Hvorfor jeg forlater Amerika

Orientering 31. januar 1968

«Til høsten vil jeg gjerne reise til Cuba for å arbeide der i lengre tid. Denne beslutning er ikke noe offer. Jeg har rett og slett det inntrykk at jeg kan være kubanerne til større nytte enn studentene ved dette universitet, og at jeg har mer å lære av kubanerne», skriver Hans Magnus Enzensberger bl.a. i dette brevet til presidenten for Wesleyan University, Middletown, Connecticut, idet han gir avkall på sitt stipendium og forlater USA. Han har også en rekke andre grunner for å reise.

Til presidenten ved Wesleyan University, Mr. Edwin D. Etherington, Middletown, Connecticut.

Høyst ærede president.

Med dette brevet gir jeg avkall på mitt stipend ved Wesleyan University. Jeg er bundet av den gjestfrihet De har vist meg. Allerede av den grunn skylder jeg å begrunne hvorfor jeg går til dette skritt.

La meg begynne med noen elementære ting. Jeg regner De Forenede Staters herskende klasse, og den regjering som fører denne klassens forretninger, for å representere en allmenn trusel. På forskjellige måter og i forskjellig grad truer den oss alle. Den ligger i uerklært krig med over en milliard mennesker. Den fører denne krigen med alle midler, fra masseutryddelse til bevissthetsmanipulasjon. Dens mål er det politiske, økonomiske og militære verdensherredømme. Dens dødsfiende er revolusjonen.

Mange amerikanere er dypt foruroliget av den situasjon USA er inne i. De støtter ikke den krig som i deres navn føres mot det vietnamesiske folk. De leter etter veier til å få slutt på den latente borgerkrigen i amerikanske byer. Likevel holder de fast ved den forestilling at krisene bare er ulykkestilfeller, som lar seg tilbakeføre til en gal vurdering av situasjonen eller svikt i den politiske ledelsen. Kort sagt: At det dreier seg om en tragisk skjebne, som har rammet en ellers fredselskende, fornuftig og godvillig nasjon.

Jeg kan ikke si meg enig i en slik vurdering. Krigen i Vietnam er ikke et unntak. Den er bare det største, blodigste og klareste utslag av det eksempel USA›s herskende klasse prøver å statuere på fem kontinenter. Krigen springer ut av en politisk logikk som har medført væpnet amerikansk inngrep i Guatemala og Indonesia, i Laos og Bolivia, i Korea og Colombia, på Filipinene og i Venezuela, i Kongo og Domingo-republikken. Listen kunne gjøres lenger. Ingen kan lenger føle seg trygg – ikke i Europa, og heller ikke i USA selv.

Det er ikke noe overraskende og nytt i disse enkle sannhetene. Dette er ikke stedet for å belegge og differansiere dem vitenskapelig. Andre har påtatt seg dette arbeidet. Mange av disse er lærde amerikanere, som Baran og Horowitz, Huberman og Sweezy, Zinn og Chomski. Etter det jeg har kunnet bringe i erfaring, nyter ingen av disse skribentene særlig anseelse hos sine akademiske kolleger. Mange syns arbeidene deres er kjedelige, gammelmodige og tiradeaktige, at de er skapt av en paranoid forestillingsevne, eller enda verre, at de bare er kommunistisk propaganda. Disse forsvarsmekanismene hører i dag til den vestlige verdens intellektuelle husråd. Siden jeg ofte nok også har møtt dem på dette universitetet, tillater jeg meg å gå litt nærmere inn på dem.

De første innvendingene begrenser seg til en semantisk refleksbevegelse. De gamle tabu-ord – de berømte four letter words – er i vårt samfunn frigitt for allmenn og offentlig bruk. I stedet er ord som «imperialisme» og «utbytting» lyst i bann. De politiske vitenskapene opererer derfor med omskrivninger, som minner om de nevrotiske erstatningsordene fra Viktoria-perioden. Mange sosiologer går så vidt som til å bestride eksistensen av en – herskende klasse. Bare ordet er pinlig for dem. Det er sikkert og visst at ordet «utbytting» lettere lar seg avskaffe enn selve utbyttingen. Jeg kan imidlertid ikke se at problemet dermed er løst.

