Boken The Bottom Billion: Why the Poorest Countries are Failing and What Can Be Done (2007) blir stående. Men Collier er også omstridt, og han har sagt en del forskjellig om natur- og klimaspørsmål. Nå er hans siste bok, fra 2018, oversatt til norsk.
I Kapitalismen fremtid forsøker Collier seg på en mangesidig analyse av hvorfor det er så mye misnøye i Vesten, og hva vi kan gjøre med det. Det er en tendens i tiden. Så hva nytt kan Collier bringe til torgs? Gjennom 260 sider er vi innom fagfelt som etikk, sosiologi, psykologi, statsvitenskap, geografi og økonomi. Analysen munner ut i at Collier ser behovet for en ny, mer etisk stat.
Mer politisk pragmatisme
Collier er nostalgisk og vil tilbake til den gylne perioden han selv vokste opp i, i et gjennomsnittshjem i Nord-England. De gode årene er 1945 til 1970. Den gangen hadde vi en felles identitet skapt gjennom en enestående vellykket nasjonal innsats, skriver Collier. Nå, derimot, faller folk utenfor fellesskapet, arbeiderklassens folk er ferdige ved 50, og de unge vet ikke hva de skal utdanne seg for.
er ikke dette som å høre Jan Bøhler?
I dag skaper kapitalismen splittede samfunn, og mange føler derfor på en dyp engstelse. Samtidig er kapitalismen det eneste økonomiske systemet som har vist seg å gi velstand for det brede lang, skriver Collier, som en gjenklang av Churchills utsagn om at av alle dårlige systemer er demokratiet det minst dårlige.
Colliers etterlyser mer politisk pragmatisme, og mindre ideologi og populisme. Han vil reversere forskjellen mellom storbyene (metropolene) og det han kaller «ødelagte» byer, som i England vil være byene i nord. I storbyene tilfaller profitten som skapes, de få, gjerne dem med høy utdannelse. Vi trenger derfor en strategi med «sosial materialisme», det vil si praktisk bistand og veiledning for unge familier som står i fare for å oppløses, samt en veiledning for barn i skolen, slik at de får en bedre skolegang. På den internasjonale arenaen må vi få våre egne bedrifter til å investere i fattige land. Slik vil alt bli mer etisk – både familien, staten og bedriftene. Vi må bort fra samfunn som i stadig større grad frir til det individualistiske – og tilbake til et der vi har en form for felles identitet som grunnlag for gjensidighet forpliktelser.
Jo, jo. Men ikke så voldsomt originalt som analyse, når vi ser på land som USA, Frankrike og England, som ris av økonomiske forskjeller og sosialt utenforskap. På den annen side: Slike analyser gjør seg gjeldende her hjemme også. For er ikke dette som å høre Jan Bøhler? Tidligere medlem i arbeidernes parti.
Gunstig patriotisme
Vi har fått ekstremistiske religiøse og ideologiske identiteter som sosial trussel, opprettholdt av de sosiale mediers ekkokamre, skriver Collier. Den politiske trusselen er ekskluderende nasjonalisme. Vi må heller etterstrebe en felles tilhørighet og det Collier kaller en «gunstig patriotisme». Dette er den eneste kraften som virkelig kan forene samfunnet vårt. Ja, dette kunne nesten ha vært et utsagn fra Trygve Slagsvold Vedum.
Den største splittelsen, mener Collier, går mellom de høyt utdannede og de lavt utdannede. Dernest det økende skillet mellom rike, kosmopolitiske metropoler og provinser i forfall. Eksempler er London versus byer i Nord-England, eller Paris og det som i Frankrike kalles provinsen. På basis av dette har det utviklet seg to typer politikere
– ideologene (fra både venstre og høyre) og populistene – og begge utnytter frustrasjonen som har oppstått.
Ifølge Collier er den sterkeste forpliktelsen vi har, behovet for å gi omsorg og kjærlighet til våre barn og familie. Den svakeste forpliktelsen er overfor mennesker som er i nød, men befinner seg langt unna. Men det er like fullt en forpliktelse. Vi er ikke bare drevet av det vi «vil», men også av det vi «burde» gjøre.
Den gang alle var snille
Collier beskriver det forgagne Storbritannia som et samfunn bundet sammen av et nett av gjensidige forpliktelser, som igjen ga opphav til en sterk følelse av en felles identitet. Det eksisterte et «narrativ» som gjorde at borgerne trodde på at den rikdommen som ble skapt i byer og i provinsen, var bundet sammen. Establishment og de velstående var interessert i å utdanne ambisiøse ungdommer fra et fattig samfunnslag, slik Collier selv er et eksempel på. På samme måte var de mange direktørene i de store bedriftene bundet sammen i en uuttalt felles forpliktelse overfor samfunnet.
I dag er de samme bedriftene bare forbundet med aksjonærene sine. Der de før var opptatt av langsiktig velstand i samfunnene de var en del av, prioriterer de i dag kortsiktig fortjeneste.
Vi må også beskatte utdannede storbyborgere mer enn deres like velutdannede provinsielle kolleger.
I denne analysen er Collier vel nostalgisk for min del, og han ser bort fra de harde politiske skillelinjene som eksisterte på 1950- og 60-tallet. Han får alle til å høres bare snille og gode ut, men slik var det ikke. Det var beinhard klassekamp også.
Men Collier holder på sitt og kaller det nye samfunnet som nå har vokst frem, for «Rottweiler-samfunnet». Dette er et samfunn som går i retning aggresjon, ydmykelse og frykt.
Etisk reform
Han etterlyser en etisk reform som gjenoppretter gjensidig forpliktelse på alle nivåer: globalt, nasjonalt, hos bedriftene og i familien. Collier mener at vi må hjelpe folk inn på boligmarkedet, ettersom det å besitte egen bolig er bra for samfunnsmoralen. Vi må også beskatte utdannede storbyborgere mer enn deres like velutdannede provinsielle kolleger. Akkurat det er en svært radikal tanke.
Jeg har absolutt ikke noe imot en bok som frir til det gode i oss – og det er mye å lære og å fundere over i denne boken. Men boken blir for langtekkelig, forenklende og vel nostalgisk. Collier vil ha en mer inkluderende kapitalisme, og det er fint og helt nødvendig. (For mange år siden skrev Kåre Willoch noe lignende.) Men det blir også vanskelig for en skandinav å ta Colliers analyser helt på alvor når han kaller Bernie Sanders for marxist, og på den måten tar avstand fra ham. Sanders kaller seg demokratisk sosialist – og for oss fremstår han som en sosialdemokrat. Akkurat det klarer ikke Collier å få med seg.
