2.september 2020 markerte starten på rettssaken mot terroristene som angrep Charlie Hebdo. Siden da har det vært flere terroranslag i Frankrike og Østerrike utført av islamistiske ekstremister. To av dem kan knyttes til at Charlie Hebdo har trykket karikaturtegninger som kritiserer terrorisme i Allahs navn, som i det grufulle angrepet på læreren Samuel Paty, som benyttet karikaturer i undervisningen. Paty ble drept fordi han ønsket å forklare sine elever hva ytringsfrihet betyr innenfor fransk lovgivning, særlig loven om ytringsfrihet av 1881, der blasfemi hverken betegnes som kriminelt eller fornærmende.
Flere muslimske ledere, som Ahmed al-Tayeb, imam av Al-Azhar i Kairo, ledere av nasjoner der et flertall er muslimer, som Recep Tayyip Erdogan, har høylytt kritisert denne «franske visjonen» om ytringsfrihet – å fornærme religioner i ytringsfrihetens navn er å «be om hat», heter det. En slik holdning er feil; Charlie Hebdo fornærmer ikke religioner, men teokratier og terrorisme utført i Guds/Allahs navn, og en slik holdning er også radikal – en måte å rettferdiggjøre terrorangrepene på, og en skjult støtte til slike barbariske handlinger.
Å diskutere ytringsfrihet er umulig uten å ta for seg satirens tematikk, enten det er i tegninger, film eller det skrevne ord. Dette gjelder spesielt satiriske karikaturtegninger, ikke bare på grunn av at angrepet på Charlie Hebdo i 2015 og halshuggingen av Samuel Paty er et uttrykk for ekstremt hat, men fordi satire alltid har fremprovosert sterke reaksjoner og derfor kan sies å være en ekstrem form for ytringsfrihet.
Kritikk mot makten
Satire har, sin ofte overdrevne form til tross, alltid vært et grunnleggende element i kritikk mot økonomisk, . . .
Kjære leser.
For å lese videre, opprett ny fri leserkonto med din epost,
eller logg inn om du har gjort det tidligere.(klikk på glemt passord om du ikke har fått det på epost allerede).
Velg evt abonnement (69kr)
