Hvorfor jeg reiste til Tsjetsjenia

Det er risikabelt å reise til steder der det foregår tortur og drap. Som journalist kan man fort bli uønsket – og angrepet. Akkurat dette skjedde på min reise i Tsjetsjenia.

Øystein Windstad. © Truls Lie
Øystein Windstad
Undersøkende journalist i Ny Tid.

Jeg ser ut over Grozny by og tenker på alle de væpnede vaktene som vokter inngangen til femstjerners Grozny City Hotell. En av dem hadde en stor trekølle som han svingte i sirkel i lufta. Jeg undres over hvorfor han så på meg da han gjorde dette. Eller er denne veivinga med slagvåpenet noe han gjør til vanlig for å få tiden til å gå?

Klokka er rundt ti på kvelden, og hotellrestauranten med panoramautsikt over Grozny er halvtom. Dette er stedet hvor de som styrer landet møtes. Spisestedet ligger på toppen av hotellet bygd og eid av Ramzan Kadyrov, Tsjetsjenias eneveldige president. Jeg får øye på en av Kadyrovs menn. En delegasjon viktige ikke-tsjetsjere spiser sammen med denne presidentens betrodde – to bord bortenfor meg. Mannen har en silkeboblejakke der det står «Republic of Chechnya» med store bokstaver. Mens gruppen spiser og snakker sammen kommer en kar bort og begynner å massere skuldrene, ansiktet og hodebunnen til Kadyrovs utsendte. Praten går og maten fortæres, før massøren viftes bort etter 20 minutter.
Bak meg sitter to menn i slutten av femtiårene. De har gråsprengt hår og en fysikk som bærer preg av mye god mat og lite trening. De slutter å snakke idet heisen stopper. Ut kommer to smellvakre jenter i starten av 20-årene, på høye hæler og i designerkjoler. Jentene går mot bordet deres, setter seg ned ved siden av dem, og legger hendene sine diskret over mennenes armer.

_DSC5889«De brente kontoret vårt i Grozny sommeren 2015, og knuste alt i det nye kontoret rett før jul,» forteller advokaten Katya mens vår gruppe på ni journalister spiser frokost neste morgen. Katya jobber for Komiteen mot tortur (Commitee Against Torture, CAT) og deres mobile gruppe (Joint Mobile Group) i Tsjetsjenia. «På grunn av disse angrepene har vi flyttet kontoret vårt over grensen til Ingusjetia. Der er det er roligere, og det er dit vi skal nå.» CAT er den siste gruppen som er aktive inne i Tsjetsjenia. De møter familiene til folk som er sporløst forsvunnet eller har blitt funnet torturert og drept. De møter folk som selv har blitt utsatt for tortur. De intervjuer, lager databaser og registre over vold, overgrep og trusler i landet. Den overveldende andelen av torturen de har registrert og dokumentert, er begått av folk som jobber for de tsjetsjenske myndighetene eller på vegne av dem. Hun fortsetter: «Vi i Joint Mobile Group er her bare i seks uker av gangen, på grunn av sikkerheten. Vi kan ikke bo her, og det er aldri de samme advokatene som reiser hit.»
Det hun forteller, får meg til å tenke på den russiske advokaten Natalia Estemirova som bodde i Grozny og gjorde akkurat denne jobben som CAT driver med nå. Hun ble kidnappet fra sitt hus i Tsjetsjenia, kjørt over grensen til Ingusjetia og myrdet med to skudd i brystet og ett i hodet i 2009. Jeg tenker også på Anna Politkovskaja som var en russisk journalist som skrev inngående om konfliktene i Tsjetsjenia. Hun ble funnet død i heisen i blokka der hun bodde i Moskva, også hun med to skudd i brystet og ett i hodet, i 2006.
Bussen vår ruller av gårde med kurs for Ingusjetia. I tillegg til sjåføren er vi journalister og advokater.

