5.mai. Første opptaksdag i Løvenskioldsgate på Frogner. Smilene sitter ennå løst. Lydteknikker Tinatin Svendsen, kameraassistent Birgitte Dalene, regissør Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen og fotograf Stein Ivar Mollestad.

Hvorfor lever du akkurat dette livet?


Om det å spille inn film – bare for å oppdage at ingenting forandrer seg.

Krutzkoff Jacobsen er nylig ansatt som kortfilmkonsulent ved NFI.
Email: krutzkoff@hotmail.com
Publisert: 2016-08-18

Livet er en oppdagelse, hverken mer eller mindre. Mens årene går, oppdager du gjentagelsene. Og at det som var i går, er det som også er i dag. For det du startet med, er også det du slutter med.

Det er alltid en søken vendt mot deg selv, mot krefter du både frykter og elsker. Disse kreftene er deg selv – de du ennå ikke har nådd frem til.

Tankene går mens jeg er på vei til leseprøve på mitt første forsøk på å lage en bred film – i alle fall en bredere en. Håpet er å nå de som har nådd tretti og vel så det, med humor. Komedien Berith skal snart skytes; en slags blanding av Woody Allen, Eric Rohmer og mine egne merksnodigheter på norsk. Målet er å lage eksistensialistisk humor på norsk.

Terje Paasche, mannen som har rekord i deltakelse i filmproduksjoner i Norge, sitter på stolen ved siden av meg. Han redigerte noen av de første trashfilmene jeg gjorde, og er min kinematografiske lærer. Han er med, selv om han er fortvilet over at jeg alltid gjør de samme feilene som regissør, i film etter film. Og Kjetil Skrede sitter der også, i togkupeen, den smukke halliken fra min andre spillefilm De umoralske, også en skillingsvise fra vår tid. Den fem hundre mennesker så på kino i Norge, selv om den hadde premiere på Filmfestivalen i Toronto.

Og det er det som får meg til å tenke. Ikke filmens nedrige skjebne, men disse to på nabosetene; at dem jeg begynte med, er dem jeg kommer tilbake til.

Abonnement kr 195/kvartal

For dypest sett er det riktig, det en av karakterene i Frank Mosvolds glitrende kortfilm Bølgene sier: «Ingenting forandrer seg,» selv om kameraten, spilt av kjendisen Stian Barsnes Simonsen, sier: «Jo da, allting forandrer seg.»

På leseprøven, i en fullstendig nedslitt villa på Nordstrand i Oslo, i et rom med veggmalerier som likner på de Henrik Sørensen dekket Rådhushallen med, er de samme andre til stede: innspillingsleder og b-regi, Unn Lilleaas og Hanne Bache Hansen – hun kunne, om hun hadde orket, blitt vår tids Wenche Foss. Og nå skal manus tråles gjennom for motiver og undertekst. Da er det godt å huske gammel leselærdom.

Over noen år, på 1980- og -90-tallet, gikk jeg i lære som regiassistent på Oslo Nye Teater. Den da aldrende sceneinstruktøren Alexandra Myskova var den eneste av regissørene jeg assisterte som tok seg tid til å forklare en ung mann de skjulte kodene bak instruksjonsteknikk. I 1990 satte hun opp Oscar Wildes The Importance of …


Kjære leser. Du har nå lest månedens 3 frie artikler. Så enten logg inn hvis du har abonnement, eller støtt oss gjerne ved å tegne et abonnement for fri tilgang?