I Ny Tid nr. 22 skriver Per Ottestad et svar til min artikkel i Ny Tid nr. 20 om «Norges ansvar for katastrofen i Middelhavet». Per Ottestad argumenterer for at den norske regjeringen må ha skjønt at NATOs flybombing av Libya i mars 2011 handlet om regimeforandring og ikke om et forsvar av sivile libyere. Ottestad skriver at det før 2011 var velkjent at USA ville få vekk Muammar Gaddafi, og at det finnes dokumenter og sentrale personer som støtter opp om denne versjonen. Frankrike, Storbritannia og USA hadde i årtier ønsket regimeforandring, og man hadde mange ganger forsøkt å ta livet av Gaddafi. USAs tidligere leder for NATOs styrker i Europa, Supreme Allied Commander Europe (SACEUR)-general Wesley Clark, var meget klar på dette punktet. Regjeringene i Libya, Irak, Iran og Syria skulle «tas ut» – og den norske regjeringen kan ikke ha vært uvitende om dette, skriver Ottestad.
Unngikk lekkasje. Wesley Clark siterer viseutenriksminister Paul Wolfowitz, som har sagt at vi har 5–10 år på oss til å «ta ut» regimene i Midtøsten før en ny stormakt kan komme å utfordre oss. De regimene han ville at USA skulle «ta ut», var først og fremst de oljerike landene Irak, Sudan, Libya og Iran (og Libanon og Syria, for å muliggjøre et angrep på Iran). Libya hadde de største oljereservene i Afrika, og Ottestad har rett i sin beskrivelse av USAs interesser. Denne politikken er for øvrig beskrevet i et Draft Defense Planning Guidance fra 1992 (se National Security Archive). Gaddafis prosjekt for Afrika med egen armé og valuta var også et problem for USAs Africa Command. Men det var neppe disse problemene Norges regjering var opptatt av.
Jeg vet naturligvis ikke hva som er hele sannheten, men jeg vet at man fra norsk etterretning beskrev en reell trussel mot sivile i Benghazi – noe vi nå vet var helt feil – og denne informasjonen kan neppe ha kommet fra noen andre enn amerikansk og britisk etterretning. Jeg vet at personer i politisk ledelse tilsynelatende trodde på denne falske informasjonen. Jeg vet at amerikanere og briter generelt sett ikke formidlet sensitiv informasjon til allierte regjeringer, og Norge var ikke noe unntak. For eksempel: I USA ble meget hemmelige dokumenter stemplet «NOFORN» («ikke for utlendinger») for å forhindre at amerikansk aktivitet ble kjent blant allierte. Når det gjelder meget følsomme dokumenter, ble amerikanere innenfor NATO nektet tilgang, nettopp for å forhindre lekkasje til allierte. Den egentlige grunnen til krigen i Libya skal ikke ha blitt formidlet til Norge. Man kan naturligvis, som Ottestad gjør, argumentere for at vesentlig informasjon allerede fantes i offentligheten – men tiden umiddelbart før en krig er preget av massiv propaganda, og informasjonen som viser den reelle grunnen til flybombingen av Libya, forsvinner i mediebruset.
Benghazi. Dette er bakgrunnen til at jeg i min forrige artikkel siterte general Vigleik Eide (tidligere norsk forsvarssjef og leder for NATOs Militærkomité i begynnelsen av 90-årene). Han sa at han som leder av Militærkomiteen ikke fikk noen delikat informasjon. Han ble informert av norsk etterretning, men amerikanere og briter fortalte ham ingenting. Det har i etterkant vist seg at amerikanerne og britene har benyttet NATO som et instrument for å legitimere regimeforandring i enkelte land. Det var lett for dem å få støtte ved å gjøre et angrep til en NATO-operasjon som skulle forsvare sivile fra statlig vold. I tilfellet Libya sa man at hundretusentalls mennesker kunne bli drept – man ville få et nytt Rwanda hvis man ikke gjorde noe. Men det fantes, som jeg skrev i min tidligere artikkel, ingen trussel mot Benghazi. Det fantes kun 14 tanks på vei mot øst, og disse hadde bare kunnet sperre veien for rebellenes forsøk på å ta oljeinstallasjonene vest for Benghazi. De hadde ikke kapasitet å gå inn i Benghazi med 650 000 innbygger. Det som ble sagt av eliten i Benghazi om et fremtidig folkemord, var ren løgn. Nå har vi ødelagt en stat med en katastrofe som følge.