«En bil har fulgt etter oss i hele går fra Grozny,» forteller en av advokatene inne på CATs kontor når vi ankommer en landsby i Ingusjetia. På veien opp trappene til kontoret er det overvåkningskameraer som dekker alle vinkler. Advokaten forteller videre: «Flere av dem vi hadde avtalt å møte senere i uken i Grozny, har avlyst, de sier ikke hvorfor, men det er helt klart at de har mottatt trusler.» Jeg tar opp telefonen min og åpner den krypterte meldingstjenesten Signal og skriver hjem: «Vi blir overvåket og forfulgt. Folk avlyser møter i frykt. Nå begynner det.»
En gruppe mennesker kommer inn på kontoret og forteller hva de har opplevd. Representantene for CAT noterer og registrerer beretningene deres. Nære familiemedlemmer har blitt overfalt og torturert, fordi noen andre i familien har drevet med opposisjonell virksomhet. Tankene mine glir over på Ramzan Kadyrovs tale 24. desember på statlig TV: «Her i Tsjetsjenia må bror svare for bror. Vi skal finne dere som demonstrerer, uansett hvor dere er i verden, og deres familiemedlemmer her må stå til ansvar for det dere gjør.» Jeg forhører meg om hva advokatene vet om to tsjetsjenere som ble nektet asyl i Norge og senere funnet døde i Tsjetsjenia. Vi skrev om dem i Ny Tid i desember. Alle kjenner godt til dødsfallene og den grove torturen de ble utsatt for. Jeg henter inn flere opplysninger og informasjon om saken, og kontakter flere kilder jeg skal møte senere i uken.

Advokatene forteller mer: «Nylig kom det en politimann til oss. Han hadde blitt bortført, mishandlet og torturert – virkelig mørbanket. Dette skjedde fordi han startet etterforskning av en drapssak. Politiet selv bortførte og mishandlet ham grovt.» Jeg noterer, tenker at her har jeg en sak som illustrerer situasjonen i Tsjetsjenia. Advokatene har intervjuer, vitner og fotografier av sårene til politimannen. Mannen er ikke lenger i Tsjetsjenia. Jeg ser frem til å kontakte ham og publisere saken i Ny Tid, uten at han vil bli forfulgt.
Mens jeg avfotograferer det store russiske flagget på veggen, kommer en av CATs medlemmer bort til meg og sier:
«Vårt hovedoppdrag er å sikre at den russiske konstitusjonen og russiske lover faktisk blir fulgt, og at lovene skal gjelde for alle – i alle delrepublikkene. Vi er jo her fordi vi ønsker å hjelpe med å sikre rettighetene for russiske borgere. Jeg skjønner ikke hvorfor dette skal være så kontroversielt.» Han trekker på skuldrene, løfter hendene ut til siden og gløtter bort på monitorene fra overvåkningskameraene.

Bussturen går videre til Beslan i Ossetia. Sveriges Radios Moskva-korrespondent Maria Persson-Løfgren viser oss veien. Hun dekket terroraksjonen mot denne skolen i 2004, og har vært på åstedet flere ganger i ettertid. På veggene i den utbrente gymsalen henger det 338 bilder av barn, lærere og soldater som døde under angrepet. Jeg spør meg selv hvordan noen kan gjøre noe slikt, og hva slags type mennesker de er. Jeg klarer ikke slippe disse tankene.
Klokken er rundt halv åtte om kvelden 9. mars. Vi er på vei tilbake mot grensen til Tsjetsjenia, og det er helt mørkt ute. Mens vi kjører langs veien som heter Kavkaz, den samme veien hvor menneskerettighetsadvokat Natalia Estemirova ble funnet bakbundet og myrdet.

_DSC5866Plutselig stopper bussen brått. Fire biler presser oss inn til siden og ut strømmer menn med lange trestokker. Det smeller høyt idet den første ruten blir slått inn. Mennene slår inn alle rutene i minibussen og det hagler glassbiter overalt. De roper, på russisk: «Journalister, homofile! Dere ødelegger vårt land Tsjetsjenia! Dere er terrorister!» De er tydelig oppildnet. De har ventet på oss på den ingusjetiske siden av grensen. Bussjåføren nekter å åpne døren for angriperne, som skriker høyt og slår vilt rundt seg mot alle de kan ramme. Kvinnene blir dratt ut gjennom vinduene etter håret, mens de slåss mot stokkene. Én etter én hales også de andre også brutalt ut, kastes på bakken og bankes videre av de maskerte mennene som står over dem og skriker.
Jeg flytter meg til helt bakerst i bussen og har nå en mann på hver side som henger inn gjennom vinduene og slår meg med stokkene og knyttnevene. En av dem er umaskert. Han er mellom 20 og 25 år, og glattbarbert. De river i meg for å få meg ut av bussen – men jeg tenker at da er jeg ferdig; da går 20 mann løs på meg med slagvåpnene sine, og det overlever ingen. Jeg ser også for meg å bli avrettet med nakkeskudd. Jeg prøver å beskytte hodet mitt mens de denger løs. De får ikke tak i meg, og stikker et skrujern inn i den foten jeg sparker med for ikke å bli fanget. Samtidig slår de meg fra den andre siden. Men jeg skal ikke ut. Jeg vil ikke dø. Jeg skal ikke dø! Jeg skal hjem til Wojoud, kona mi. Faen ta dere jævler, dere skal ikke få ødelegge for meg og Wojoud. Dere skal få slite for å få meg. Jeg er naken på overkroppen etter at de har revet i klærne mine. Full av sår og med blod over hele kroppen.

