Hvordan hindre en ny kald krig?

Debatten om en ny kald krig raser. Hva kan Norge gjøre for å bidra til å dempe spenningen på den geopolitiske scenen?

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Tirsdag 26. august anerkjente den russiske presidenten Dmitrij Medvedev de to georgiske regionene Sør-Ossetia og Abkhasia som selvstendige. 27. august hadde USA planlagt å sende to amerikanske marinefartøy til den georgiske havnebyen Poti for å levere humanitære forsyninger. Samtidig patruljerer russiske soldater i Poti. USA ombestemte seg, og hva som kunne skjedd forblir dermed uvisst. Det som er sikkert er at forholdet mellom USA og Russland ikke er på topp.

19. august ble Natos utenriksministere enige om at Russlands opptreden i Georgia må få følger for forholdet mellom Nato og Russland. Nato slo også fast at Russland har brutt folkeretten under konflikten i Georgia. Russland svarte 20. august med å innstille alt samarbeid med Nato inntil videre.

Russland har den siste tiden også sent krigsskip til Middelhavet og vurderer å utplassere våpen på Cuba. I Finland og Sverige har utviklingen bidratt til økt debatt om hvorvidt landene skal melde seg inn i Nato. I andre av Russlands naboland frykter myndighetene tilsvarende kriser knyttet til sine utbryterregioner. Moldova frykter at utbryterrepublikken Transdniester skal forsøke å bryte ut, og konflikten mellom Ukraina og Russland om Krim-halvøya kan tilspisse seg.

– Dårlig situasjonsbeskrivelse

Robert Kagan, forfatter og rådgiver for den republikanske presidentkandidaten John McCain, uttalte etter krigsutbruddet i Georgia at denne hendelsen er like viktig som Berlin-murens fall, og lukker parentesen i historien mellom 1989 og 2008 som ikke var preget av krass stormaktsrivalisering.

Stein Tønnesson, direktør ved Prio, mener Kagan tar feil, og trekker fram tre grunner til at betegnelsen «ny kald krig» ikke egner seg til å beskrive dagens situasjon.

– Den kalde krigen var ideologisk, kommunisme sto mot kapitalisme, denne dimensjonen er ikke tilstedet i dag. For det andre var det under den kalde krigen ingen økonomisk integrasjon mellom USA og Sovjet, men nå er både USA og Russland tett integrert i verdensøkonomien. I dag har vi en konflikt mellom markedsstater. Den tredje forskjellen er geografisk. Den gangen hadde Sovjet en sterk posisjon innover i Europa, inn til jernteppet midt på kontinentet. Dagens konflikt handler om Russlands nærområder, altså området som var en del av Sovjetunionen og det gamle tsarriket, sier Tønnesson.

Iver B. Neumann, seniorforsker ved Nupi er langt på vei enig med Tønnesson. Han mener at Kagans to kategorier, der kapitalistiske demokratier settes opp mot kapitalistiske autoritære stater, ikke er nok til å lage en ny kald krig.

– Russland forsøker nå å hevde sine interessesfærer, men Russland spiller sine kort dårlig. Så dårlig at de til og med skremmer fra seg Ukraina, som nå søker stadig mer vestover. Russland er rett og slett ikke en verdig motstander i denne sammenheng, Russland er heller ikke spesielt interessante eller farlige. Vi har råd til å kulen litt overfor Russland, de utgjør ikke en voldsom trussel på den geopolitiske scenen, sier Neumann.

Arven fra Orienteringskretsen

Tønnesson og Neumann er altså enige om at historien ikke gjentar seg. Men til tross for de åpenbare forskjellene mellom den kalde krigen og den nye sikkerhetspolitiske situasjonen etter konflikten i Georgia: Kan noen av tankene fra Orienteringskretsen, som for 56 år siden stiftet det som senere skulle bli Ny Tid, være fruktbare i dagens situasjon?

Da Orientering startet opp kunne man lese det følgende i prøvenummeret som kom ut i desember 1952: «I denne svart- og hvitmalingens tid trenger vi et blad som kan se nøkternt og saklig på forholdene og ikke male de i øst som djevler og de i vest som engler – eller omvendt.» Det første ordinære nummeret, som ble utgitt den 19. februar 1953 fortsatte på samme måten: «Verden vil drive inn i en ny storkrig, om det ikke i tide blir kjempet fram et alternativ… Ansvaret for den økende krigsfaren må deles av begge stormaktsblokkene, og vår kritiske vurdering av de mellomfolkelige konfliktene vil derfor rette seg både mot Øst og mot Vest. Særlig ved sin tilslutning til a-pakten er også vårt eget land blitt medansvarlig.»

Orienteringskretsen argumenterte for det de kalte «den tredje vei», som blant annet gikk ut på uavhengighet til å kunne kritisere både øst og vest samtidig.

