I den selvbiografiske og filosofiske boken Radikale Zärtlichkeit skriver den tyrkisk-tyske journalisten og moderatoren Seyda Kurt om «radikal ømhet» når det kommer til kjærlighet. «Hvorfor er kjærlighet politisk?» spør hun.
Boken springer ut av en voksende uro hos Kurt. I sine analyser og grublerier tar hun utgangspunkt i seg selv som kulturjournalist, tidligere filosofistudent og datter av en migrantfamilie fra Tyrkia. Hun skriver fordi verden uroer henne, og fordi hun ønsker en forandring.
Boken er inndelt i ni kapitler som igjen i hovedsak er delt inn i to deler, slik jeg leser den. Kapittel 1-8 inngår i den første delen, og i den siste delen inngår bare kapittel 9. De første 8 kapitlene vil på norsk hete «Om hensikten med kjærlighet»; «Kjærlighetsfilosofier»; «Monogami og åpne forhold»; «Urettferdige forhold i en urettferdig verden»; «Et nytt ømhetsspråk»; «Hvordan vi ønsker å ta vare på hverandre»; «Teknologi og ømhet» og «Self-love is the answer?». Kapittel 9 er kalt «Den radikale ømhetens utopier».
Das Persönliche ist politisch!
«Det personlige er politisk!» Kurt mener at forandring må begynne i det små, «mikroskopisk», i våre personlige forhold til våre nærmeste: mor, far, søster og/eller bror. Vi må behandle kjærlighet mer ømt og forsiktig.
Hun forstår radikal ømhet som et rettferdighetsprogram. En rettferdighet i ømhet i ens egne forhold, som er det mest private rommet. Deretter kan dette spre seg utover og gjelde for alle forhold man har.
En familie fungerer med regler, akkurat som en institusjon. En familie strukturerer seg med hierarki. En familie skaper en felles historie som medlemmene bærer med seg ut i verden. En familie opprettholder sine egne sannheter, meninger og verdier. Akkurat som en institusjon. I Kurts familie er sannheten at ingenting er viktigere enn ens egen familie.
Monogami
Kjærlighet er mektig – romantiske forhold er formet av sexisme, rasisme og kapitalisme, ifølge Kurt.
Etter at foreldrene hennes skilte seg, ønsket hun å vende tilbake til sitt barndomsparadis, det monogame hjemmet, med en far og en mor under samme tak. Hun tenkte lenge at en familie bare kunne være lykkelig når man var monogam. Savnet etter hennes en gang hele og monogame familie ledet henne inn i et monogamt forhold.
Etter at Kurt hadde vært i et monogamt forhold i to år, skjønte hun raskt at det ikke var noe for henne. En uro som hun ikke lenger kunne fortsette å ignorere, vokste i henne. Hun ønsket ikke lenger å være i et forhold av den eksklusive typen.
I populærkultur blir monogami fremstilt som idealet. Kjernefamilien er svaret på lykke. Cis-menn har i flere år ønsket å forplikte sin hustru til et monogamt ekteskap. Kvinnen skal tilhøre sin ektemann. Ekteskap og monogami har røtter i et misogyn, patriarkalsk og rasistisk verdensbilde.
Ekteskap mellom hvite og svarte var lenge forbudt, siden man skulle opprettholde «rasehygienen». Selv i dag er det et krav i visse tyrkiske familier at jentene utelukkende giftes bort til tyrkiske menn. Opp gjennom årene har vi også sett konsekvensene for tysk-tyrkiske jenter som har nektet å følge familiens krav: æresdrap.
I hvite, borgerlige familier skal det i dag helst være en hvit, heteroseksuell og monogam kvinne, ifølge Kurt. Denne tankegangen har eksistert i flere århundrer og preger fortsatt våre forestillinger om den ideelle familien. Eksempelvis blir mørkhudede menn ofte portrettert som seksuelt potente, dyriske og eksotiske i populærkulturen. Det er en rasistisk stereotypi. Se bare på Lars von Trier#s film Nymphomaniac (2013), skriver Kurt, med den fransk-britiske (og hvite) skuespilleren Charlotte Gainsbourg i hovedrollen som den 42 år gamle Joe, der hun i en scene inviterer to mørkhudede flyktninger til sex.
Polygami
Menn kunne lenge ha polygame forhold. Selv profeten Muhammed, i islam, hadde flere koner. I flere muslimske land er polygami hos menn akseptert og helt normalt i dag. I flere vestlige land er polygame forhold blitt normalt, blant både menn og kvinner.
For Kurt dreide det å komme seg ut av det monogame forholdet om friheten til eventuelt å kunne velge flere partnere.
Monogami er ikke for alle, men det er heller ikke polygami. Imidlertid er det viktig at disse forholdsformene er der for alle slik at man selv kan velge om man ønsker det ene framfor det andre. Målet er at ingen av formene skal begrense et menneske. Kjærlighet er ikke et isoleringsprosjekt, men et frihetsprosjekt. Friheten til å kunne velge selv bunner i radikal ømhet. Det dreier seg om rettferdighet.
Den radikale ømhetens utopier
I det niende og siste kapitlet i boken skriver Kurt om den radikale ømhetens utopier. Her kommer hun med en slags oppskrift på hvordan vi kan oppnå radikal ømhet. Først og fremst trenger vi en kjærlighetsetikk, som tar utgangspunkt i den afrikanskamerikanske forfatteren og feministen Audre Lordes kjente sitat «Jeg er ikke fri så lenge en annen kvinne er ufri». Det dreier seg om medmenneskelighet og om å ta ansvar for urettferdighet som er begåt mot en annen enn en selv.
Kroppen vår står i sentrum for den radikale ømhetens utopi, understreker Kurt. Vi er #kropp#en vår. Vi besitter den ikke. Lover mot abort og LHBTQ+-bevegelsen er noen eksempler på hvordan kroppen vår blir eid av andre enn oss selv. Så lenge kroppen vår ikke er fri, kan vi ikke være frie mennesker.
Radikal ømhet trenger en postkapitalistisk verden, der vi har mer tid, og ikke er en del av det kapitalistiske hamsterhjulet. Kapitalismen frastjeler oss det viktigste vi har som mennesker: vår tid.
Ifølge Kurt trenger vi også å snakke mer for å oppnå den radikale ømhetens utopier. Eksempelvis nevner hun , BTQ+#-bevegelsens visjoner om , keverd. Dialog er en menneskelig og kulturell ressurs – for politisk forandring.
