Bestill vårutgaven med varslerbilaget her

Hvorfor fremme den politiske satiren?

YTRINGSFRIHET: Den satiriske, politiske karikaturen er, i sin essens, en glimrende motvekt til overgrep og undertrykkelse.

2.september 2020 markerte starten på rettssaken mot terroristene som angrep Charlie Hebdo. Siden da har det vært flere terroranslag i Frankrike og Østerrike utført av islamistiske ekstremister. To av dem kan knyttes til at Charlie Hebdo har trykket karikaturtegninger som kritiserer terrorisme i Allahs navn, som i det grufulle angrepet på læreren Samuel Paty, som benyttet karikaturer i undervisningen. Paty ble drept fordi han ønsket å forklare sine elever hva ytringsfrihet betyr innenfor fransk lovgivning, særlig loven om ytringsfrihet av 1881, der blasfemi hverken betegnes som kriminelt eller fornærmende.

Flere muslimske ledere, som Ahmed al-Tayeb, imam av Al-Azhar i Kairo, ledere av nasjoner der et flertall er muslimer, som Recep Tayyip Erdogan, har høylytt kritisert denne «franske visjonen» om ytringsfrihet – å fornærme religioner i ytringsfrihetens navn er å «be om hat», heter det. En slik holdning er feil; Charlie Hebdo fornærmer ikke religioner, men teokratier og terrorisme utført i Guds/Allahs navn, og en slik holdning er også radikal – en måte å rettferdiggjøre terrorangrepene på, og en skjult støtte til slike barbariske handlinger.

Å diskutere ytringsfrihet er umulig uten å ta for seg satirens tematikk, enten det er i tegninger, film eller det skrevne ord. Dette gjelder spesielt satiriske karikaturtegninger, ikke bare på grunn av at angrepet på Charlie Hebdo i 2015 og halshuggingen av Samuel Paty er et uttrykk for ekstremt hat, men fordi satire alltid har fremprovosert sterke reaksjoner og derfor kan sies å være en ekstrem form for ytringsfrihet.

Maus

Kritikk mot makten

Satire har, sin ofte overdrevne form til tross, alltid vært et grunnleggende element i kritikk mot økonomisk, politisk eller religiøs makt. Dens mål er å slå til så hardt den kan, ikke spare noen og hverken vise hensyn eller høflighet. Karikaturens grafiske og seremonielle voldsomhet er ofte proporsjonal med de overgrep eller den undertrykkelse makten den angriper, har utført. Den inntar gjerne en moralsk og politisk posisjon. Karikaturen er, i sin essens, en glimrende motvekt til overgrep og undertrykkelse.

Satiriske karikaturer forstyrrer status quo. De kjennetegnes ved å forstyrre, avsløre og stille spørsmål, enten det gjelder diktaturer, rasisme, ekstremisme av alle slag – på lik linje med film og litteratur generelt. Kunnskap, i kombinasjon med Emmanuel Kants formaning om å ha mot til å bruke sitt intellekt eller sin frie vilje, er utilstrekkelig hvis motet ikke er utbredt eller tankefriheten ikke fører til ytringsfrihet med den risiko det innebærer for offentlig eksponering og kritikk.

Overdrivelsen er karikaturens raison d’être, den kan være universell fordi den gjør bruk av visuelle virkemidler og ikke språk, mens humoren ligger i bunnen og påkaller latter samtidig som den fremprovoserer refleksjon – på denne måten blir satiriske karikaturer et grunnleggende instrument i utøvelsen av det kantianske intellekt, for både forfatter og leser: Den leder dem tilbake til deres kunnskap, forutsetninger og fordommer.

Men skal den satiriske karikatur ha betydning, må den kjapt få frem poenget, basert på en analyse av tingenes natur slik den oppfattes av tegneren, som gjør bruk av sitt intellekt – og som husker at karikaturen skal få folk til å le. Latterens mekanismer, slik de fremstilles av Aristoteles, Bergson og andre filosofer, er mangfoldig. Latter som utløses av satire, kan imidlertid ikke være basert på god oppførsel.