Stein Tønnesson mener at begrepet den tredje vei var tett koblet til den ideologiske striden mellom kommunisme og markedsliberalisme, en konflikten vi ikke har i dag. Når det er sagt, mener han likevel at Orienteringskretsens tanke om å kritisere øst og vest samtidig også er relevant i dagens situasjon.
– Absolutt, det å kritisere begge sidene i en konflikt er et godt prinsipp som fortsatt er gyldig. Norge og Europa bør innta en mellomposisjon i forholde mellom Russland og Nato-partner USA med sikte på å hindre at konflikten eskalerer.

– Hvordan kan vi bidra til å dempe spenningene mellom USA og Russland?
– Det er flere ting som bør gjøres. Vi må forsøke å få Russland tilbake i partnerskap med Nato. Så må vi hindre at det oppstår konflikt i Ukraina, og dette vil kreve aktiv diplomatisk innsats. Dessuten bør vi gå videre med Georgias søknad om medlemskap i Nato og stille som betingelse at Georgia blir enig med Russland om Sør-Ossetia og Abkhasia. Det vil i praksis bety at Georgia må gi fra seg disse to regionene. De har ikke vært en integrert del av Georgia siden Georgia ble uavhengig i 1992, og det var Georgias forsøk på å integrere disse to regionene nå som førte til Russlands reaksjon. Folkerettslig har Georgia krav på disse to områdene, men det er liten tvil om at befolkningen der foretrekker Russland.

Tidligere statsminister for Høyre, Kåre Willoch, trekker fram to ting han mener kan bidra til å unngå en ny kald krig
– For det første å opptre på en klok måte overfor Russland, rent psykologisk. Man må ta hensyn til at en stormakt som føler at de har hatt såpass store tap de siste tiårene, er spesielt sårbar. Jeg ser med dyp skepsis på forslag om ytterligere å markere Russlands nedgang, for eksempel ved å få Georgia med i Nato. Det andre poenget er at vi heller ikke kan være naive. Vi må ikke gjøre Norge om til en fristelse, et land av melk og honning som kan besettes på noen timer.

– Er vi for naive? Har omleggingen av forsvaret fra invasjonsforsvar til bidrag i internasjonale operasjoner gått for langt?
– Ja, prosessen har gått for langt. Det som er bygget opp har vært utilstrekkelig. Det har vært en nødvendig omlegging, men den har resultert i en svekket beredskap.

– I lys av den siste tidens hendelser, kan det se ut som om vi er på vei mot økt polarisering mellom USA og Russland. Er det for sent å snu?
– Det er fortsatt mulig å bevare et godt forhold. Men det avhenger blant annet av at man viser respekt for russernes holdning. Vær klar over at alle europeiske land ville vist stor interesse for en minoritet fra samme nasjonalitet innenfor en annen stats grenser, sier Willoch.

– Er vi i dine øyne på vei vekk fra en situasjon i kjølvannet av den kalde krigen der maktpolitikken i alle fall delvis vek plassen for et større fokus på mykere former for maktbruk?
– Vestens oppførsel overfor Russland og andre deler av verden, særlig overfor Iran, kan tyde på dette. Hele denne tendensen til å betrakte en motstander som en røverstat, er uheldig i mine øyne. Denne retorikken har bidratt til skaden, sier Willoch.

Forskjellen på USA og EU

På spørsmål om noen av tankene fra Orienteringskretsen er relevante i dag, poengterer også Iver B. Neumann at begrepet den tredje vei er bundet til en spesiell situasjon under den kalde krigen.
– Men om vi skreller vekk det historiske, vil det jo alltid være plass til flere veier. Russland er nå som et hvilket som helst autoritære samfunn, og ikke et alternativ som har noen appell til noen i Norge i dag. Når det er sagt er det stort behov for et alternativ til USA, og Europa har en gylden mulighet til å lage en alternativ pakke, der kapitalisme med et menneskelig ansikt er essensen. I USA jobber folk fletta av seg, men produktiviteten per time er ikke høyere enn i Europa. Folk i USA sliter seg ut, uten at det gir dem råd til skikkelige forsikringer eller riktig pensjonsalder. Det vil være lurt for Europa å gjøre USA til hovedmotstander i spørsmål om sosial organisering av samfunnet. I Europa er det stor grad av konsensus om at spørsmålet om livskvalitet må resultere i et visst nivå av velferdsordninger, så her er det stor forskjell på den amerikanske og den europeiske modellen, sier Neumann.

– På en Nupi-konferanse i vår skapte du debatt med et utspill om at Norge burde melde seg ut av Nato og inn i EU. Står du på dette også etter Russlands framferd de siste dagene?
– Ja, Nato blir mindre og mindre viktig. USA er ikke lenger interessert i Nato eller i Norge og nordområdene, nedleggelsen av Keflavik-basen på Island i 2006 er et eksempel på dette. Norge må velge mellom USA og EU og så ta konsekvensene. Hvis vi ikke gjør noe innebærer det å fortsette å dilte etter USA, sier Neumann.

