Livet er en oppdagelse, hverken mer eller mindre. Mens årene går, oppdager du gjentagelsene. Og at det som var i går, er det som også er i dag. For det du startet med, er også det du slutter med.
Det er alltid en søken vendt mot deg selv, mot krefter du både frykter og elsker. Disse kreftene er deg selv – de du ennå ikke har nådd frem til.
Tankene går mens jeg er på vei til leseprøve på mitt første forsøk på å lage en bred film – i alle fall en bredere en. Håpet er å nå de som har nådd tretti og vel så det, med humor. Komedien Berith skal snart skytes; en slags blanding av Woody Allen, Eric Rohmer og mine egne merksnodigheter på norsk. Målet er å lage eksistensialistisk humor på norsk.
Terje Paasche, mannen som har rekord i deltakelse i filmproduksjoner i Norge, sitter på stolen ved siden av meg. Han redigerte noen av de første trashfilmene jeg gjorde, og er min kinematografiske lærer. Han er med, selv om han er fortvilet over at jeg alltid gjør de samme feilene som regissør, i film etter film. Og Kjetil Skrede sitter der også, i togkupeen, den smukke halliken fra min andre spillefilm De umoralske, også en skillingsvise fra vår tid. Den fem hundre mennesker så på kino i Norge, selv om den hadde premiere på Filmfestivalen i Toronto.
Og det er det som får meg til å tenke. Ikke filmens nedrige skjebne, men disse to på nabosetene; at dem jeg begynte med, er dem jeg kommer tilbake til.
For dypest sett er det riktig, det en av karakterene i Frank Mosvolds glitrende kortfilm Bølgene sier: «Ingenting forandrer seg,» selv om kameraten, spilt av kjendisen Stian Barsnes Simonsen, sier: «Jo da, allting forandrer seg.»
På leseprøven, i en fullstendig nedslitt villa på Nordstrand i Oslo, i et rom med veggmalerier som likner på de Henrik Sørensen dekket Rådhushallen med, er de samme andre til stede: innspillingsleder og b-regi, Unn Lilleaas og Hanne Bache Hansen – hun kunne, om hun hadde orket, blitt vår tids Wenche Foss. Og nå skal manus tråles gjennom for motiver og undertekst. Da er det godt å huske gammel leselærdom.
Over noen år, på 1980- og -90-tallet, gikk jeg i lære som regiassistent på Oslo Nye Teater. Den da aldrende sceneinstruktøren Alexandra Myskova var den eneste av regissørene jeg assisterte som tok seg tid til å forklare en ung mann de skjulte kodene bak instruksjonsteknikk. I 1990 satte hun opp Oscar Wildes The Importance of Being Earnest. Myskova var opptatt av at alle teaterscener – og da underforstått selvfølgelig all dramatisk tekst – har én overskrift og to fortellernivåer: En overskrift / ett tema – for eksempel «Earnest lyver». Dernest en ytre handling / det han gjør i scenen hvor han lyver – «er på te hos tanten» og så videre. Og så en undertekst – «han lyver på grunn av det og det». Hjelpemidler som forteller regissøren hva den aktuelle scenen egentlig handler om – og som jeg bruker i dette vakre, malte rommet i den gamle villaen.
Vi leser og analyserer den komiske teksten som min kjære produsent ikke ser humoren i, men han er likevel med han òg, på nytt og på nytt.
Noen uker senere er innspillingen i gang. Hege Åsvang, skjønnheten som spiller hovedrollen Berith, og som mange sikkert har sett i Beatles, haster abrupt gjennom Bygdøy allé med de tunge plastikkposene sine. Berith er adhd, nevrotisk, handler inn for mye, lager for mye mat. Hun ber til Gud på do for å få en mann, kaster opp, lager enda mer mat. Og Gud hører henne – for tilfeldigvis, i Professor Dahls gate, der hvor gaten ender mot Vestkanttorget, gjenoppdager hun sitt livs store kjærlighet: professoren fra litteraturstudiene Hans Christian Torben Vang, forfatteren av patetiske Kastanjeregn, utgitt på Teori Forlag. Et forlagsnavn jeg ler og ler av, og er stolt over å ha kommet på. Hans Christian, universitetslæreren hun var sammen med i 42 dager som ung student med fransk stil, smellvakker, da alle på Blindern ville ha henne. Men for professoren var hun dessverre bare semesterets brunette. Og han husker henne ikke. Her er det tonet for kamp, kjærlighetskamp.
Ideen kommer fra Eric Rohmers lystige ungdomssoaré Flygerens kone, hvor en ung mann elsker en kvinne han ikke får. En annen kvinne vil likevel ha den unge mannen, men han får henne ikke fordi han ser henne for sent.
I Berith er den unge mannen byttet ut med en middelaldrende kvinne – ellers er ingenting likt.
Rohmers filmer kjedet meg før. Men nå har jeg «utviklet meg», og elsker de hverdagslige scenariene, kamera på stativ, grell belysning og folk som snakker. Og snakker. Rohmer er for viderekommende – og åpenbart er jeg det selv.
Filmopptak er 95 prosent logistikk og 5 prosent kunst.
