Hvorfor lever du akkurat dette livet?

Om det å spille inn film – bare for å oppdage at ingenting forandrer seg.

5.mai. Første opptaksdag i Løvenskioldsgate på Frogner. Smilene sitter ennå løst. Lydteknikker Tinatin Svendsen, kameraassistent Birgitte Dalene, regissør Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen og fotograf Stein Ivar Mollestad.
Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen
Krutzkoff Jacobsen er nylig ansatt som kortfilmkonsulent ved NFI.

Livet er en oppdagelse, hverken mer eller mindre. Mens årene går, oppdager du gjentagelsene. Og at det som var i går, er det som også er i dag. For det du startet med, er også det du slutter med.

Det er alltid en søken vendt mot deg selv, mot krefter du både frykter og elsker. Disse kreftene er deg selv – de du ennå ikke har nådd frem til.

Tankene går mens jeg er på vei til leseprøve på mitt første forsøk på å lage en bred film – i alle fall en bredere en. Håpet er å nå de som har nådd tretti og vel så det, med humor. Komedien Berith skal snart skytes; en slags blanding av Woody Allen, Eric Rohmer og mine egne merksnodigheter på norsk. Målet er å lage eksistensialistisk humor på norsk.

Terje Paasche, mannen som har rekord i deltakelse i filmproduksjoner i Norge, sitter på stolen ved siden av meg. Han redigerte noen av de første trashfilmene jeg gjorde, og er min kinematografiske lærer. Han er med, selv om han er fortvilet over at jeg alltid gjør de samme feilene som regissør, i film etter film. Og Kjetil Skrede sitter der også, i togkupeen, den smukke halliken fra min andre spillefilm De umoralske, også en skillingsvise fra vår tid. Den fem hundre mennesker så på kino i Norge, selv om den hadde premiere på Filmfestivalen i Toronto.

Og det er det som får meg til å tenke. Ikke filmens nedrige skjebne, men disse to på nabosetene; at dem jeg begynte med, er dem jeg kommer tilbake til.

For dypest sett er det riktig, det en av karakterene i Frank Mosvolds glitrende kortfilm Bølgene sier: «Ingenting forandrer seg,» selv om kameraten, spilt av kjendisen Stian Barsnes Simonsen, sier: «Jo da, allting forandrer seg.»

På leseprøven, i en fullstendig nedslitt villa på Nordstrand i Oslo, i et rom med veggmalerier som likner på de Henrik Sørensen dekket Rådhushallen med, er de samme andre til stede: innspillingsleder og b-regi, Unn Lilleaas og Hanne Bache Hansen – hun kunne, om hun hadde orket, blitt vår tids Wenche Foss. Og nå skal manus tråles gjennom for motiver og undertekst. Da er det godt å huske gammel leselærdom.

Over noen år, på 1980- og -90-tallet, gikk jeg i lære som regiassistent på Oslo Nye Teater. Den da aldrende sceneinstruktøren Alexandra Myskova var den eneste av regissørene jeg assisterte som tok seg tid til å forklare en ung mann de skjulte kodene bak instruksjonsteknikk. I 1990 satte hun opp Oscar Wildes The Importance of Being Earnest. Myskova var opptatt av at alle teaterscener – og da underforstått selvfølgelig all dramatisk tekst – har én overskrift og to fortellernivåer: En overskrift / ett tema – for eksempel «Earnest lyver». Dernest en ytre handling / det han gjør i scenen hvor han lyver – «er på te hos tanten» og så videre. Og så en undertekst – «han lyver på grunn av det og det». Hjelpemidler som forteller regissøren hva den aktuelle scenen egentlig handler om – og som jeg bruker i dette vakre, malte rommet i den gamle villaen.

Vi leser og analyserer den komiske teksten som min kjære produsent ikke ser humoren i, men han er likevel med han òg, på nytt og på nytt.

Noen uker senere er innspillingen i gang. Hege Åsvang, skjønnheten som spiller hovedrollen Berith, og som mange sikkert har sett i Beatles, haster abrupt gjennom Bygdøy allé med de tunge plastikkposene sine. Berith er adhd, nevrotisk, handler inn for mye, lager for mye mat. Hun ber til Gud på do for å få en mann, kaster opp, lager enda mer mat. Og Gud hører henne – for tilfeldigvis, i Professor Dahls gate, der hvor gaten ender mot Vestkanttorget, gjenoppdager hun sitt livs store kjærlighet: professoren fra litteraturstudiene Hans Christian Torben Vang, forfatteren av patetiske Kastanjeregn, utgitt på Teori Forlag. Et forlagsnavn jeg ler og ler av, og er stolt over å ha kommet på. Hans Christian, universitetslæreren hun var sammen med i 42 dager som ung student med fransk stil, smellvakker, da alle på Blindern ville ha henne. Men for professoren var hun dessverre bare semesterets brunette. Og han husker henne ikke. Her er det tonet for kamp, kjærlighetskamp.

Ideen kommer fra Eric Rohmers lystige ungdomssoaré Flygerens kone, hvor en ung mann elsker en kvinne han ikke får. En annen kvinne vil likevel ha den unge mannen, men han får henne ikke fordi han ser henne for sent.

Du har nå lest 4 frie artikler denne måned.

Logg inn (krever online abonnement, 69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.