Hvordan ta ansvar etter en krig?

Det å gå til krig og slippe 588 bomber over et land innebærer at man har et «særlig ansvar» for å bidra til å hjelpe i etterkant.

Ivar Espås Vangen
Vangen arbeider i Norges Fredsråd.

Den norske fortellinga om Libya-krigen har endra seg markant. Fra en nærmest unison forståelse for at krigen var riktig og god i 2011, har det de siste årene blitt klarere og klarere at krigen var både unødvendig og katastrofalt lite gjennomtenkt. Prisen betales fortsatt av libyerne selv: Fra å være et av Afrikas mest velstående land er landet nå, nesten åtte år etter NATOs bombing, fortsatt preget av kaos, kriminalitet og regional splittelse. Finnes det en stat i Nord-Afrika som i dag fortjener betegnelsen «failed state», må det være Libya.

Det er tidligere skrevet mye om hvordan en på best mulig vis kan forhindre slike kriger i framtida. Noen har for eksempel krevd behandling i åpent storting om Norge skal delta i krig. Andre, blant annet Petersen-utvalget, som i høst slapp sin rapport om krigen, har foreslått å opprette grupper i embetsverket som skal ha til oppgave å fremme motforestillinger og «sjekklister» til politikerne underveis i behandlinga.

Alt dette er gode forslag, vi bør ha med oss videre. Men hva skal være fredsbevegelsens svar når krigen først er i gang, eller enda mer – når krigen formelt er avslutta? Det er tross alt lettere å være mot en krig enn å komme med konstruktive svar på hva en skal gjøre når en tapte nettopp den kampen.

Den første prioriteringa må være å få på plass virkningsfull humanitærhjelp og støtte til bistand for gjenoppbygging. Dette kravet, samme hvor selvsagt det kan lyde, står i grell kontrast til hva Norge faktisk gjorde. I februar 2017 ga statsminister Erna Solberg uttrykk for at Norge ikke hadde noe «særlig ansvar for å finne løsninger og bidra til stabiliseringsarbeid etterpå». Her burde fredsbevegelsens svar være konsist og klart: Selvsagt innebærer det å gå til krig og slippe 588 bomber over et land at en har et «særlig ansvar» for å bidra til å hjelpe i etterkant!

En grei tommelfingerregel kan være å estimere kostnadene ved ødeleggelsene vi bidro til. Dette bør være mulig gjennom å organisere undersøkelseskommisjoner bestående av representanter fra både Norge og staten en eventuelt har kriget i.

For Libyas vedkommende slapp Norge 588 bomber over landet. Gjennom en undersøkelse av hvor disse traff, i alle fall så langt det lar seg gjøre, kan en også estimere ødeleggelsesvolumet, og dermed også kostnadene. Betalingene bør deretter koordineres gjennom FN-organer, slik at de ikke utnyttes til reint politiske formål.

Norges ansvar for dagens situasjon i Libya må kunne diskuteres. Selvsagt er det ikke Norges skyld alene at det har blitt slik det har blitt. Men ansvarsløse er vi ikke. Ingen tvang oss til å slippe de bombene vi slapp – 15 prosent av totalen. Beslutninger om å gå til krig er de alvorligste beslutningene en politiker kan treffe. Fredsbevegelsens hovedoppgave bør alltid være å gjøre det en kan for å forhindre at krig blir politikernes svar. Men om vi feiler i den oppgaven, bør kravet være at ansvaret i ettertid følger graden av alvorlighet. Kanskje vil vi da slippe flere katastrofer av Libya-typen.

Kommentarer