Alle kjenner godt til dødsfallene og den grove torturen de ble utsatt for.

Plutselig beveger de seg forover utenfor bussen. Jeg ser min sjanse til å løpe ut i mørket for å gjemme meg, og hopper ut av et bussvindu. Jeg løper som jeg aldri har løpt før. To av dem kommer etter meg. Så følger et voldsomt smell, og jeg ser minibussen ta fyr eksplosjonsartet og bli fullstendig overtent.
Det jeg ikke visste, var at angriperne hadde ropt på russisk at alle måtte ut av bussen, eller bli brent levende. Det gikk bare noen sekunder etter at jeg hoppet før eksplosjonen kom. Angriperne stakk så i retning Tsjetsjenia.
Jeg lever. Jeg puster. Jeg skjelver. En strøm av lokale tsjetsjenere og ingusjetere kommer til og gir oss førstehjelp, ringer ambulanse og politi. En av dem ser på meg og min blodige, nakne overkropp, og gir meg genseren sin.

Første natt på sykehuset sover jeg ikke et sekund. Hva om de kommer tilbake? Hva om de kaster en granat gjennom vinduet mitt eller det kommer en mann med lyddempet skytevåpen? Først dagen etterpå skjønner jeg at jeg er trygg. Myndighetene i Ingusjetia har gitt oss væpnede vakter døgnet rundt og vi får solid, god og omhyggelig medisinsk behandling. Helsehjelpen er gratis, og det er tydelig at alle krefter i Ingusjetia gjør det de kan for vår sikkerhet. Helseministeren kommer på besøk og spør hvordan det går. Alle er tydelig flaue over at dette har skjedd – og dét på på deres jord. Jeg sier til dem at vi vet hvem som står bak angrepet, og at de ikke kommer fra Ingusjetia.
Jeg får væpnet politieskorte til flyplassen i Ingusjetia. På flyet til Moskva treffer jeg en av de russiske journalistene fra gruppen vår. Kontoret til CAT var blitt raidet av væpnede maskerte menn, kort tid etter angrepet mot bussen. Han forteller også at en bilbombe i Ingusjetia ble rettet mot en imam. Det har ikke vært slike uroligheter i Ingusjetia på årevis. Imamen som ble forsøkt drept er sterkt kritisk til nabolandets president Ramzan Kadyrov. Kadyrov har selv sagt offentlig at om ikke noen andre dreper imamen, vil han gjøre det selv. Jeg undres over om alle disse tingene har en sammenheng, og om Kadyrov er blitt stadig modigere, ettersom mye kan tyde på at han nå tør å agere også utenfor Tsjetsjenia.

_DSC5933På flyet tenker jeg på de lokale jeg har møtt og skulle møte. Hva med dem, har de også blitt tatt? Har de havnet i ett av Kadyrovs fangehull og torturbunkere? Kommer russiske myndigheter til å gå etter CAT? Spørsmålene er mange.
Da jeg lander på Gardermoen tenker jeg at jeg lever, jeg er trygg, jeg er hjemme. På norsk jord. Men igjen kommer tankene på dem som fortsatt bor i Tsjetsjenia. De som lever under disse forholdene hver dag, og de som fortsatt modig kjemper for menneskerettighetene i landet sitt.
På vei ut i ankomsthallen hører jeg applaus og ser plutselig en ring av kameraer, journalister, venner, familie og skuelystne. Det går en varm følelse igjennom meg over støtten og at så mange bryr seg så mye. Jeg humper fremover på krykker og kjenner kona Wojoud Mejalli kaste seg rundt halsen min. Tårene presser seg på. Det er ubeskrivelig godt å være tilbake, og sammen med henne igjen. Jeg lever. Og de har ikke knekt fingrene mine. Så jeg skal fortsatt skrive!

Se også leder.

Monocle-reportasje om Øystein i deres radioprogram fra 11. mars kan sees her.

---
DEL