Bestill sommerutgaven her

Hvordan skal du «bli hjemme» hvis du ikke har et hjem?

There Is No Outside – Covid 19 Dispatches
Forfatter: Jessie Kindig, Mark Krotov, Marco Roth
Forlag: Verso (Storbritannia)
PANDEMI / Selv under pandemien beholder vi vår status quo; de privilegerte forblir privilegerte, og de andre forblir utenfor samfunnet.

Essaysamlingen There Is No Outside består av bidrag fra 19 unge forfattere om karantenetiden under koronapandemien. Samlingens tittel peker på opplevelsen av at det ikke finnes noen verden utenfor, all den tid man er tvunget til å holde seg hjemme. Verden utenfor er redusert til det man klarer å skimte gjennom vinduene, det være seg trær, en murvegg eller naboene.

Selv opplevde jeg at millionbyen Wien ble skremmende å oppholde seg i. Jeg ble engstelig for hverdagslige ting – som å gå ut for å kaste søppelet. Den sjarmerende byen med mennesker som lever tett og intimt i gamle bygårder, ble plutselig et av de farligste stedene jeg kunne oppholde meg på.

Hvor ble det egentlig av de hjemløse?

Wien ble for meg det New York ble for Aaron Timms, som i essayet «Distance Must Be Maintained» skriver: «New York, som mange andre byer, er ofte fremstilt som en kropp: de store parkene som byens lunger, gatene som arteriene, folket som livsblodet.» For første gang kjente jeg en klaustrofobisk følelse i storbyen. Den lille leiligheten min som aldri før kjentes liten, føltes nå som et dukkehus.

Landsbygda ble min redning. Men det er ikke alle som har muligheten til å flytte et annet sted, eller som i det hele tatt har tak over hodet i utgangspunktet. Som Ana Cecilia Alvarez skriver i essayet «Stay at Home»: «Hvordan skal du kunne bli hjemme hvis du ikke har et hjem? Hvis de materielle forholdene som er nødvendige for å beskytte seg selv og andre mot eksponering, er for mange, er truet eller helt utilgjengelige under pandemien?»

Hvordan ble de hjemløse veiledet gjennom denne krisen?

De hjemløse

Hvorfor åpnet ikke de tomme hotellene dørene for de hjemløse i den mest kritiske fasen av pandemien? Hvor ble det egentlig av de hjemløse? Selv under pandemien beholder vi vår status quo, de privilegerte forblir privilegerte, og de andre forblir utenfor samfunnet.

I Norge og andre europeiske land er vi så heldige at vi har økonomisk nødhjelp til alle i samfunnet, men de fleste som var på gata før pandemien, har andre utfordringer som rusmisbruk, et sviktende støtteapparat og dårlig psykisk og fysisk helse. Det er mange årsaker til at de lever på gata.

Hvordan ble de hjemløse veiledet gjennom denne krisen? Alvarez er bekymret for de om lag 60 000 hjemløse i Los Angeles. Men hvor ble det av verdens hjemløse da kafeer, bibliotek og gatekjøkken stengte dørene, steder de er avhengige av for å få tilgang til vann, mat og internett?

De innesperrede

Og hva med dem som sitter i fengsel under pandemien? I «Release Them All» skriver Sarah Resnick om innsatte i New York, om hvor lite informasjon de får om viruset, at de verken får greie på hva smittesymptomene er, hvem eller hvor mange som har blitt smittet, eller hva fengselsledelsen akter å gjøre for å forhindre videre smitte. De innsattes nektes besøk, og som erstatning får de en telefonsamtale, to e-poster og fem brev gratis hver uke. Resnick skriver at noen av de innsatte spøker med at nå føler kanskje folk der ute hvordan det er å være innesperret.

Michael Powers, president for New York State Correctional Officers and Police Benevolent Association (NYSCOPBA), uttaler i en artikkel om at Harvey Weinstein har testet positivt for covid-19: «Det finnes ingen bedre grobunn for viruset enn et lukket miljø, som et fengsel er.» Og det har han helt rett i.

Resnick skriver at guvernøren i New York, Andrew Cuomo, når som helst kan løslate mennesker i risikogruppene. Hvis han vil. «He can release them all», avslutter hun essayet sitt med. Hele verden har sett hvor raskt beslutninger kan bli tatt under pandemien, så hva venter lederne på?

Morias Toaletter.
Foto: Msf, Gutt (Foto: Pixabay)

Flyktningene

Og hva med de om lag 20 000 flyktningene i Moria-leiren i Lesvos, der familier på fem eller seks personer lever på et område på tre kvadratmeter, der 1300 mennesker deler samme vannstasjon?

«Forrige uke hadde vi verken såpe eller penger til å kjøpe såpe», sier en syrisk flyktning i Morialeiren.

Da Theresa Thornhill 23. april spør den syriske flyktningen Rima via WhatsApp om de følger rådene om sosial distansering i leiren, svarer Rima: «Vi kan ikke! Vi må stå i kø i tre eller fire timer for hvert måltid, og du skulle sett hvor tett folk står! Vi vet at vi må vaske hendene, men det tar ti minutter å gå til nærmeste kran, og du må stå i kø en time for å bruke den. Jeg har såpe nå fordi en NGO-ansatt ga den til meg. Men forrige uke hadde vi verken såpe eller penger til å kjøpe såpe.»

Redd Barnas kampanje Evakuer barnefamilier fra Moria nå! som har pågått i Norge siden mars i år, har fortsatt ikke ført til noen synlige resultater. Uten tilgang på medisinsk behandling, rent vann og uten mulighet for isolering kan pandemien føre til en humanitær krise og at flere menneskeliv går tapt.

Som en tysk lege som nylig jobbet i Moria-leiren, uttaler: «Vi har å gjøre med en krise vi sjelden har sett før. Barn begår selvskading, små barn snakker om selvmord. Barna slutter å spise, slutter å snakke. Vi behandler dem på sykehuset, men så må de tilbake dit kom fra, og det gjør dem syke.» Det forteller meg at verdens ledere kun behandler kriser som berører dem direkte som kriser. Det er egoistisk, kynisk og dobbeltmoralsk.

Avatar photo
Pinar Ciftci
Ciftci er journalist og skuespiller.

Du vil kanskje også like