Øystein Windstad. © Truls Lie

Hvorfor jeg reiste til Tsjetsjenia

Det er risikabelt å reise til steder der det foregår tortur og drap. Som journalist kan man fort bli uønsket – og angrepet. Akkurat dette skjedde på min reise i Tsjetsjenia.

Øystein Windstad
Undersøkende journalist i Ny Tid.
Email: oystein@nytid.no
Publisert: 17.03.2016

Jeg ser ut over Grozny by og tenker på alle de væpnede vaktene som vokter inngangen til femstjerners Grozny City Hotell. En av dem hadde en stor trekølle som han svingte i sirkel i lufta. Jeg undres over hvorfor han så på meg da han gjorde dette. Eller er denne veivinga med slagvåpenet noe han gjør til vanlig for å få tiden til å gå?

Klokka er rundt ti på kvelden, og hotellrestauranten med panoramautsikt over Grozny er halvtom. Dette er stedet hvor de som styrer landet møtes. Spisestedet ligger på toppen av hotellet bygd og eid av Ramzan Kadyrov, Tsjetsjenias eneveldige president. Jeg får øye på en av Kadyrovs menn. En delegasjon viktige ikke-tsjetsjere spiser sammen med denne presidentens betrodde – to bord bortenfor meg. Mannen har en silkeboblejakke der det står «Republic of Chechnya» med store bokstaver. Mens gruppen spiser og snakker sammen kommer en kar bort og begynner å massere skuldrene, ansiktet og hodebunnen til Kadyrovs utsendte. Praten går og maten fortæres, før massøren viftes bort etter 20 minutter.
Bak meg sitter to menn i slutten av femtiårene. De har gråsprengt hår og en fysikk som bærer preg av mye god mat og lite trening. De slutter å snakke idet heisen stopper. Ut kommer to smellvakre jenter i starten av 20-årene, på høye hæler og i designerkjoler. Jentene går mot bordet deres, setter seg ned ved siden av dem, og legger hendene sine diskret over mennenes armer.

_DSC5889«De brente kontoret vårt i Grozny sommeren 2015, og knuste alt i det nye kontoret rett før jul,» forteller advokaten Katya mens vår gruppe på ni journalister spiser frokost neste morgen. Katya jobber for Komiteen mot tortur (Commitee Against Torture, CAT) og deres mobile gruppe (Joint Mobile Group) i Tsjetsjenia. «På grunn av disse angrepene har vi flyttet kontoret vårt over grensen til Ingusjetia. Der er det er roligere, og det er dit vi skal nå.» CAT er den siste gruppen som er aktive inne i Tsjetsjenia. De møter familiene til folk som er sporløst forsvunnet eller har blitt funnet torturert og drept. De møter folk som selv har blitt utsatt for tortur. De intervjuer, lager databaser og registre over vold, overgrep og trusler i landet. Den overveldende andelen av torturen de har registrert og dokumentert, er begått av folk som jobber for de tsjetsjenske myndighetene eller på vegne av dem. Hun fortsetter: «Vi i Joint Mobile Group er her bare i seks uker av gangen, på grunn av sikkerheten. Vi kan ikke bo her, og det er aldri de samme advokatene som reiser hit.»
Det hun forteller, får meg til å tenke på den russiske advokaten Natalia Estemirova som bodde i Grozny og gjorde akkurat denne jobben som CAT driver med nå. Hun ble kidnappet fra sitt hus i Tsjetsjenia, kjørt over grensen til Ingusjetia og myrdet med to skudd i brystet og ett i hodet i 2009. Jeg tenker også på Anna Politkovskaja som var en russisk journalist som skrev inngående om konfliktene i Tsjetsjenia. Hun ble funnet død i heisen i blokka der hun bodde i Moskva, også hun med to skudd i brystet og ett i hodet, i 2006.
Bussen vår ruller av gårde med kurs for Ingusjetia. I tillegg til sjåføren er vi journalister og advokater.

«En bil har fulgt etter oss i hele går fra Grozny,» forteller en av advokatene inne på CATs kontor når vi ankommer en landsby i Ingusjetia. På veien opp trappene til kontoret er det overvåkningskameraer som dekker alle vinkler. Advokaten forteller videre: «Flere av dem vi hadde avtalt å møte senere i uken i Grozny, har avlyst, de sier ikke hvorfor, men det er helt klart at de har mottatt trusler.» Jeg tar opp telefonen min og åpner den krypterte meldingstjenesten Signal og skriver hjem: «Vi blir overvåket og forfulgt. Folk avlyser møter i frykt. Nå begynner det.»
En gruppe mennesker kommer inn på kontoret og forteller hva de har opplevd. Representantene for CAT noterer og registrerer beretningene deres. Nære familiemedlemmer har blitt overfalt og torturert, fordi noen andre i familien har drevet med opposisjonell virksomhet. Tankene mine glir over på Ramzan Kadyrovs tale 24. desember på statlig TV: «Her i Tsjetsjenia må bror svare for bror. Vi skal finne dere som demonstrerer, uansett hvor dere er i verden, og deres familiemedlemmer her må stå til ansvar for det dere gjør.» Jeg forhører meg om hva advokatene vet om to tsjetsjenere som ble nektet asyl i Norge og senere funnet døde i Tsjetsjenia. Vi skrev om dem i Ny Tid i desember. Alle kjenner godt til dødsfallene og den grove torturen de ble utsatt for. Jeg henter inn flere opplysninger og informasjon om saken, og kontakter flere kilder jeg skal møte senere i uken.


… OBS. teksten fortsetter …


Kjære leser. NY TID trenger din støtte for å lage avisen. Derfor ber vi deg vennligst abonnere. Om du allerede gjør det, logg inn eller bare registrer deg som leser (inkluderer nyhetsbrev) for å lese mer gratis. (Du har allerede lest et par gratis artikler.)


Gratis prøve
Kommentarer