En annen forsvarsmekanisme betjener seg av psykologiske argumenter. Jeg har fått høre at det er paranoid og sykelig å forestille seg at verden trues av en farlig gruppe mektige mennesker. Det gjelder altså å akte på pasienten, ikke på det han sier. Nå er det ingen lett sak å forsvare seg mot amatørpsykiatere. Jeg må begrense meg til et par henvisninger. Jeg er ikke tilhenger av en konspirasjonsteori: Den er overflødig. Et klassefellesskap, og ganske særlig en herskende klasses fellesskap, viser seg gjennom almene interesser, som ofte ligger åpent i dagen — ikke gjennom hemmelige avtaler og sammensvergelser. Videre: Jeg maler ikke fram noe uhyre. Finansfolk, generaler og representantskapsmedlemmer er som alle vet ikke komiske helter a la Frankenstein, men veloppdragne, elskverdige herrer, som en også kunne treffe på i tretti-åras Tyskland. De er verken fremmede for klassisk kammermusikk eller omsorgsfulle tilbøyeligheter. Deres umoralske usunnhet viser seg ikke gjennom deres individuelle karakterer, men gjennom deres samfunnsmessige funksjon.

Den tredje politiske forsvarsmekanisme opererer med den simple bebreidelsen at det her drives kommunistisk propaganda. Jeg frykter ikke denne beskyldningen. Den er unøyaktig, uriktig og Irrasjonell. «Kommunismen» har ikke lenger noen presis betydning. Ordet innebærer et bredt spekter av motstridende ideer, som sogar tildels utelukker hverandre. Dessuten blir mitt syn på den amerikanske politikken i verden delt av greske liberale, og latin-amerikanske erkebiskoper, av norske bønder og franske industrielle – kort sagt av en masse folk som ikke kan sies å være tilhengere, av «kommunismen».

Sannheten er: De fleste amerikanere vet ikke hvordan de ser ut. De vet ikke hvordan deres land fortoner seg i et perspektiv som ikke er amerikansk. De vet ikke hva slags blikk som hviler på dem: på turister i Mexico, på soldater på oppdrag i fjernøstlige byer, på forretningsfolk i Sverige eller Italia. Det samme blikk hviler på amerikanske tropper, sendemenn og lysreklamer over hele verden. Det er et fryktelig blikk, for det kjenner ingen nyanser og ingen formildende omstendigheter. Jeg skal si Dem hvorfor jeg kjenner dette blikket. Jeg kjenner det fordi jeg er tysker: fordi det i slutten av firti-åra også ble rettet mot meg. Hvis De analyserer dette blikket, vil De finne ut at det uttrykker mistro og motvilje, frykt og avsinn, forakt og åpent hat. Det treffer Deres president, som knapt har kunnet vise seg offentlig i noen av verdens hovedsteder. Men det treffer også harmløse damer på turistreise mellom Dehli og Benares. Det er et omsvøpsløst, manisk blikk. Det gleder meg ikke.

Jeg deler ikke Deres presidents innstendige tro på kollektivt begjær og kollektiv skyld. «Glem ikke,» sa han til en soldat i Korea, «at vi er to hundre millioner. Nesten tre milliarder står mot oss. De vil ha det vi har. Men de skal ikke få det — ikke av oss!» Nå er det riktig at vi alle har del i utplyndringen av den tredje verden. Sosialøkonomer Som Dobb og Bettelheim, Jalée og Robinson, har fyllestgjørende bevist at de fattige land som vi har holdt nede, faktisk yter tilskudd til vår økonomi. Likevel går mr. Johnson utvilsomt for vidt når han oppfatter det amerikanske folk som et eneste, kjempemessig og enhetlig aksjeselskap, som står sammen om et felles bytte. Personlig finner jeg mer å beundre enn mr. Johnson vil vedkjenne seg. Europa har lite som kan sidestilles med den kamp som føres av grupper som SNNC, «Studenter for et demokratisk samfunn» og motstandsbevegelsen mot Vietnamkrigen. Og jeg må si at jeg har lite til overs for den selvrettferdighet som mange europeere i dag viser overfor USA, De ser ut til å rekne sitt eget koloniherredømmes undergang som en moralsk fortjeneste. Dette er naturligvis det rene hykleri.

