Øystein Windstad. © Truls Lie

Hvorfor jeg reiste til Tsjetsjenia


Det er risikabelt å reise til steder der det foregår tortur og drap. Som journalist kan man fort bli uønsket – og angrepet. Akkurat dette skjedde på min reise i Tsjetsjenia.

Undersøkende journalist i Ny Tid.
Email: oystein@nytid.no
Publisert: 2016-03-17

Jeg ser ut over Grozny by og tenker på alle de væpnede vaktene som vokter inngangen til femstjerners Grozny City Hotell. En av dem hadde en stor trekølle som han svingte i sirkel i lufta. Jeg undres over hvorfor han så på meg da han gjorde dette. Eller er denne veivinga med slagvåpenet noe han gjør til vanlig for å få tiden til å gå?

Klokka er rundt ti på kvelden, og hotellrestauranten med panoramautsikt over Grozny er halvtom. Dette er stedet hvor de som styrer landet møtes. Spisestedet ligger på toppen av hotellet bygd og eid av Ramzan Kadyrov, Tsjetsjenias eneveldige president. Jeg får øye på en av Kadyrovs menn. En delegasjon viktige ikke-tsjetsjere spiser sammen med denne presidentens betrodde – to bord bortenfor meg. Mannen har en silkeboblejakke der det står «Republic of Chechnya» med store bokstaver. Mens gruppen spiser og snakker sammen kommer en kar bort og begynner å massere skuldrene, ansiktet og hodebunnen til Kadyrovs utsendte. Praten går og maten fortæres, før massøren viftes bort etter 20 minutter.
Bak meg sitter to menn i slutten av femtiårene. De har gråsprengt hår og en fysikk som bærer preg av mye god mat og lite trening. De slutter å snakke idet heisen stopper. Ut kommer to smellvakre jenter i starten av 20-årene, på høye hæler og i designerkjoler. Jentene går mot bordet deres, setter seg ned ved siden av dem, og legger hendene sine diskret over mennenes armer.

_DSC5889«De brente kontoret vårt i Grozny sommeren 2015, og knuste alt i det nye kontoret rett før jul,» forteller advokaten Katya mens vår gruppe på ni journalister spiser frokost neste morgen. Katya jobber for Komiteen mot tortur (Commitee Against Torture, CAT) og deres mobile gruppe (Joint Mobile Group) i Tsjetsjenia. «På grunn av disse angrepene har vi flyttet kontoret vårt over grensen til Ingusjetia. Der er det er roligere, og det er dit vi skal nå.» CAT er den siste gruppen som er aktive inne i Tsjetsjenia. De møter familiene til folk som er sporløst forsvunnet eller har blitt funnet torturert og drept. De møter folk som selv har blitt utsatt for tortur. De intervjuer, lager databaser og registre over vold, overgrep og trusler i landet. Den overveldende andelen av torturen de har registrert og dokumentert, er begått av folk som jobber for de tsjetsjenske …


Kjære leser. Du har allerede lest månedens 4 frie artikler. Hva med å støtte NY TID ved å tegne et løpende online abonnement for fri tilgang til alle artiklene?

Abonnement kr 195/kvartal

2 kommentarer

  1. I do not speak Russian, not yet. My risk is very very small. The real heroes are the ones living and working in Chechnya everyday, fighting for basic human rights. Those are the heroes, the ones that risk their lives and futures so that other people can live the lives they deserve and should have. This trip was worth every second. I have met so many kind, solidaric and helpful people from Russia, Chechnya and Ingushetia that at great personal risk helpe me, when I needed it the most in my life. I have seen so much good, kind and helpful people on this trip, I can for sure say it was very much worth it.

  2. Do you speak russian ? why risking ? does it worth it , this fame ?
    I guess now , you can write a lot !
    Hero

Legg igjen et innlegg

(Vi bruker Akismet for å redusere spam.)