Hvorfor ikke Sanders?

A Campaign of their Own Regi: Lionel Rupp, Michael David Mitchell. Sveits

Hvorfor vant ikke Bernie Sanders frem i kandidatvalget? Sveitsisk dokumentar avslører forbausende systemsvikt i det amerikanske valgsystemet.

Det er fremdeles vanskelig å forstå hvordan valget av president Trump var mulig. Hvordan kan et sivilisert, velutdannet land som USA ønske å vende tilbake til middelalderen? Hvordan kunne folket velge en leder som bruker et demokratisk system basert på maktfordeling på en slik måte at det får katastrofale følger for planetens fremtid? Hvordan er det mulig for noen som ser på «journalistikk» som en form for manipulasjon og «vitenskapsfolk» som mennesker som skremmer barn med sine skrekkhistorier, å få anledning til å stille som presidentkandidat? Hvem stemte på Trump? Hvordan og hvorfor?

Lionel Rupp og Michael David Mitchell gir deler av et mulig svar i sin ferske dokumentarfilm A Campaign of Their Own. Filmen har akkurat hatt sin verdenspremiere som del av konkurranseprogrammet hos den sveitsiske Vision de Réel-festivalen. Filmskaperne fulgte menn og kvinner som ønsket å vende tilbake til de grunnleggende verdiene i amerikansk ideologi: å bekjempe rasisme, kvinnediskriminering, segregasjon; å forsvare tanke- og talefrihet og sosial rettferdighet; å kreve helt nye måter å fordele velstand på og effektive tiltak for å fjerne den stadig voksende avgrunnen mellom rike og fattige i USA. Og det var én mann som hadde alt dette i sitt program: Bernie Sanders. Campaign følger Sanders’ tilhengere gjennom de avgjørende valgukene.

Bernies tilhengere opplever at de taper alt de har sloss for.

Udemokratisk valgsystem. Et forbausende eksempel på hvor komplisert det amerikanske systemet er, kommer allerede tidlig i filmen, når vi får et innblikk i kravene som blir stilt til uavhengige velgere (velgere som ikke tilhører noe politisk parti). De kan være med på å stemme frem den endelige presidentkandidaten til det demokratiske partiet, men må nærmest kjempe for å få lov til å delta i denne prosessen. Det blir krevd at disse velgerne avgir sin stemme hele seks måneder før det endelige kandidatvalget. Det er regnet ut at om lag 3,2 millioner personer bare i staten New York ble ekskludert som følge av denne bestemmelsen. I tillegg var det ikke tillatt å stemme gjennom posten. Det er partiene selv som bestemmer hvem som kan og ikke kan stemme. Dette er den første sjokkerende avsløringen i Campaign. Et annet svært viktig poeng er at velgerne må betale 27 dollar for å få lov til å delta i valget; på den måten utelukkes den allerede marginaliserte delen av velgermassen.

Kort sagt: Der Obama representerte håp, sto Sanders for klare, konkrete steg mot en sosial revolusjon. Dette var utfordringen, men National Democratic Committee (NDC) spilte et skittent spill og brøt reglene av hensyn til egne interesser, slik WikiLeaks har vist.

Outsiderens kampanje. NDCs interesser i en annen kandidat undergravde betydningen av prosedyrene under partiets landsmøte. Mange delegater kunne ha vært betydelig mer aktive, synlige og besluttsomme når det gjaldt å støtte Sanders. Han fikk mest støtte fra uavhengige, rundt 8 millioner dollar og 13 millioner stemmer.

Det er partiene selv som bestemmer hvem som kan og ikke kan stemme.

Kanskje var det viktigste og mest skuffende for Sanders-tilhengerne å være vitner til hvordan Sanders selv håndterte sitt nederlag. I stedet for å stå på sitt, understreke sine ideer og verdier, og forsikre om at han fortsatt var dedikert i sin tro på et mer rettferdig samfunn, overleverte han dette ansvaret til motstanderen Clinton. Hun skulle nå ta hans intensjoner for det amerikanske folket videre, lød beskjeden.

Hjemme hos Jonathan Katz og hans samboer, hittil brennende Sanders-tilhengere, legger filmskaperne merke til deres dypt sjokk over Sanders’ nye retorikk. Når Bernie snakker om alt de har «oppnådd», opplever grasrota i kampanjen hans i virkeligheten å tape alt det de har sloss for. Det de hadde forventet av kandidaten sin, var at han i det minste opprettholdt posisjonen sin til det siste. I stedet delegerte han den til en skikkelse som for hundretusenvis av amerikanere representerte selve inkarnasjonen av myndighetenes maktspill og manipulasjoner; en politiker som favoriserte The Happy Few, de som dro nytte av kapitalistenes interesser; en figur som aldri hadde vist noen som helst omsorg for de undertrykte og underpriviligerte. Clinton står for en politikk som fører til groteske sosiale ulikheter, en politikk som også omfatter uakseptabel minimumslønn og voldsomme skatteletter som favoriserer de rike. Kort sagt er hun legemliggjørelsen av Wall Street – for ikke å glemme hennes utsagn på 1990-tallet om afroamerikanere.

Resignert revolusjonær. Men Sanders gir opp revolusjonen. Stilmessig føyer regissørene Rupp og Mitchell seg inn i tradisjonen til direct cinema, når de følger Sanders-tilhengerne på kampanjer og møter. De får tak i entusiasmen deres, og senere bekymringen når de betrakter seg selv som en «tapt generasjon», men denne gangen en generasjon av alle aldre. Vi følger dem som sang «Trump slår Clinton, men Bernie slår Trump», de som erklærte at de ble vekket av Sanders og synger tradisjonelle urfolksanger, og alle disse som nå føler seg dypt desillusjonerte. Noen er hakket mer kyniske i sine kommentarer, og fastslår at folk som ønsker virkelige endringer har null sjanse i systemet. At Sanders kanskje bare spilte en skjebnesvanger strategisk rolle i det å hente stemmer. Var han bevisst medskyldig? Mistanken om manipulerte stemmer er selvfølgelig også med.

Troen på en reell mulighet for å kjempe mot en regjering som slåss mot sitt eget folk, er nå umuliggjort for lang tid fremover. Etter denne traumatiske opplevelsen virker det forståelig at «taperne» vil stemme mot den som ødela håpet deres, og ikke, dessverre, mot den absurde dukken som ingen tok alvorlig.

---