Hvorfor Baltikum?

Litt historie. Baltikum er et fascinerende område. Historiske oversikter viser bosetting allerede 10 000–12 000 år i før kristen tid. Ulike finsk-baltiske grupper formet samfunn ca. 100–400 år etter Kristus, skandinaviske sjøfarere etablerte kolonier ved 600–800-tallet, da man også mener at det baltiske språket delte seg i en vestlig, latvisk og en østlig, litauisk gren, men […]

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Litt historie. Baltikum er et fascinerende område. Historiske oversikter viser bosetting allerede 10 000–12 000 år i før kristen tid. Ulike finsk-baltiske grupper formet samfunn ca. 100–400 år etter Kristus, skandinaviske sjøfarere etablerte kolonier ved 600–800-tallet, da man også mener at det baltiske språket delte seg i en vestlig, latvisk og en østlig, litauisk gren, men det estiske språket er tett opp til det finske innenfor den finsk-ugriske språkgruppen. Vikingene dro i Østerled, til Gardarike på 900-1100 tallet, og kristendommen ble innført noe senere, takket være «målbevisste» tyske korsfarere. Riga ble etablert i år 1200, mens Tallinn ble dansk kjøpstad noe senere. Det polsk-litauiske keiserdømmet etablerte kontroll over deler av dette landet fra midten av 1500-tallet, mens svenskene overtok Riga og andre deler av Latvia i ca. 1630. Det russiske imperiet overtok styringen ca. 100 år senere, og beholdt kontrollen frem til revolusjonen og slutten på første verdenskrig. Latvia ble proklamert selvstendig stat 18. november 1918, Estland i 1921. Tre filmer beskriver denne perioden på en utmerket måte. Den estiske Navn i Marmor og de latviske Berimora og Forsvarerne av Riga. De er spennende og rikholdige, både dramaturgisk og historisk. Sovjetsamveldet annekterte de baltiske stater, randstatene, i juni 1940, mens tyskerne okkuperte ett år senere. Sovjet okkuperte på nytt etter andre verdenskrig, og påførte landene ufattelige lidelser. Over 800 000 mennesker til Sibir i årene 1940–1953. Unionen gikk selv i oppløsning mot slutten av 1980-tallet, og landene ble igjen selvstendige, gjennom ulike faser, fra august 1989 til august 1991. «Våra nya grannar». Tittelen på dette avsnittet er hentet fra en artikkel i Svenska Dagbladet i 1986, da perestrojkaen og glasnost-tenkningen hadde fordrevet tåken over Østersjøen og åpnet skandinaviske øyne for de gamle kulturområdene på den andre siden av havet. Etter frigjøringen av de baltiske landene i 1989 og 1991, oppdaget mange at de var føde- og hjemsteder for flere kunstnere og artister. Riga er hjembyen til filmregissør Sergej Eisensteins far, den kjente art nouveau-arkitekten Mikhail Eistenstein. Er man i Riga, MÅ man se hans praktfulle bygninger langs gatene Elizabeta iela og Alberts iela. I dag er Estland, Latvia og Litauen moderne europeiske land. Turismen ble sentral, og er et kapittel for seg i Baltikum. Etter frigjøringen kom Riga og Tallinn raskt på kartet over nye reisemål, og det kom det nye flyruter med Air Baltic, Estonian Air og Norwegian. Black Night Film Festival er et synlig bevis på esternes kreativitet. Den er i dag en av Nordens største filmfestivaler med ulike seksjoner og avleggere i andre byer – faktisk er BNFF en helårsbedrift med visninger og arrangementer både i Tallinn og Tartu utover hele året. Latvierne regnes også ofte som nordiske. Også de er protestanter, og de har kommet langt i byggingen av den moderne staten. Litauen er et katolsk land, og deres kunst- og kulturliv er derfor mer integrert i dagliglivet enn i de protestantiske landene. Filmsamarbeid. I 1992 ble det arrangert Nordiske filmdager. Regissøren Emil Stang Lund og forfatteren Per Olov Enquist deltok. Sistnevnte var jo kjent i Baltikum, og hadde ellers utmerket seg som forfatter av romanen Baltutlämningen, som Lars Molin filmatiserte. Filmprogrammet ellers bestod av sentrale nye nordiske filmer. Dette ble starten på et omfattende filmkulturelt samarbeid mellom de nordiske og baltiske landene. Nordisk Ministerråds kontor i Riga, ledet av Ricard Bærug og tilsvarende i Tallinn og Vilnius, var arrangører. Danmark stimulerte dette området sterkest ved opprettelsen av Baltisk Mediesenter på Bornholm i 1991, og etableringen av Nordisk Baltisk Film Fond i 1992. Ideen til fondet oppstod under fusjonsforhandlingene mellom Egmont og Nordisk Film. De to selskapene besluttet da å støtte de nye selvstendige statenes utvikling på medieområdet ved å fremme et fritt og profesjonelt filmmiljø. Fondets første formann, den tidligere Nordisk film-direktøren Søren E. Jakobsen, fremhevet at fondet skulle være en kulturell innsprøytning for det baltiske filmmiljøet, noe som på lengre sikt også ville være med på å øke dynamikken i det nordiske miljøet. Samlet har fondet delt ut cirka 20 millioner danske kroner til konferanser, festivaler, individuelle stipender og større kurs. I 2004 samlet fondet de resterende midlene, ni millioner danske kroner, til en stor investering: den baltiske filmskolen som ble etablert i Tallinn i 2006, og som uteksaminerte sine første elever i 2008. Da hadde Den danske Filmskole og andre nordiske filmskoler medvirket til den faglige oppbyggingen og utviklingen. Men også Nordisk Ministerråd sentralt har støttet opp under det nordisk-baltiske filmsamarbeidet. Gjennom bevilgninger til teksting av nordiske filmer på estisk, latvisk, litauisk og russisk fikk man utvidet spredningen av nordiske filmer fra festivaler til vanlige kinovisninger. Dette ble ansett som et viktig kulturelt arbeid, da utenlandske filmer vanligvis ble dubbet i disse landene, ofte i svært enkle former ved at en oversetter satt bak i salen og leste alle replikkene på landets språk, i en monoton og lite inspirerende form. Den baltiske filmen. Filmspråklig er det vanskelig å finne klare nasjonale særtrekk og likhetspunkter. I de første årene etter frigjøringen hadde den russisk pregede, symboltunge filmen fremdeles overtaket. De siste 15 årene ligner estisk og latvisk film hovedsakelig mer på den nordiske – den er kanskje mer direkte, uten en dobbel mening. Dog finnes det særpregede regissører i begge land, som Sulev Keedus, Ilmar Raag og Hardi Volmer i Estland, og Laila Pakalnina i Latvia. Den litauiske filmen har kanskje en mer integrert symbolpreget visuell stil, som hos mesterne Sarunas Bartas og Algimantas Puipa. Store deler av Litauen er jo tross alt en tidligere del av Polen, og man kjenner jo til begrepet polsk film og landets mange fremtredende symbolistiske regissører. Til felles har landene en rekke yngre folk som har studert skandinaviske språk, gått på folkehøgskoler i Danmark, Norge eller i Sverige, og som er rede til å assistere ved ulike nordiske kulturmarkeringer. Det varmer jo hjertet til en gammel nordist!

---
DEL