Bestill sommerutgaven her

Hvorfor tyr vi til bomber og våpen?

Why We Fight: The Roots of War and the Paths to Peace
Forfatter: Christopher Blattman
Forlag: Penguin Books (USA)
KRIG / Christopher Blattmans langvarige prosjekt har gått ut på å utforske årsakene til at konflikt mellom grupper og nasjoner bryter ut i krig.

Kanadieren Christopher Blattman var en ung økonomistudent i dress og slips ved Berkeley-universitetet i California. Tilfeldigheter (en stjålet laptop og møtet med en psykologistudent) endret kursen. Tross innstendige advarsler fra universitetets veileder dro han sammen med psykologistudenten (som han senere giftet seg med) til krigssoner i Uganda og Liberia. Dette var opptakten til et langvarig prosjekt, som gikk ut på å utforske årsakene til at konflikt mellom grupper og nasjoner bryter ut i krig.

I boken Why We Fight: The Roots of War and the Paths to Peace poengterer Blatt-
man, som i dag er professor ved Chicago-universitetet, at krig er unntaket, ikke regelen: «Krig er ødeleggende. Den massakrerer soldater, plyndrer, sulter ut og dreper sivilbefolkning, hindrer handel, knuser industri og ruinerer regimer.»

Først når mulighetene for kompromisser og forhandlinger skrumper mot null, fastholder forfatteren, overtar våpnene. Denne prosessen har han kategorisert i fem hovedårsaker.

  1. Ukontrollerte interesser. Når en udemokratisk hersker ikke holdes ansvarlig for krigens følger og søker personlig profitt.

2. Immaterielle stimuli. For eksempel hevn, status eller dominans. Det dreier seg også om vold som veien til et høyere mål – Guds velsignelse, frihet eller kampen mot urettferdighet.

3. Usikkerhet. Motpartens styrke og intensjon er ukjent, så angrep synes å være det beste forsvar. Da må krigens kostnader tas med på kjøpet.

4. Mangel på tillit og bindende avtaler (commitment). Kortene ligger ikke på bordet, eller de er ikke til å stole på. Levere fra seg våpnene og risikere et bakholdsangrep? Da er det bedre å slå til mens man kan.

5. Mistolkninger. Situasjonen blir feilvurdert, fienden demoniseres, konkurranse og mistro bringer konflikten til stupet.

Ukontrollerte interesser

Punktene utdypes i kapitler som er fulle av historieforskning, statistikk og ikke minst, som i punkt 1, ved egne studier i felten, i Liberia. Landet gikk veien fra amerikansk koloni i 1822, via opprettelsen av Afrikas eldste uavhengige republikk, til en lang og blodig borgerkrig som brøt ut i 1989. Dette er historien om rike naturresurser og en politisk elite som brukte sin militære makt til å kontrollere landets gruver, plantasjer, mennesker og våpen samt næringslivet. Blattman slår fast: «Deres kalkyle om kostnader versus fordeler var skjev. Deres private ukontrollerte interesser stemte ikke overens med offentlighetens behov.» Resultatet var et samfunn med et av planetens mest uansvarlige regimer.

Viktor Holub (Ukraine)

Punkt 2 illustreres ved «ærefull» krig. Hvorfor var det så lett å rekruttere britiske kamppiloter under andre verdenskrig? Fordi den patriotiske viljen til å ofre livet (og høste medaljer) veide tyngre enn redselen for å dø. Denne offerviljen kan også manipuleres. Religiøs fanatisme kan overbevise mennesker med magre fremtidsutsikter om at det å drepe de «urene» lønner seg, siden det tjener et høyere mål. Blattman siterer et av sine intervjuobjekter, som hadde latt seg forføre til voldelig agitasjon: «Vold er en av de mest intense sanseopplevelser som finnes, og den som er i stand til å hengi seg til dem, opplever en like intens salighet.»

