Krigen i Ukraina og den humanitære tragedien sjokkerer, og disse følelsene kan bringe frem det beste og det verste i oss. I et Europa og en verden der sikkerhetsinteressene er organisert i opposisjon, er kanskje vår medmenneskelighet det eneste som kan forene oss. Om utgangspunktet er å redusere lidelsene til ukrainere, kan diplomatiet mellom de motstridende partene fungere. Men i hvilken grad er vår naturgitte medmenneskelighet noe som motiverer til å forene, eller noe som kan manipuleres for å splitte?
Moralisme med strategiske interesser?
The Washington Post rapporterer at mye av verden utenfor NATO anser vår moralske forargelse som inkonsistent, hyklersk og rasistisk. Avisen viser til vestlig mediedekning der journalistene argumenterer at Ukraina er helt forskjellig fra Irak eller Afghanistan, ettersom det er «en relativt sivilisert, relativt europeisk» stat. The Washington Post kritiserer også at noen journalister veldig åpent forklarer at denne krigen er spesielt opprørende ettersom menneskene som flykter, har blondt hår og blå øyne.
Hvorfor er noen ofre mer verdige enn andre? Over en halv million irakiske barn døde som konsekvens av sanksjoner på 1990-tallet, og mer en million døde ved invasjonen i 2003 – men vi stengte ikke en eneste McDonald’s . . .
Kjære leser.
For å lese videre, opprett ny fri leserkonto med din epost,
eller logg inn om du har gjort det tidligere.(klikk på glemt passord om du ikke har fått det på epost allerede).
Velg evt abonnement