Profesjonelle. For å skjønne hvordan en stat som Norge kan bli forført, må vi være klar over forskjellen i kompetanse. Amerikanske og britiske diplomater og militære er ofte svært godt skolerte, og når en norsk minister møter sin amerikanske motpart, har han ikke så mye han kan si. Amerikanerne sier dessuten bare det nordmennene vil høre. General Eides forgjenger som forsvarssjef, general Fredrik Bull-Hansen, hevdet at han hadde en veldig god relasjon til sin amerikanske motpart, admiral William Crowe (som var amerikansk forsvarssjef i perioden 1985–89). Men da jeg fortalte Fredrik Bull-Hansen om admiral Crowes memoarer og hans nære bånd til assisterende forsvarsminister Richard Perle, ble han oppbrakt. For Bull-Hansen, med bakgrunn fra den flernasjonale styrken på Sinai, var Perle den amerikaneren han hadde minst tiltro til. Men Crowe og andre amerikanere har sine arkiver. De vet akkurat hva de kan si til Fredrik Bull-Hansen og andre. Amerikanere er sjarmerende, men de er også profesjonelle. De gir kun ut den informasjon som passer deres interesser. Det betyr at norske ministre, diplomater og generaler kan bli fullstendig lurt.
Tiden umiddelbart før en krig er preget av massiv propaganda.
Verdensbilde. Det finnes neppe noen journalistisk gransking som kan kompensere for Norges mangel på informasjon. Forskere kan ofte presentere informasjon i etterkant. Noen ganger kan de også presentere informasjon i realtid, og etterretningstjenesten presenterer naturligvis den typen informasjon til regjeringen – men hvis det gis falsk etterretning fra allierte tjenester, blir også regjeringen feilinformert. Etterretningen er kanskje uvillig å konfrontere en nær alliert, og man er også uvillige til å akseptere informasjon som ikke passer inn i et gitt mønster. De samme mekanismene gjelder for journalister og forskere.
La oss se på bakgrunnen til ISIS som eksempel: Wesley Clark fortalte CNN at ISIS opprinnelig ble bygd opp med støtte fra «våre venner og allierte». Hvis man skal kjempe mot Hizbollah (og mot Syria og Iran), rykker man ikke inn en annonse for å rekruttere soldater man liker, sa han. Man rekrutterer muslimske fundamentalister – Al Qaida og ISIS – som vil kjempe mot Hizbollah. Men de store avisene og tv rapporterer ikke om disse tingene – kanskje fordi det ikke passer inn i deres forestilling om hvordan verden ser ut.
Krigsglade. I Norge eksisterer det et idealisert bilde av USA. Noen diplomater sier vi skal prøve å finne en plass ved den amerikanske presidentens bord for å kunne hviske han i øret. De tror på et verdifelleskap – men Norge er alliert med USA fordi vi ligger nær en annen stormakt (som vi ikke kan forsvare oss mot alene). At Norge er alliert betyr ikke at vi liker USAs politikk. Når USAs FN-ambassadør og senere utenriksminister Madeleine Albright fortalte at sanksjonene mot Irak med 500 000 døde barn var «verdt prisen», vil vi ikke høre på dette. Vi liker ikke massemord, men for Albright var ikke 500 000 drepte barn alvorlig nok, fordi hun til enhvert pris ville forandre regimet i Irak. Da jeg satt i et internasjonalt panel med en av USAs mest kjente akademikere og sikkerhetspolitikere, sa han: «We Americans enjoy war. I have been to three wars, and I liked it.» Viktige amerikanere befinner seg på en annen planet enn oss, og vi trenger ikke støtte opp om USAs kriger for å få amerikansk støtte. USA kommer å gripe inn på tross av norske beslutninger. Det som betyr noe, er at Nord-Norge ligger ved Kolahalvøya med sine strategiske ubåter, «the most valuble piece of real estate on earth», for å sitere USAs tidligere marineminister John Lehman. Norge trenger ikke gå til krig i Libya, Afghanistan eller Irak for å få støtte. USA vil komme til Norge, uansett om Norge vil det eller ei. Norges politikk etter år 2000 har vært karakterisert av mye uvitenhet. Når Ottestad sier at den norske regjeringen umulig kan ha vært så uvitende, tror jeg at han tar feil.
Tunander er forskningsprofessor ved Institutt for fredsforskning (PRIO) i Oslo. ola@prio.no.