Han trekker fram to partier som han kritiserer for å hindre en bedre debatt om Norges plass i geopolitikken: Høyre og SV.
– Begge partiene er tuftet på ideen om at enten er man for, eller så er man mot, både USA og EU. Både SV og Høyre snakker om «vesten», et begrep som i stadig større grad tappes for innhold. USA og EU fører forskjellig politikk og er forskjellige alternativer som Norge bør velge mellom.
– Vil dette gjelde også om Obama vinner presidentvalget 4. november?
– Jeg tror ikke han vil bryte vesentlig med den linjen USA har stått på i det siste. Clinton var jo på sett og vis en bedre imperiebygger enn Bush, men han brukte ikke militærmakt. Bush derimot skyter fra hoften og har fått svi for det, sier Neumann.

Tyskland er svaret

SV-veteran Stein Ørnhøi mener at Neumann har både rett og feil.
– Han har rett i at vi i for stor grad bruker begrepet Vesten, og i at Nato er en illusjon. Samtidig må vi ikke lage en tilsvarende illusjon om EU. Det hadde vært strålende om det lot seg gjøre å lage det EU Neumann tror på. Men som sikkerhetspolitisk instrument er også EU en illusjon. Det så vi i Irak-krigen, på Balkan, og man ser det i forbindelse med Georgia, svarer Ørnhøi.

Han mener at nøkkelen for Norge ikke er EU, men Tyskland.
– Javier Solana har forsøkt å skape en felles europeisk sikkerhetspolitikk i 20 år, og har ikke fått det til, nettopp fordi det er umulig å samle så ulike sikkerhetspolitiske prioriteringer under en felles paraply. Tyskland er på den andre siden et nordeuropeisk land i sikkerhetspolitisk sammenheng. De får en tredel av oljen og gassen sin fra Nordsjøen, og vi har felles interesser med dem. Gerhard Schröder og Joschka Fischer var tøffe. Den nye tyske regjeringen har også vist en viss motstandskraft. Hadde det ikke vært for Angela Merkel, ville trolig Georgia alt vært Nato-medlem. Og da hadde vi stått på randen av en verdenskrig, sier Ørnhøi.

– Vi må ta inn over oss at Putin er verdens mest populære politiker i eget land, og det er han fordi han har gjenoppbygd russernes tro på seg selv. Da kan man ikke ha tullinger som herjer i randsonen til Russland. Det jeg virkelig engster meg for er at det nå tar fyr i Estland, Litauen og Lativa. Vi har gitt en sikkerhetsgaranti til de ekstremnasjonalistiske lederne i disse landene, og de har store russiske minoriteter, sier Ørnhøi.

Liga av demokratier

Torbjørn Røe Isaksen, tidligere leder i Unge Høyre, nå redaktør i Minerva er heller ikke enig i Neumanns analyse.
– Vi vurderer EU og USA hver for seg, men mener at Norge bør ha tette bånd til begge. I USA oppfatter jeg at de fleste i det utenrikspolitiske etablissementet er glade for at EU er et vellykket prosjekt og blir stadig sterkere, med unntak for noen få neokonservative. Selv om EU jobber stadig mer med sikkerhetspolitikk gir ikke EU den typen militær trygghet som Nato har gjort, sier Røe Isaksen.
– Hvis republikaneren John McCain blir president i USA har han sagt at han vil opprette en liga av demokratiske stater. Dersom FNs sikkerhetsråd er blokkert kan et vedtak i en slik liga brukes som legitimering for militære intervensjoner. Synes du det vil være et tilstrekkelig legitimeringsgrunnlag?
– I slike spørsmål er realisten og idealisten i meg i konstant konflikt. Idealisten i meg støttet invasjonen i Irak, selv om jeg endte med å være mot på grunn av mangelen på FN-mandat. Realisten i meg sier at nasjonsbygging er vanskelig! Samtidig skammer idealisten i meg seg over at verdenssamfunnet ikke intervenerte i Rwanda. Både total avvisning og overivrighet overfor intervensjoner er uklokt. Forholdene på bakken i det aktuelle landet er viktigst. Gitt et tilfelle som Balkan kan et vedtak fra en slik liga av demokratier være et tilstrekkelig legitimeringsgrunnlag for en intervensjon, sier Røe Isaksen.

Stein Tønnesson er i likehet med Stein Ørnhøi medlem av SV, men de to partikollegene har ulike meninger om utfordringen fra Iver B. Neumann.
– Jeg er tilhenger av norsk medlemskap i både Nato og EU. Etter den kalde krigens slutt har Nato tatt opp nye medlemsland, og hatt en positiv utvikling, med unntak av engasjementet i Afghanistan. Jeg håper på et bedre forhold til USA når en ny president kommer på plass, men det kan bli vanskelig fordi både Obama og McCain kan kreve flere europeiske soldater i Afghanistan.
– Kan det være et alternativ for Norge å stå utenfor både EU og Nato?
– Det synes jeg nesten blir for hypotetisk til å svare på. Oppslutningen om Nato har økt etter den kald krigen, og intensiteten i motstanden blant de som er mot, har gått ned. Jeg tror det er enda mindre sannsynlig at vi går ut av Nato enn at vi går inn i EU, avslutter Tønnesson.

---
DEL