2.september 2020 markerte starten på rettssaken mot terroristene som angrep Charlie Hebdo. Siden da har det vært flere terroranslag i Frankrike og Østerrike utført av islamistiske ekstremister. To av dem kan knyttes til at Charlie Hebdo har trykket karikaturtegninger som kritiserer terrorisme i Allahs navn, som i det grufulle angrepet på læreren Samuel Paty, som benyttet karikaturer i undervisningen. Paty ble drept fordi han ønsket å forklare sine elever hva ytringsfrihet betyr innenfor fransk lovgivning, særlig loven om ytringsfrihet av 1881, der blasfemi hverken betegnes som kriminelt eller fornærmende.
Flere muslimske ledere, som Ahmed al-Tayeb, imam av Al-Azhar i Kairo, ledere av nasjoner der et flertall er muslimer, som Recep Tayyip Erdogan, har høylytt kritisert denne «franske visjonen» om ytringsfrihet – å fornærme religioner i ytringsfrihetens navn er å «be om hat», heter det. En slik holdning er feil; Charlie Hebdo fornærmer ikke religioner, men teokratier og terrorisme utført i Guds/Allahs navn, og en slik holdning er også radikal – en måte å rettferdiggjøre terrorangrepene på, og en skjult støtte til slike barbariske handlinger.
Å diskutere ytringsfrihet er umulig uten å ta for seg satirens tematikk, enten det er i tegninger, film eller det skrevne ord. Dette gjelder spesielt satiriske karikaturtegninger, ikke bare på grunn av at angrepet på Charlie Hebdo i 2015 og halshuggingen av Samuel Paty er et uttrykk for ekstremt hat, men fordi satire alltid har fremprovosert sterke reaksjoner og derfor kan sies å være en ekstrem form for ytringsfrihet.
Kritikk mot makten
Satire har, sin ofte overdrevne form til tross, alltid vært et grunnleggende element i kritikk mot økonomisk, politisk eller religiøs makt.
. . .
Kjære leser. Du kan lese artikler fritt via en leserkonto basert på din epost. (Om du er abonnent allerede, logg deg inn.)