Og «usikkerhet» – det å feilberegne risiko – beskrives som en hyppig krigsårsak. Blattman siterer historikeren Geoffrey Blainey, som har forsket på verdenskriger som er bltt utkjempet siden 1700-tallet. Ifølge ham begynner en krig «vanligvis når nasjoner er uenige om sin relative styrke».

Tillitsproblemer, som i punkt 4 vises med et eksempel fra Irak. For Saddam Hussein var det viktig å gi inntrykk av å ha masseødeleggelsesvåpen. Det var en skjebnessvanger bløff og hans måte å advare amerikanerne mot å yppe til strid med ham på. Kabalen gikk ikke opp – for noen av dem. Landet ble kastet ut i kaos. Saddam tapte livet og amerikanerne tapte ansikt da det ble klart at de gikk til krig under falske forutsetninger. For ikke å snakke om hva krigen i Irak kostet USA, i tid, penger og menneskeliv.

«Mistolkninger»: Her refererer Blattman blant annet til psykologen og skribenten Daniel Kahneman og hans konsept om rask og automatisk tenkning, ubevisst relatert til følelser. Ifølge Kahneman er vi mennesker ofte egosentriske, opptatt av oss selv og våre likesinnede. Vi trekker forhastede slutninger, vi søker bevis for noe vi allerede mener å vite, og det kan føre til strategier som i krisesituasjoner eliminerer forhandlingsmarginer. Igjen er Irakkrigen et godt eksempel. Bush-administrasjonen var forankret i felles identitet, ideologi og fiendebilde. Den unnlot å dobbeltsjekke informasjon – det var ikke plass til motsatte oppfatninger, og det ledet til dødelig interaksjon mellom mistolkning og affekt.

Ukraina

Hvor går så veien til fred, utover det å unngå de fem grunnene til krig? Blattman minner om hvordan stabile og fredelige grupper har behandlet konkurranse. Han nevner noen hovedelementer: Vellykkede samfunn skaper fellesskap – økonomisk, sosialt og kulturelt. Institusjonell maktbalanse sørger for at ledere lytter til folkets behov. De har skapt organisasjoner som iverksetter lover, legitimerer staten og styrker sosiale bånd. De har også samlet en verktøykasse som gjør det mulig å gripe inn når vold bryter ut.

Det kan synes som om øyeblikket er dårlig valgt for å tro at det er mer naturlig å velge fred fremfor krig. Blattmans kategoriserte krigsdynamikk er sørgelig relevant i Ukraina i dag, for eksempel i tråd med punkt 3: Ville Putin ha invadert Ukraina om han hadde kjent ukrainernes motstandskraft og vurdert krigens tap for egen regning? Spesielt stilles Tyskland også ansikt til ansikt med alt det man hadde kunnet forhindre (en langvarig feilvurdering av Putin, drevet av økonomisk egeninteresse, avhengigheten av russisk gass, inflasjon med mer).

Blattman er forsiktig optimist og uttaler på spørsmål fra tysk presse tidligere i år: «Putin har per 9. mai verken eskalert sin retorikk eller mobilisert landet.» Våpenlevering fra Vesten, mener han, vil ikke øke blodsutgytelsene. Tvert imot, jo klarere Vesten stiller seg bak Ukraina, desto mer øker krigskostnadene for Russland og dermed «motivasjonen for å finne en løsning».  Hvordan den løsningen kan se ut, våger selv ikke Blattman per august 2022 å gå nærmere inn på.

I høst har Putin mobilisert landet, på en måte som heller gir inntrykk av hjelpeløshet enn av noen masterplan for seier. Vi vet hva Vesten og NATO har sagt de vil gjøre om han aktiverer atomvåpen: knuse russiske tropper i Ukraina og hele svartehavsflåten. Den langsiktige veien til fred baserer seg nå på metoden «hardt mot hardt». Russland heller dermed mot en ufrivillig løsning: blodig tap for Putin, blodig seier for Ukraina, og et Vesten som er fanget i mer militær eskalering.

Avatar photo
Ranveig Eckhoff
Eckhoff er fast anmelder for Ny Tid.

Du vil kanskje også like