Hvordan leve sammen

Utdrag fra ny bok basert på Roland Barthes: Å leve sammen hele tiden kan bli klaustrofobisk. Men vi kan leve ved siden av hverandre. 

Roland Barthes til høyre.
Eivind Tjønneland
Tjønneland er idéhistoriker.

Dette essayet er en forkortet versjon av kapittelet Marginalités/Marginaliteter i Knut Stene-Johansen, Christian Refsum og Johan Henrik Schimanski (red.): Å leve sammen. Roland Barthes, individet og fellesskapet, Spartacus Forlag, 2016.

I sine forelesninger ved Collège de France 1976–77 studerte Roland Barthes (1915–1980) tilbaketrekning fra samfunnet for å finne ut hvordan man kunne leve sammen. Metoden var bevisst anakronistisk: Eremittene og munkevesenet i tidlig kristen tid ble koblet med utenforskapet i moderne romanlitteratur fra Defoes Robinson Crusoe til Thomas Manns Trollfjellet via 30 utvalgte begreper. Marginalitet var ett av dem.

Barthes anså på dette tidspunktet litteraturen for å være marginalisert. Antoine Compagnon peker på en kulturkonservativ tendens hos den sene Barthes: Det er ikke lenger avantgarden som representerer det marginale, men mennesker som forstår seg selv i kraft av fortiden.

screen-shot-2016-09-13-at-10-31-36Mye har endret seg siden 70-tallet, blant annet sentimentaliteten overfor de utstøtte. Kongerekken av hippie-motiverte alternativforbilder som Sokrates, Jesus, Buddha og Steppeulven har abdisert. De kriminelle, de gale og eksentriske kunstnere dyrkes ikke lenger på samme måten. De marginaliserte hadde sympati, fordi de var en del av motkulturen, æssæ. Barthes prøvde å befri seg fra denne 68-ideologien på slutten av sitt liv.

68-erne kledte seg ut som kinesere, indiske guruer, indianere og eskimoer i sympati med den tredje verden, og som arbeidere i solidaritet med proletariatet. Frigjøringsteatret er ikke lenger noen utopi: Det er slutt på å gi all makt til fantasien. Men marginaliseringsmakten lever i beste velgående.

Frigjøringsshowet ble transformert til identitetspolitikk etter at postmodernismen slo gjennom på 80-tallet, etter Barthes’ død. Minoritetene fikk sin besøkelsestid: De marginaliserte begynte å dominere. Det var en skam å være hvit mann fra den vestlige verden. Og heterofil orientering ble mistenkeliggjort som «heteronormativ».

Minoritetene fikk definisjonsmakt. Dermed oppsto en kamp om offerstatus: Ved å gjøre deg liten kan du bli stor; ved å fremstå som offer, blir du en helt. Det glade mangfoldet fra 70-tallet ble forvandlet til et repressivt minoritetsteater. De marginaliserte hadde fått makt. Man kjempet ikke lenger mot kapitalismen, men for flere kvinnelige direktører.

Selvsagt kan marginaliseringen – som alt annet – mytologiseres. Tilbake til Adam og Eva: Er ikke syndefallet den første virkelige tilsidesettelse, paradigmet på all senere marginalisering? Brutalt ble de første menneskene drevet ut av paradiset, slik at alle etterkommerne befinner seg på utsiden, ugjenkallelig marginalisert inntil dommedag, da menneskene får en ny sjanse. Eller ta det enkelte menneskets fødsel: Brutalt blir vi kastet ut i verden, navlestrengen klippes over og vi er helt alene i universet, marginalisert fra mors kropp. Ikke rart Otto Rank snakket om fødselstraumet.

Utenforskapet beskriver en slags patologi, men virker likevel tiltrekkende. Hvorfor? Fordi alle i dag føler seg marginalisert: Vi blir ikke sett, vi blir ikke hørt, ingen bryr seg om oss. Å være en del av samfunnet består i å føle seg som et isolert subjekt, som en outsider.

For å bøte på dette kan vi stå frem offentlig med depresjoner, med for tidlig sædavgang eller et problematisk forhold til vår kjendismor. Når privatlivet ofres på tabloidavisenes alter, forvandles lidelsen til stadig større opplagstall.

Colin Wilsons klassiker The Outsider (1956) hevdet at outsideren oppsto i romantikken. Den marginaliserte dyrket ensomheten og naturen. Deretter kom angsten og desperasjonen. Wilson refererte til en vifte av nyere litteratur fra Dostojevskijs Kjellermennesket, Herman Hesses Steppeulven til eksistensialistiske outsiderne som den fremmede hos Camus og hovedpersonen i Kvalmen av Sartre. The Outsider ble en av 50-tallets store bestselgere.

Det glade mangfoldet fra 70-tallet ble forvandlet til et repressivt minoritetsteater. De marginaliserte hadde fått makt.

I takt med kunstens marginalisering har alle blitt marginalisert. Men samtidig: Vi er også integrert, sosialisert, manipulert, dressert og faller godt på plass i folden. Vi er verdens mest veltilpassede outsidere. Marginalisering er det normale, det er viktig for å forstå vår særegne form for «integrering» i det norske samfunnet. Fellesskapet rakner, det er ikke lenger typisk norsk å være god, men å mele sin egen kake. Sosialdemokratiet ble spist av sin egen suksess. Farvel solidaritet!

En del av denne historien er oppkomsten av ordet «identitetspolitikk». På 1980-tallet var betegnelsen sjelden, mens bruken tok av på 90-tallet. Marginaliseringen førte ikke bare til at flere føler seg som outsidere, men også til en eksplosjon i mengden av identitetspolitiske grupperinger. Og alle kriger om sin bit av oppmerksomheten.

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here