På den andre siden fins det et personlig ansvar som enhver må bære for det ens land gjør i verden. Etter to tapte kriger har tyskerne måttet venne seg til denne tanken. Dagens tilstand i De Forente stater minner meg i mer enn ett henseende om den tyske situasjon i tretti-åra. Før De tilbakeviser denne sammenlikningen, ber jeg Dem om å tenke på at det den gang ikke var snakk om gasskamre, at vel ansette statsmenn besøkte Berlin og ristet Førerens hånd, og at de fleste folk vegret seg for å tro at tyskerne tok sikte på verdensherredømme. Likevel var det klart at en raseminoritet stadig ble utsatt for forfølgelse og repressalier, at rustningsbudsjettet vokste med truende fart, og at regjeringen med tiltakende styrke tok del i kontrarevolusjonær krig.

På dette punktet bryter riktig nok analogien sammen. For herrene i dagens verden har til rådighet ikke bare et tilintetgjørelsespotensial som nazistene ikke engang kunne drømme om. Siden den gang er også undertrykkelsesmetodene blitt fantastisk finpusset. Så lenge opposisjonen i dag begrenser seg til det skrevne ord, blir den en harmløs tilskuersport, som de herskende tillater, regulerer – ja til en viss grad ønsker. De amerikanske universitetene er blitt en passende skueplass for denne tvetydige lek. I stedet for åpen sensur og utilslørt undertrykkelse har vi å gjøre med en prekær og svikefull frihet: Og bare en dogmatiker av avskyeligste sort kan beklage det. På den andre siden: Bare en idiot kan overse at enhver frihet har skaffet opposisjonen nye alibier, stengsler og dilemmaer.

Det tok meg tre måneder å innse at de fordeler De har gitt meg på dette universitet, avvæpner meg – at jeg bøtet med min troverdighet da jeg mottok stipendet, og at hovedfølgen av at jeg var her som gjest, var at brodden ble tatt av det jeg har å si. «For å bedømme en intellektuell er det ikke nok å prøve hans tanker. Det utslagsgivende er sammenhengen mellom hva han tenker og hva han gjør». Dette rådet (som stammer fra Regis Debray) er nyttig for meg i min nåværende situasjon. For å vise Dem at jeg mener det jeg sier, er det bare en veg å gå: Derfor avskjeden.

Dette er et nødvendig, men ikke tilstrekkelig skritt. Det er nemlig en sak å studere imperialismen på dens hjemmebane. En annen er å møte den der den viser et mindre godvillig ansikt. Jeg er nettopp kommet tilbake fra en reise til Cuba. På flyplassen i Mexico så jeg CIA-agenter fotografere alle passasjerer til Cuba. Utenfor den cubanske kyst så jeg siluettene av amerikanske krigsskip. Jeg så sporene etter den amerikanske invasjon i Svinebukta. Jeg så følgene av en imperialistisk økonomi — de arr den har etterlatt seg i et lite lands bevissthet og samfunn. Jeg så at kubanerne var tvunget til å skaffe hver eneste skje de spiser med fra Tsjekkoslovakia, og hver eneste liter bensin de forbrenner fra Sovjet-Unionen — fordi De Forente Stater i sju år har forsøkt å sulte ut den cubanske revolusjon.

Til høsten vil jeg gjerne reise til Cuba for å arbeide der i lengre tid. Denne beslutning er ikke noe offer. Jeg har rett og slett det inntrykk at jeg kan være kubanerne til større nytte enn studentene ved dette universitetet, og at jeg har mer å lære av cubanerne.

Jeg vet at dette brevet er en mager takk for Deres gjestfrihet. Og det gjør meg vondt at jeg ikke kan yte bedre gjengjeld for de tre rolige månedene jeg har tilbrakt her. Det er klart at mitt tilfelle isolert sett er uten betydning og interesse for almenheten. De spørsmål tilfellet reiser, angår imidlertid ikke bare meg. Tillat meg derfor på denne måten i all offentlighet å begrunne min beslutning.

Med oppriktig hilsen
Hans Magnus Enzensberger

---
DEL