Agora er utvilsomt det beste, i mine øyne, tidsskrift i kongeriket. Og tidsskriftet har jo en vanvittig flott undertittel: «Journal for metafysiske spekulasjoner». Nummer 1–2 er om «populisme», og som vanlig er det på over 600 sider, men dette nummeret, som alle av Agoras numre, er ikke bare om temaet «populisme». Det er også mange bokanmeldelser i tidsskriftet – både om populisme og om alt fra Bob Dylan og Sigmund Freud til Simmel samt fransk litteratur gjennom 1000 år.
I det instruktive forordet står det: «Dette nummeret av Agora bygger likevel på den forutsetningen at populisme er et begrep som ikke bare er meningsfullt, men også helt nødvendig, for å forstå dagens politiske situasjon.» Utgivelsen støtter seg på ny litteratur innenfor samfunnsfagvitenskap, historie og politisk teori. I forordet nevnes det også at mange av bidragene er preget av «det som i vid forstand kan kalles en retorisk vending innenfor populismeforskningen. […] en bestemt type politisk retorikk som tar utgangspunkt i en motsetning mellom folk og eliten».
En annen forutsetning for dette nummeret er at «populismen ikke kan sees uavhengig av den historiske kontekst». I mange av bidragene lar bare fremveksten av populisme de siste årene seg «forstå i lys av den politiske situasjonen i Vesten, preget av en nyliberal konsensus, økonomisk stagnasjon, økende klasseforskjeller og et økende demokratisk underskudd». Her antydes det heller at i stedet for å snakke om populisme vil de skrive om «populismer» – som også gjelder både såkalt venstre- og høyrepopulisme.
Mot-populismens populisme
Jeg skal prøve, som det heter, å dukke ned i et par artikler. Den første jeg skal si noe om, er av den amerikanske sosiologen Roger Brubaker, som er professor ved universitetet i California. Tittelen på hans artikkel er «Hvorfor populismen?». Han begynner sin artikkel ved å navngi mange av de vestlige politikerne som har vært opptatt av populismen – som østerrikske Norbert Hofer, franske Martin Le Pen og nederlandske Geert Wilders. I samme slengen kommer en rekke høyrepartier fra Sverige, Tysland, Ungarn, Polen og han kunne også drøftet mange av høyrepartiene i Finland og Norge.
Det er, eller i mange tilfeller, noe sleipt og beregnende over populismen.
Så er det venstresiden han tar for seg, for også de har jo vært opptatt av populismen – som Bernie Sanders i USA, Jeremy Corbyn i Storbritannia, Jean Luc-Mélenchon i Frankrike, partiet Podemos i Spania og valgalliansen Syriza i Hellas. Han nevner også «den genuint ubestemmelige Femstjernersbevegelsen i Italia».
Brubaker er også skeptisk til «lettvint bruk av løse og ladede ord. Som han skriver kan populismen opplagt ses som ideologisk refleks og som en form for intellektuell latskap. Jeg skal like fullt argumentere for at ‘populisme’ fortsatt er et nyttig redskap – og helt uunnværlig for å kunne forstå dagens situasjon. Dette reiser imidlertid en rekke nye spørsmål: Hva forklarer denne opphopningen i tid og rom av fenomener som kan beskrives som populistiske? Hvorfor her? Og hvorfor nå?».
Og så prøver han å besvare sitt eget spørsmål «Hvorfor populisme?». Han besvarer det ved å si at det egentlig er to spørsmål, det første er om populisme som begrep og det andre er om populisme som et fenomen i verden. Mye av dette er om det som antenner mange høyre- og venstrepartier.
Trumps variant av populisme later til å være en svært personlig utgave – og der er han jo suveren til å gi inntrykk av at han er en breial milliardær; nå sist kom det frem at han skylder omtrent alt det han eier, og slik fremstår som en dårlig forretningsmann, en av redneckene. Det er en populisme som faller, eller som stiger, all den tid USA står på terskelen til mange opptøyer, ettersom det er en stor misnøye i Amerika.
Brubaker går inn på selve det problematiske med populisme som begrep: «Populismeforskere har fremført tre hovedgrunner til å være skeptisk overfor populisme som analysekategori. Den første er at betegnelsen populisme brukes om helt ulike politiske prosjekter med helt ulik sosial basis og politisk praksis. Bevegelser som i alminnelighet har vært betraktet som populistiske, har vært å finne på venstresiden (slik det ofte har vært tilfelle med i Nord- og Sør-Amerika) og på høyresiden (som slik ofte har vært tilfelle i Europa); andre er hybridbevegelser som kombinerer elementer fra venstre og høyre. Deres sosiale basis kan være på bygda, (som USA på seint 1800-tall eller i det østre Sentral-Europa i mellomkrigstiden) eller urbant (som i de fleste tilfellene i Latin-Amerika).»
Det som er felles, skriver han, for alle dem som er opptatt av populisme, er at det dreier det seg om de på toppen mot dem på bunnen. Det er det snakk om dette metafysiske begrepet «folket», «vanlige folk»: «Å snakke på vegne av ‘småkårsfolket’ (hvem har ikke hørt den før) mot de på toppen kan synes å innebære en politikk for omfordeling. Å snakke på vegne av folkeviljen mot herskende eliter kan synes å innebære en politikk for re-demokratisering.»