Satire har alltid fremprovosert  sterke  reaksjoner og kan derfor sies å være en ekstrem
form for ytringsfrihet.

Det betyr ikke at satiren må være vulgær, obskøn eller eskatologisk, men gitt dens indre logikk kan den ikke fordømmes hvis den er det. Tegnere som er vulgære, obskøne og eskatologiske, vil, så lenge de samtidig har talent, være i godt selskap av Dante, Rabelais, Boccaccio, Lucas Cranach eller Hans Holbein, Daumier, George Grosz – for å nevne noen av de største tenkerne i vår kultur.

Ekte satire må derfor være kraftfull, voldsom, provoserende, noen ganger vulgær og overdreven, den må ikke spare noe eller noen. Men denne voldsomheten kan ikke være gratis: Det må være en ekte politisk kamp, uten tabuet om å være «politisk korrekt» – det ville vært i strid med formålet og dens eksistensberettigelse.

Privatisering av sensur

Svært ofte er dette respektens og toleransens tabu (uten at innholdet nødvendigvis er veldefinert eller universelt forstått), inkludert «cancel culture» (utfrysning), «woke» (årvåkenhet overfor rasisme og diskriminering) og trigger-advarsler, kun en unnskyldning for å sensurere kritikk.

Et godt påskudd for alle slags makter, lobbyer og pressgrupper til å innføre sensur er å bruke sosiale nettverk og medier som våpen – uten å gå via rettssystemet, og på den måten privatisere sensuren. Man tvinges til en form for selvsensur som i økende grad praktiseres av utgivere, TV-kanaler, sosiale nettverksoperatører, kunstnere, skribenter og journalister – et eksempel er New York Times’ feige beslutning i april 2019 om å slutte med politiske karikaturtegninger i sin internasjonale utgave for «å unngå å støte leserne». [Beslutningen ble tatt en måned etter at avisen fikk skarp kritikk for en tegning av Trump og Israels statsminister som ble stemplet som antisemittisk, se ill., red.anm.]

Generelt, men dessverre ikke alltid, er målet med provoserende kritikk eller karikaturer ikke å såre motparten, men å åpne for et annet syn, å vekke refleksjon. Art Spiegelman, tegner og vinner av Pulitzerprisen for tegneserien Maus om konsentrasjonsleirer, poengterer: «Per definisjon er en karikatur et ‘ladet’ bilde, dens sjel stammer fra den visuelle fynd som på dyktig vis utrykker et standpunkt. En reduksjon av ideer som blir til et uttrykkssfullt bilde, gjør at tegningen kan krype inn i hjernedypet … Den grafiske satirens vokabular er i praksis begrenset til en håndfull symboler og lettgjenkjennelige visuelle ‘klisjeer’. Språket består i å fange en personlighet gjennom noen få fysiske attributter og ansiktsuttrykk. Det krever talent å bruke disse ‘klisjeene’ for å forstørre eller undergrave det fattige språket. Karikaturer gir størst estetisk glede når de er i stand til å si hva de gjør med makten, ikke når de plager de berørte.»

Det er viktig at vi lærer  å le av  oss selv igjen.

En godt utført respektløshet kan betraktes som motoren i den kritiske ånden, grunnlaget for kunnskapens fremgang og vår evne til å leve sammen – selv om den er vulgær, obskøn eller karnevalesk. Den kritiske ånden blir gjerne oppfattet som farlig, for som Platon hevdet, er det mer behagelig og tryggere å forbli i sin egen hule enn å møte virkeligheten og sollyset – eller å angripe budbæreren i stedet for å reflektere over budskapet.

En refleksjon over temaet ytringsfrihet og «krenkelsen» som følger en treffende satire, bør kanskje inkluderes i Tacitus’ rammeverk: «Offences committed against the gods are the business of the gods», eller som Orwell hevdet: «Å snakke om frihet gir kun mening i den grad det er friheten til å fortelle andre hva de ikke vil høre.»