Tenk, en gang i tiden var film kunst. Et sted hvor du erkjente deg selv og verden. Jeg misunner filmskaperne som levde på 1950-, -60-, -70- og -80-tallet. Og hvorfor? Fordi de hadde et publikum; fordi en middelklasse på vei opp mot å ta samfunnsmakten i alle moderne samfunn, hadde et behov for å forstå seg selv.
Nå når middelklassen forstår seg selv utmerket godt, og mesker seg i velstand og konsum og definisjonsmakt, er den ikke lenger interessant i historier om virkelige mennesker. Nå er det onde forbrytere i yttersonene og fantasifigurer som får middelklassen til å gå på kino.
Leser! Hvorfor lever du akkurat dette livet? Hvorfor forandrer du deg ikke mer, hvorfor står du stangende mot det samme fjellet? Når jeg spør, er det fordi jeg evig går i samme tankelei under innspillingen. Når jeg står opp om morgenen, i pausene, noen ganger midt under innspillingen av en scene: Hvorfor gjør jeg dette? Dette er min fjortende film, hva har jeg egentlig oppnådd? Hvorfor er jeg her? Film er et blodslit, og milevis unna all romantikk og røde løpere og blitzlys. Og dette er min trettende film, og jeg er enda ikke blitt hverken rik, ueansartet lykkelig eller en stor kunstner, bare en petit en i utkanten av verden. På et halvkaotisk filmsett med masende og utålmodige aktører, folk som spør om de skal bruke den blå eller grønne genseren. Om hvorfor vi gjør det på akkurat denne måten, og ikke på den? Om vi er ferdige til planlagt tid fordi de skal hente ungen i barnehagen. Spørsmål jeg stort sett ikke har noe svar på. Tja, hvorfor er jeg her? Jeg ville jo ikke bli en av disse halvrufsete kunstnersjelene som drikker og kjører taxi, bare avvekslet av stadig dalende inspirasjon og økende nerveforstyrrelser. Dem jeg så som ung mann på Club 7, og som alle endte som uluftede og enslige karakterer på små, leide hybler på Bislett eller St. Hanshaugen. Jeg ville ikke dét i det hele tatt. Så er svaret det da: Jeg er kunstner fordi jeg alltid har vært det; jeg hadde ikke noe valg. Jeg ville ikke, fordi jeg må ha skjønt at det ville bety det Jens Bjørneboe sa at det var: «Prisen for dette å følge sin egen vilje, er en evig usikkerhet, men det er prisen for den åndelige frihet.»
Og den evige usikkerheten, hva er den? Du svever mellom planetene. Og det er ingen andre der. Og du blir mer og mer alene i verden.
En kveld, etter opptakene, begynner jeg å le: «Alt er som det alltid har vært.» For lite tid og for lite penger. Jeg har igjen gjort en av de gamle feilene. Denne gangen har jeg prøvd å filme for mye på for lite tid. Min filmlærer Paasche har rett igjen! Vi har vært i den vakre og for mange ukjente parken som ligger så hemmelighetsfullt ved Vestkanttorget, Langaardsløkka. Her holdt den rike tobakksprodusentfamilien til, den pompøse villaen står der ennå. Selv om jeg flyttet tre av kontorscenene – Berith jobber på kontor – og av tidshensyn gjorde dem til «ute-i-parken-pratescener», rakk vi ikke å filme scene 57. Så hva da? Skal scenen som skulle vært tatt opp på et kontor, og som så ble en park-scene, nå gjøres om til en «prate-på-gaten-scene», siden vi skal filme på gaten i morgen? Eller skal jeg bare stryke den, som scene 10 og 39? Filmopptak er 95 logistikk og 5 prosent kunst. Det finnes ingen sammenheng mellom følelsene som strømmer fra lerretet og stemningen på settet. Der hvor en god film er et eventyr, er opptakssituasjon total realisme. «Du får ikke mer ut av opptakene enn du har hentet inn,» skal Werner Herzog ha sagt.
Til det ytterste. Det åpenbart største regitalentet i Norge etter krigen, Frank Mosvold, som jeg allerede har nevnt, sier at det å være regissør på et filmsett er som å være kaptein på et synkende skip. Selv gjorde han ikke bare kortfilmen Bølgene, men også vidunderlige Kysset som fikk snøen til å smelte – et totalmesterverk kjøpt inn av Pompidou-museet i Paris, men glemt her.
Alt og alle forstyrrer: Noe er galt med kamera. Det regner når det skulle vært sol. En uteligger setter seg midt i bildet. En trailer ødelegger en vakker, romantisk dialog.
Så er også det å være på sett, som regissør, et behov for å presse seg selv til det ytterste, fordi du tvinges til å være i ett med ditt innerste vesen, den du egentlig er, men som du ikke klarer å nå ellers, på grunn av alle disse kompromissene og forbeholdene et fungerende liv krever. Toppidrettsfolk, nyskapende kapitalister og vitenskapsmenn, ekstreme sportsutøvere og filmregissører har dette til felles.
Når det er pause i innspillingen, prøver jeg å kose meg med maten, men det er umulig. Hodet er i den neste scenen vi skal filme. Kommer vi igjennom den i dag? Må jeg plassere den i en annen setting? Klarer vi å filme sju-åtte manussider på en dag, når normen på et filmsett er ett til to? Spørsmålene tar aldri slutt, de heller. Livet er en oppdagelse av stadig mer svevende svar.
Jacobsen kommer tilbake med del to senere i høst.