Det er jo dette Trump prøver å gi inntrykk av – at han er mot dem på toppen, og at han selv er på bunnen, og han greier å gi inntrykket av at han er i samme båt med dem som er blakke, og i båten som synker – når han er om bord i et rådyrt og digert cruiseskip, sammen med sine milliardvenner. Men det er det ingen som ser eller bryr seg om, og det er jo der Trump er på sitt beste eller verste, vil noen si: «I både venstre- og høyrevarianten av populisme er økonomiske, politiske og kulturelle eliter omtalt som både å være ‘på utsiden’ og ‘på toppen’», skriver Brubaker og fortsetter: «De blir bare sett på som å leve i komfortabel isolasjon fra vanlige menneskers økonomiske strev.»
På slutten av artikkelen i Agora viser han til et interessant eksempel på det jeg vil kalle for mot-populismens populisme: Den nederlandske statsministeren Mark Ruttes åpne brev til «hele det nederlandske folket» ble «publisert i alle de største avisene sju uker før valget. Rutte brukte et enkelt, direkte språk til å erklære at han identifiserte seg med ubehaget som den hardt arbeidende ‘tause majoriteten’ følte i møte med immigranter som ‘misbruker vår frihet’ til å oppføre seg på måter som ‘ikke er normale’. Han oppfordret videre immigranter til å ‘oppføre seg normalt eller forlate landet’». Alt sammen, sikkert for å ramme Geert Wilders og hans parti. Det står ikke noe i artikkelen om hvorvidt dette hjalp, men han hadde sikkert ikke brukt dette om det ikke gjorde det. Slik sett er det, eller i mange tilfeller, noe sleipt og beregnende over populismen, uansett om den kommer fra venstre- eller høyresiden.
Å fremstå som en bølle
Professor Dylan Rileys artikkel er rettet skarpt mot den amerikanske presidenten og heter da «Hva er Trump?». Han tar hånd om det alle snakker om og som dette tidsskriftet prøver å forstå, både venstre- og høyrepopulismen. Ettersom det er det sistnevnte som gror mest i verden, synes jeg det er her skoen trykker. Riley treffer bra, om enn det nå begynner å bli ganske vanlig å si akkurat dette om bøllen i Det hvite hus: «Trumps lederstil er så visst normbrytende: Han har lite til overs for presidentrollens opphøyde alvor og insisterer utilslørt på personlig lojalitet, bedriver et showlignende, improvisert politisk lederskap, henvendt til sine 56 millioner twitterfølgere, og hans rasistiske meldinger et ledsaget av en generell bøllete oppførsel.»
Riley sammenligner, noe som er mer uvanlig, Trump med den franske borgerkongen Louis Napoleon og hans grep «på den fragmenterte franske bondestanden». Riley beskriver Trump som en patrimonial leder i et postmoderne USA, for det interessante er jo hvordan han greier å gi inntrykk av at han ikke en steinrik og tvilsom forretningsmann, men en del av det folket som sliter: «Kombinasjonen av en karismatisk leder som styrer på en patrimonial måte over en legal-rasjonell byråkratisk stat, i et politisk system som i sine demokratiske former overveidende er oligarkisk, er i selve sin struktur, og på mange ulike måter motsigelsesfullt. Trumps mangel på koherens som statsleder er dermed ikke bare et utslag av et problematisk temperament, om dette bidrar aldri så mye. Inkonsistensen er en strukturell effekt av den type figur han fremtrer som, idet han styrer den typen politisk-kulturell orden som det postmoderne Amerika faktisk er.»
Det pussige med Trump, noe også Riley kommenterer, er at han har virket som en innsprøytning på det amerikanske demokratiet og har revitalisert mange amerikanske aviser, eller det som finnes av sivilmotstand i Det hvite hus, noe som helt sikker ikke var tendert. Men å få femti stater til å henge sammen er vanskelig, samtidig som Amerika har en svært voldelig historie. Hatet mellom republikanere og demokrater er nå så drøyt at det virket direkte ødeleggende. Som Riley konkluderer: «Det finnes ingen trumpiansk ideologi, eller ‘sak’ som lojalisten kan slutte seg til når han forlater sitt verv. Når alt kommer til alt, har presidenten tross alt sin egen politiske bakgrunn fra partiapparatet til Demokratene i New York.»
Det som er Trumps populisme, later ikke til å være uttenkt, men noe som ligger i hans gener om ikke hans memer, ved at han fremstår som en bølle, og det er dette u-presidentaktige som hans fans elsker. Det minner noe om hva journalisten Simen Ekren sa om Berlusconis popularitet i Italia: «Han blir opplevd som god underholdning.»
Og vi kan jo ikke glemme at Trump er en kjent tv-stjerne som programleder og vert i sitt eget show The Apprentice, hvor han sparket alle som ikke greide å opptre som en pengepuger. Det enkleste hadde jo vært å svare på spørsmålet: Hva er populisme? Og såsvare «Donald Trump». Men da bør en også ta med den brasilianske presidenten, den ungarske statsministeren, den filippinske presidenten, med flere, samt den amerikanske demokraten Bernie Sanders, kanskje til og med partilederen i Senterpartiet …
Agora er et tidsskrift for filosofi, humaniora og samfunnsvitenskapene som har vært utgitt i Oslo siden 1983. Agora gir ut omfangsrike temanumre innenfor et bredt spekter av emner, med vekt på litteratur, filosofi og politikk. Redaksjonen består for tiden av Lars Bugge, Oscar Dybedahl, Stein Sundstøl Eriksen, Frode Hel land, Janicke S. Kaasa, Kaja Schjerven Mollerin og Geir O. Rønning.