Dypere enn selfie-samfunnet

I et demokrati bør alle lære å bevege seg utenfor sine egne narsissistiske grenser og akseptere at deres tro kan debatteres, enten den er religiøs, politisk, seksuell eller filosofisk. I motsetning til mange andre typer av informasjon søker ikke satiren en hovedperson – den går bredere og dypere enn selfie- og underholdningssamfunnet, med sin negative utvikling som forsterkes av bruk og misbruk av sosiale medier og den ustoppelige tsunamien av ikke-verifiserbar informasjon.

Når satire lages av fagfolk som respekterer sitt publikum, peker den treffende på alt som er galt innen politikk, samfunn eller økonomi, og ironisk nok på at vi er i ferd med å forlate våre demokratiske og europeiske verdier, som solidaritet, sekularisme og ytringsfrihet.

Satire har en whiplash-effekt som kan bidra til å utløse debatter, igangsette protester og gi konstruktiv kritikk. Vellaget satire stiller ofte viktige spørsmål, gjerne med ironi, som i sin natur er bitende. Satire stiller spørsmål som politikere, journalister, maktpersoner og spesialister burde ivret etter å besvare – spørsmål som er nødvendige i en sunn politisk og demokratisk debatt. Spørsmål der borgerne har rett til å få ekte og ubesudlede svar.

I en tid der vi er tettere knyttet sammen globalt, har satirekunsten blitt vanskeligere og mer farlig, til tross for at den har preget vår europeiske kultur i flere hundre år.

Det er viktig at vi lærer å le av oss selv igjen, med den distanse og intelligens som hører med til den kritiske tenkning, så vi kan være bedre rustet i møtet med tidens ondskap og våre skjøre demokratier. Satiriske karikaturtegninger vil hjelpe oss å gjøre dette, så fremt de blir utgitt og forsvart av medier og lesere.

- egenannonse -

Siste kommentarer:

Annonsørinnhold

LÅN:

Bør du benytte en lånemegler når du skal søke lån uten sikkerhet?

Å innhente mange tilbud er viktig når du skal sammenligne betingelser, og dermed finne frem til den billigste løsningen.
ØKONOMI:

Refinansiering kan gi deg bedre økonomi

Sliter du med høye utgifter på forbrukslån, kredittkort og avbetalingskjøp? I så fall er du én av mange.

