Hvorfor jeg reiste til Tsjetsjenia

Av Øystein Windstad

Undersøkende journalist i Ny Tid.

Publisert: 17/03/2016

Jeg ser ut over Grozny by og tenker på alle de væpnede vaktene som vokter inngangen til femstjerners Grozny City Hotell. En av dem hadde en stor trekølle som han svingte i sirkel i lufta. Jeg undres over hvorfor han så på meg da han gjorde dette. Eller er denne veivinga med slagvåpenet noe han gjør til vanlig for å få tiden til å gå?

Klokka er rundt ti på kvelden, og hotellrestauranten med panoramautsikt over Grozny er halvtom. Dette er stedet hvor de som styrer landet møtes. Spisestedet ligger på toppen av hotellet bygd og eid av Ramzan Kadyrov, Tsjetsjenias eneveldige president. Jeg får øye på en av Kadyrovs menn. En delegasjon viktige ikke-tsjetsjere spiser sammen med denne presidentens betrodde – to bord bortenfor meg. Mannen har en silkeboblejakke der det står «Republic of Chechnya» med store bokstaver. Mens gruppen spiser og snakker sammen kommer en kar bort og begynner å massere skuldrene, ansiktet og hodebunnen til Kadyrovs utsendte. Praten går og maten fortæres, før massøren viftes bort etter 20 minutter.
Bak meg sitter to menn i slutten av femtiårene. De har gråsprengt hår og en fysikk som bærer preg av mye god mat og lite trening. De slutter å snakke idet heisen stopper. Ut kommer to smellvakre jenter i starten av 20-årene, på høye hæler og i designerkjoler. Jentene går mot bordet deres, setter seg ned ved siden av dem, og legger hendene sine diskret over mennenes armer.

«De brente kontoret vårt i Grozny sommeren 2015, og knuste alt i det nye kontoret rett før jul,» forteller advokaten Katya mens vår gruppe på ni journalister spiser frokost neste morgen. Katya jobber for Komiteen mot tortur (Commitee Against Torture, CAT) og deres mobile gruppe (Joint Mobile Group) i Tsjetsjenia. «På grunn av disse angrepene har vi flyttet kontoret vårt over grensen til Ingusjetia. Der er det er roligere, og det er dit vi skal nå.» CAT er den siste gruppen som er aktive inne i Tsjetsjenia. De møter familiene til folk som er sporløst forsvunnet eller har blitt funnet torturert og drept. De møter folk som selv har blitt utsatt for tortur. De intervjuer, lager databaser og registre over vold, overgrep og trusler i landet. Den overveldende andelen av torturen de har registrert og dokumentert, er begått av folk som jobber for de tsjetsjenske myndighetene eller på vegne av dem. Hun fortsetter: «Vi i Joint Mobile Group er her bare i seks uker av gangen, på grunn av sikkerheten. Vi kan ikke bo her, og det er aldri de samme advokatene som reiser hit.»
Det hun forteller, får meg til å tenke på den russiske advokaten Natalia Estemirova som bodde i Grozny og gjorde akkurat denne jobben som CAT driver med nå. Hun ble kidnappet fra sitt hus i Tsjetsjenia, kjørt over grensen til Ingusjetia og myrdet med to skudd i brystet og ett i hodet i 2009. Jeg tenker også på Anna Politkovskaja som var en russisk journalist som skrev inngående om konfliktene i Tsjetsjenia. Hun ble funnet død i heisen i blokka der hun bodde i Moskva, også hun med to skudd i brystet og ett i hodet, i 2006.
Bussen vår ruller av gårde med kurs for Ingusjetia. I tillegg til sjåføren er vi journalister og advokater.

«En bil har fulgt etter oss i hele går fra Grozny,» forteller en av advokatene inne på CATs kontor når vi ankommer en landsby i Ingusjetia. På veien opp trappene til kontoret er det overvåkningskameraer som dekker alle vinkler. Advokaten forteller videre: «Flere av dem vi hadde avtalt å møte senere i uken i Grozny, har avlyst, de sier ikke hvorfor, men det er helt klart at de har mottatt trusler.» Jeg tar opp telefonen min og åpner den krypterte meldingstjenesten Signal og skriver hjem: «Vi blir overvåket og forfulgt. Folk avlyser møter i frykt. Nå begynner det.»
En gruppe mennesker kommer inn på kontoret og forteller hva de har opplevd. Representantene for CAT noterer og registrerer beretningene deres. Nære familiemedlemmer har blitt overfalt og torturert, fordi noen andre i familien har drevet med opposisjonell virksomhet. Tankene mine glir over på Ramzan Kadyrovs tale 24. desember på statlig TV: «Her i Tsjetsjenia må bror svare for bror. Vi skal finne dere som demonstrerer, uansett hvor dere er i verden, og deres familiemedlemmer her må stå til ansvar for det dere gjør.» Jeg forhører meg om hva advokatene vet om to tsjetsjenere som ble nektet asyl i Norge og senere funnet døde i Tsjetsjenia. Vi skrev om dem i Ny Tid i desember. Alle kjenner godt til dødsfallene og den grove torturen de ble utsatt for. Jeg henter inn flere opplysninger og informasjon om saken, og kontakter flere kilder jeg skal møte senere i uken.

Advokatene forteller mer: «Nylig kom det en politimann til oss. Han hadde blitt bortført, mishandlet og torturert – virkelig mørbanket. Dette skjedde fordi han startet etterforskning av en drapssak. Politiet selv bortførte og mishandlet ham grovt.» Jeg noterer, tenker at her har jeg en sak som illustrerer situasjonen i Tsjetsjenia. Advokatene har intervjuer, vitner og fotografier av sårene til politimannen. Mannen er ikke lenger i Tsjetsjenia. Jeg ser frem til å kontakte ham og publisere saken i Ny Tid, uten at han vil bli forfulgt.
Mens jeg avfotograferer det store russiske flagget på veggen, kommer en av CATs medlemmer bort til meg og sier:
«Vårt hovedoppdrag er å sikre at den russiske konstitusjonen og russiske lover faktisk blir fulgt, og at lovene skal gjelde for alle – i alle delrepublikkene. Vi er jo her fordi vi ønsker å hjelpe med å sikre rettighetene for russiske borgere. Jeg skjønner ikke hvorfor dette skal være så kontroversielt.» Han trekker på skuldrene, løfter hendene ut til siden og gløtter bort på monitorene fra overvåkningskameraene.

Bussturen går videre til Beslan i Ossetia. Sveriges Radios Moskva-korrespondent Maria Persson-Løfgren viser oss veien. Hun dekket terroraksjonen mot denne skolen i 2004, og har vært på åstedet flere ganger i ettertid. På veggene i den utbrente gymsalen henger det 338 bilder av barn, lærere og soldater som døde under angrepet. Jeg spør meg selv hvordan noen kan gjøre noe slikt, og hva slags type mennesker de er. Jeg klarer ikke slippe disse tankene.
Klokken er rundt halv åtte om kvelden 9. mars. Vi er på vei tilbake mot grensen til Tsjetsjenia, og det er helt mørkt ute. Mens vi kjører langs veien som heter Kavkaz, den samme veien hvor menneskerettighetsadvokat Natalia Estemirova ble funnet bakbundet og myrdet.