy i verktøykassa, sier det seg selv at organisasjonen stadig vil stå overfor oppgaver den ikke kan løse.

2: Ny næringer

Omtrent på samme tid ble nye næringer som jordbruk (og senere tjenesteyting tatt inn i WTO-forhandlingene). Dette stilte WTO overfor helt nye problemer. Ikke bare definerte nesten alle land jordbruk som en vital næring på en annen måte enn for eksempel industri, og var følgelig langt mindre villige til å inngå kompromiser. Like viktig er det at frihandel med matvarer gir helt andre konsekvenser enn frihandel med industrivarer. Matproduksjon kan (forutsatt at verdens jordressurser er utnyttet fullt ut og verden har behov for all mat som produseres) ikke flyttes fra ett sted til ett annet. Når jord tas ut av produksjon i et marginalt område, kan ikke dette arealet flyttes til et mer produktiv område. I motsetning til andre varer som f.eks møbler: Teknisk sett kan all verdens møbelproduksjon

flyttes til Sunnmøre. Innen matproduksjonen er vi derimot avhengige av å finne løsninger som gjør at det kan produseres lønnsomt både i Hemsedal, Nederland og Mali. En av arkitektene bak EUs landbrukspolitikk, tidligere

landbruksminister i Frankrike, Edgar Pisani, oppsummerer dette dilemmaet når i han skriver: «Verden har bruk for alle sine jordbruksområder». Når det gjelder tjenester, er mange av disse av like vital betydning for landene som jordbruket. Særlig gjelder dette basale offentlige tjenester som skole, helse, vannforsyning osv. – alt sammen tjenester som Norge står i første rekke for å presse u-land til utsette på internasjonalt anbud. Man kan med god grunn spørre seg om fattige, næringssvake land i Sør fortsatt er å betrakte som selvstendige land hvis disse tjenestene styres av utenlandske selskaper og jordbruket erstattes av dumpingsvarer fra verdensmarkedet. Dette spør også disse landene seg om, og setter foten ned.

3: Miljø og mennesker irrelevant

WTO driver med handelspolitikk innen svært snevre rammer, det vil si med penge- og vareflyt mellom landene. Det foregår ingen diskusjon rundt det grunnleggende faktum at all produksjon for et marked er avhengig ikke bare av kapital, men også av mennesker og naturressurser. Med dette utgangspunktet må både mennesker og natur bli skadelidende. Avskogingen av Amazonas, ødeleggelsen av klimaet (bl.a. som resultat av all transporten frihandelen fører med seg), eller arbeidsforholdene til landarbeidere både i rike og fattige land er grelle eksempler på dette. En diskusjon av økonomi og handel der både mennesker og miljø er med, vil uansett tvinge seg fram etter hvert som miljøproblemene øker i takt med forskjellen mellom fattige og rike i verden.

4: Demokratisk underskudd og lukkete rom.

I teorien er WTO en demokratisk institusjon der hvert land ikke bare harén stemme, men også vetorett. I realiteten er stemmene ulikt fordelt, og bare USA og EU har mulighet til å bruke vetoretten. Dette blokkerer i realiteten forhandlingene, og gir seg mange ødeleggende resultater. Bilaterale tvangsprosesser foregår under dekke av multilarale forhandlinger. WTO blir ofte framstilt som et gode i forhold til ett mulig alternativ: De rike landene inngår bilaterale avtaler med fattige land. Dette er bare delvis

riktig. En stor del – kanskje den viktigste – delen av prosessene i WTO foregår i det lederen av Oxfam-Belgia, Raoul Marc Jennar kaller et «skytteldiplomati mellom hovedsteder». I disse skjulte forhandlingene er det utelukkende den økonomiske (og av og til militære) makten som rår. Mye bestemmes også på lukkede rom mellom EU, USA og utvalgte mulige allierte. Her settes små, fattige land helt på sidelinjen. Når så løsningsforslagene presenteres, har disse landene ikke ressurser til å endre noe.

Men hvor lenge kan dette fattige flertallet holdes nede? Land som Brasil og Inda har allerede slått i bordet og stukket kjepper i hjulene for USA og EU. India stiller også stadig klarere krav – og med èn milliard innbyggere i ryggen. Afrikanske land hever også stemmen både når det gjelder rett til selv å bestemme egne tollsatser og mot rike lands stadig mer avanserte dumping av bomull og mat på verdensmarkedet.

I denne situasjonen har Norge bundet seg til den såkalte G1o-gruppen. Denne er nå omtrent maktesløs fordi den ikke har allierte, og tvinges til å henge seg på EU eller USA. Regjeringserklæringen ambisiøse mål for hvert lands rett til å produsere mat til egen befolkning og aksept av andre lands handlingsrom for å bygge opp en velferdsstat er ikke mer vært enn ønsker om god jul og godt nyttår, så lenge Norge og G10 makter å bygge nye allianser med det fattige flertallet i verden. Det burde være opplagt at for eksempel en G43 -gruppe(G10 + G33) ville ha et langt større gjennomslag enn G10 alene.

Nye allianser kan kan bryte ned de sperrene som hindrer WTO fra å fungere. Den nye regjeringen har lovt å satse på dette. Tør den?

Ole-Jacob Christensen, styremedlem i Norsk Bonde- og Småbrukarlag.

---
DEL

Legg igjen et svar