Siste artikler

Varsling / Regjeringen styrket ikke varslervernetRegjeringen fulgte ikke opp varslingsutvalgets forslag, verken om eget varslerombud eller egen varslingsnemnd.
Økonomi / Nordisk Socialisme – På vej mod en demokratisk økonomi (av Pelle Dragsted)Dragsted har en række forslag til hvordan lønmodtagere kan få en større del af «samfundskagen» – f.eks. ved at lukke dem ind i virksomhedernes direktionslokaler.
Fns sikkerhetsrÅd / Official Secrets (av Gavin Hood)Katharine Gun lekket informasjon om NSAs forespørsel til den britiske etterretningstjenesten GCHQ om å spionere på medlemmer av FNs sikkerhetsråd i forbindelse med den planlagte invasjonen av Irak.
3 bØger om Økologi / De Gule Veste har ordet, … (av Mads Christoffersen, …)Fra de Gule vester kom nye former for organisering innen produktions-, bolig- og forbrugsfunktioner. Og med «Degrowth», startende det med helt enkle aktioner som beskyttelse af vand, luft og jord. Og hvad med det lokale?
Samfunn / Colapso (av Carlos Taibo)Mye peker på at et definitivt sammenbrudd nærmer seg. For mange mennesker er kollapsen allerede et faktum.
Radikal chic / Postcapitalist Desire: The Final Lectures (av Mark Fisher (red.) introduksjon ved Matt Colquhoun)Skal venstresiden noen gang bli dominerende igjen, må den ifølge Mark Fisher omfavne begjærene som har vokst frem under kapitalismen, ikke bare avfeie dem. Venstresiden bør dyrke teknologi, automatisering, redusert arbeidsdag og populære estetiske uttrykk som mote.
Klima / 70/30 (av Phie Amb)Åbningsfilmen på Copenhagen DOX: de unge påvirkede politikkens klimavalg, men Ida Auken er filmens vigtigste omdrejningspunkt.
Thailand / Fighting for Virtue. Justice and Politics in Thailand (av Duncan McCargo)En magtfuld elite i Thailand – Myanmars naboland – har det seneste årti forsøgt at løse landets politiske problemer med domstolene, hvilket blot har forværret situationen. I en ny bog advarer Duncan McCargo mod «retsliggørelse».
Essay / Jeg var helt ute av verdenForfatteren Hanne Ramsdal forteller her hva det vil si å bli satt ut av spill – og komme tilbake igjen. En hjernerystelse fører blant annet til at hjernen ikke klarer å dempe inntrykk og følelser.
Prio / Når man i stillhet vil disiplinere forskningenMange som reiser spørsmål om legitimiteten til USAs kriger, synes å bli presset ut fra forsknings- og mediainstitusjoner. Et eksempel er her Institutt for fredsforskning (PRIO), som har hatt forskere som historisk sett har vært kritiske til enhver angrepskrig – som neppe har tilhørt atomvåpnenes nære venner.
Spania / Er Spania en terrorstat?Landet får skarp kritikk internasjonalt for politiets og sivilgardens utstrakte bruk av tortur som aldri straffeforfølges. Regimeopprørere fengsles for bagateller. Europeiske anklager og innvendinger ignoreres.
Covid-19 / Vaksinetvang i skyggen av koronakrisen (av Trond Skaftnesmo)Fra offentlig hold ytres det ingen reell skepsis til koronavaksinen – man anbefaler vaksinering, og folket er positive til vaksinen. Men er omfavnelsen av vaksinen basert på en informert beslutning eller et blindt håp om en normal hverdag?
Militært / De militære sjefene ville utslette Sovjet og Kina, men Kennedy sto i veienVi tar for oss amerikansk strategisk militærtenkning (SAC) fra 1950 til i dag. Kommer den økonomiske krigen å bli supplert ved en biologisk krig?
Bjørneboe / HjemlengselJens Bjørneboes eldste datter reflekterer i dette essayet over en mindre kjent psykologisk side ved sin far.
Y-blokka / Arrestert og satt på glattcelle for Y-blokkaFem demonstranter ble ført vekk i går, blant dem Ellen de Vibe, tidligere direktør i Oslos plan- og bygningsetat. Samtidig havnet Y-interiøret i containere.
Tangen / En tilgitt, lutret og salvet korguttFinansnæringen tar kontroll over norsk offentlighet.
Miljø / Planet of The Humans (av Jeff Gibbs)For mange er grønne energiløsninger bare en ny måte å tjene penger på, hevder regissør Jeff Gibbs.
Mike davis / Pandemien vil skape en ny verdensordenIfølge aktivisten og historikeren Mike Davis ligger det i ville reservoarer, som blant flaggermus, opptil 400 typer koronavirus som bare venter på å smitte over til andre dyr og mennesker.
Samhold / Newtopia (av Audun Amundsen)Forventningen om et paradis fritt for moderne framskritt ble til fortellingen om det motsatte, men mest av alt handler Newtopia om to svært ulike menn som støtter og hjelper hverandre når livet er som mest brutalt.
Anoreksi / Selvportrett (av Margreth Olin, …)Ublu bruker Lene Marie Fossen sitt eget forpinte legeme som lerret for sorg, smerte og lengsel i sine serier av selvportretter – aktuelle både i dokumentarfilmen Selvportrett og i utstillingen Gatekeeper.