Hvorfor jeg forlater Amerika

Orientering 31. januar 1968

«Til høsten vil jeg gjerne reise til Cuba for å arbeide der i lengre tid. Denne beslutning er ikke noe offer. Jeg har rett og slett det inntrykk at jeg kan være kubanerne til større nytte enn studentene ved dette universitet, og at jeg har mer å lære av kubanerne», skriver Hans Magnus Enzensberger bl.a. i dette brevet til presidenten for Wesleyan University, Middletown, Connecticut, idet han gir avkall på sitt stipendium og forlater USA. Han har også en rekke andre grunner for å reise.

Til presidenten ved Wesleyan University, Mr. Edwin D. Etherington, Middletown, Connecticut.

Høyst ærede president.

Med dette brevet gir jeg avkall på mitt stipend ved Wesleyan University. Jeg er bundet av den gjestfrihet De har vist meg. Allerede av den grunn skylder jeg å begrunne hvorfor jeg går til dette skritt.

La meg begynne med noen elementære ting. Jeg regner De Forenede Staters herskende klasse, og den regjering som fører denne klassens forretninger, for å representere en allmenn trusel. På forskjellige måter og i forskjellig grad truer den oss alle. Den ligger i uerklært krig med over en milliard mennesker. Den fører denne krigen med alle midler, fra masseutryddelse til bevissthetsmanipulasjon. Dens mål er det politiske, økonomiske og militære verdensherredømme. Dens dødsfiende er revolusjonen.

Mange amerikanere er dypt foruroliget av den situasjon USA er inne i. De støtter ikke den krig som i deres navn føres mot det vietnamesiske folk. De leter etter veier til å få slutt på den latente borgerkrigen i amerikanske byer. Likevel holder de fast ved den forestilling at krisene bare er ulykkestilfeller, som lar seg tilbakeføre til en gal vurdering av situasjonen eller svikt i den politiske ledelsen. Kort sagt: At det dreier seg om en tragisk skjebne, som har rammet en ellers fredselskende, fornuftig og godvillig nasjon.

Jeg kan ikke si meg enig i en slik vurdering. Krigen i Vietnam er ikke et unntak. Den er bare det største, blodigste og klareste utslag av det eksempel USA›s herskende klasse prøver å statuere på fem kontinenter. Krigen springer ut av en politisk logikk som har medført væpnet amerikansk inngrep i Guatemala og Indonesia, i Laos og Bolivia, i Korea og Colombia, på Filipinene og i Venezuela, i Kongo og Domingo-republikken. Listen kunne gjøres lenger. Ingen kan lenger føle seg trygg – ikke i Europa, og heller ikke i USA selv.

Det er ikke noe overraskende og nytt i disse enkle sannhetene. Dette er ikke stedet for å belegge og differansiere dem vitenskapelig. Andre har påtatt seg dette arbeidet. Mange av disse er lærde amerikanere, som Baran og Horowitz, Huberman og Sweezy, Zinn og Chomski. Etter det jeg har kunnet bringe i erfaring, nyter ingen av disse skribentene særlig anseelse hos sine akademiske kolleger. Mange syns arbeidene deres er kjedelige, gammelmodige og tiradeaktige, at de er skapt av en paranoid forestillingsevne, eller enda verre, at de bare er kommunistisk propaganda. Disse forsvarsmekanismene hører i dag til den vestlige verdens intellektuelle husråd. Siden jeg ofte nok også har møtt dem på dette universitetet, tillater jeg meg å gå litt nærmere inn på dem.

De første innvendingene begrenser seg til en semantisk refleksbevegelse. De gamle tabu-ord – de berømte four letter words – er i vårt samfunn frigitt for allmenn og offentlig bruk. I stedet er ord som «imperialisme» og «utbytting» lyst i bann. De politiske vitenskapene opererer derfor med omskrivninger, som minner om de nevrotiske erstatningsordene fra Viktoria-perioden. Mange sosiologer går så vidt som til å bestride eksistensen av en – herskende klasse. Bare ordet er pinlig for dem. Det er sikkert og visst at ordet «utbytting» lettere lar seg avskaffe enn selve utbyttingen. Jeg kan imidlertid ikke se at problemet dermed er løst.

En annen forsvarsmekanisme betjener seg av psykologiske argumenter. Jeg har fått høre at det er paranoid og sykelig å forestille seg at verden trues av en farlig gruppe mektige mennesker. Det gjelder altså å akte på pasienten, ikke på det han sier. Nå er det ingen lett sak å forsvare seg mot amatørpsykiatere. Jeg må begrense meg til et par henvisninger. Jeg er ikke tilhenger av en konspirasjonsteori: Den er overflødig. Et klassefellesskap, og ganske særlig en herskende klasses fellesskap, viser seg gjennom almene interesser, som ofte ligger åpent i dagen — ikke gjennom hemmelige avtaler og sammensvergelser. Videre: Jeg maler ikke fram noe uhyre. Finansfolk, generaler og representantskapsmedlemmer er som alle vet ikke komiske helter a la Frankenstein, men veloppdragne, elskverdige herrer, som en også kunne treffe på i tretti-åras Tyskland. De er verken fremmede for klassisk kammermusikk eller omsorgsfulle tilbøyeligheter. Deres umoralske usunnhet viser seg ikke gjennom deres individuelle karakterer, men gjennom deres samfunnsmessige funksjon.

Du har nå lest 4 frie artikler denne måned.

Logg inn (krever online abonnement, 69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.