Dette essayet er en forkortet versjon av kapittelet Marginalités/Marginaliteter i Knut Stene-Johansen, Christian Refsum og Johan Henrik Schimanski (red.): Å leve sammen. Roland Barthes, individet og fellesskapet, Spartacus Forlag, 2016.
I sine forelesninger ved Collège de France 1976–77 studerte Roland Barthes (1915–1980) tilbaketrekning fra samfunnet for å finne ut hvordan man kunne leve sammen. Metoden var bevisst anakronistisk: Eremittene og munkevesenet i tidlig kristen tid ble koblet med utenforskapet i moderne romanlitteratur fra Defoes Robinson Crusoe til Thomas Manns Trollfjellet via 30 utvalgte begreper. Marginalitet var ett av dem.
Barthes anså på dette tidspunktet litteraturen for å være marginalisert. Antoine Compagnon peker på en kulturkonservativ tendens hos den sene Barthes: Det er ikke lenger avantgarden som representerer det marginale, men mennesker som forstår seg selv i kraft av fortiden.
Mye har endret seg siden 70-tallet, blant annet sentimentaliteten overfor de utstøtte. Kongerekken av hippie-motiverte alternativforbilder som Sokrates, Jesus, Buddha og Steppeulven har abdisert. De kriminelle, de gale og eksentriske kunstnere dyrkes ikke lenger på samme måten. De marginaliserte hadde sympati, fordi de var en del av motkulturen, æssæ. Barthes prøvde å befri seg fra denne 68-ideologien på slutten av sitt liv.
68-erne kledte seg ut som kinesere, indiske guruer, indianere og eskimoer i sympati med den tredje verden, og som arbeidere i solidaritet med proletariatet. Frigjøringsteatret er ikke lenger noen utopi: Det er slutt på å gi all makt til fantasien. Men marginaliseringsmakten lever i beste velgående.
Frigjøringsshowet ble transformert til identitetspolitikk etter at postmodernismen slo gjennom på 80-tallet, etter Barthes’ død. Minoritetene fikk sin besøkelsestid: De marginaliserte begynte å dominere. Det var en skam å være hvit mann fra den vestlige verden. Og heterofil orientering ble mistenkeliggjort som «heteronormativ».
Minoritetene fikk definisjonsmakt. Dermed oppsto en kamp om offerstatus: Ved å gjøre deg liten kan du bli stor; ved å fremstå som offer, blir du en helt. Det glade mangfoldet fra 70-tallet ble forvandlet til et repressivt minoritetsteater. De marginaliserte hadde fått makt. Man kjempet ikke lenger mot kapitalismen, men for flere kvinnelige direktører.
Selvsagt kan marginaliseringen – som alt annet – mytologiseres. Tilbake til Adam og Eva: Er ikke syndefallet den første virkelige tilsidesettelse, paradigmet på all senere marginalisering? Brutalt ble de første menneskene drevet ut av paradiset, slik at alle etterkommerne befinner seg på utsiden, ugjenkallelig marginalisert inntil dommedag, da menneskene får en ny sjanse. Eller ta det enkelte menneskets fødsel: Brutalt blir vi kastet ut i verden, navlestrengen klippes over og vi er helt alene i universet, marginalisert fra mors kropp. Ikke rart Otto Rank snakket om fødselstraumet.
Utenforskapet beskriver en slags patologi, men virker likevel tiltrekkende. Hvorfor? Fordi alle i dag føler seg marginalisert: Vi blir ikke sett, vi blir ikke hørt, ingen bryr seg om oss. Å være en del av samfunnet består i å føle seg som et isolert subjekt, som en outsider.
For å bøte på dette kan vi stå frem offentlig med depresjoner, med for tidlig sædavgang eller et problematisk forhold til vår kjendismor. Når privatlivet ofres på tabloidavisenes alter, forvandles lidelsen til stadig større opplagstall.
Colin Wilsons klassiker The Outsider (1956) hevdet at outsideren oppsto i romantikken. Den marginaliserte dyrket ensomheten og naturen. Deretter kom angsten og desperasjonen. Wilson refererte til en vifte av nyere litteratur fra Dostojevskijs Kjellermennesket, Herman Hesses Steppeulven til eksistensialistiske outsiderne som den fremmede hos Camus og hovedpersonen i Kvalmen av Sartre. The Outsider ble en av 50-tallets store bestselgere.
Det glade mangfoldet fra 70-tallet ble forvandlet til et repressivt minoritetsteater. De marginaliserte hadde fått makt.
I takt med kunstens marginalisering har alle blitt marginalisert. Men samtidig: Vi er også integrert, sosialisert, manipulert, dressert og faller godt på plass i folden. Vi er verdens mest veltilpassede outsidere. Marginalisering er det normale, det er viktig for å forstå vår særegne form for «integrering» i det norske samfunnet. Fellesskapet rakner, det er ikke lenger typisk norsk å være god, men å mele sin egen kake. Sosialdemokratiet ble spist av sin egen suksess. Farvel solidaritet!
En del av denne historien er oppkomsten av ordet «identitetspolitikk». På 1980-tallet var betegnelsen sjelden, mens bruken tok av på 90-tallet. Marginaliseringen førte ikke bare til at flere føler seg som outsidere, men også til en eksplosjon i mengden av identitetspolitiske grupperinger. Og alle kriger om sin bit av oppmerksomheten.
De tradisjonelle rollene basert på klasse, status og posisjon har forsvunnet til fordel for identiteter. Nancy Fraser og andre har kritisert identitetspolitikken for å spille på systemets premisser.
Vi gråter ikke lenger over den utstøtte. Jerzy Kosinski skrev romanen The Painted Bird om den lille gutten som ble forlatt under krigen og måtte klare seg alene. Den malte fuglen var en svart fugl som ble malt rød. Den ble hakket i hjel av sine artsfeller. Anti-psykiateren Thomas Szasz brukte den malte fuglen som et eksempel på stigmatisering i klassikeren The Manufacture of Madness (1970).
Hver eneste dag kontrollerer individet hvem hun er og hvem hun ikke er. En liten sjekk i speilet: Hva skuer mitt øye, en liten kvise på haken! Den må klemmes ut, utraderes eller i hvert fall marginaliseres. Hundrevis av smaksdommer, små prioriteringer og enkelthandlinger definerer hver eneste dag hva som er meg og hva som ikke er det. Noe slikt kunne jeg ikke tenke meg å gå kledd i – se på den’a, dere! Hæ-hæ-hæ. Likes and dislikes, tommelen opp eller ned. Sorteringen av hvem vi er og ikke er holder jeg-identiteten oppe. Uten marginalisering, ingen selvfølelse. Noe må alltid marginaliseres.
Men ikke nødvendigvis noen. Individuell smak er nok til å droppe folk man ikke liker fra bekjentskapskretsen. Spørsmålet er hvordan smaken får større eller mindre sosiale konsekvenser – og hvordan den blir fascistisk.
Det er ikke lenger typisk norsk å være god, men å mele sin egen kake. Sosialdemokratiet ble spist av sin egen suksess.
Smaken skiller alltid mellom godt og dårlig. Behandlingen av dem man ikke liker avgjør om smaken er liberal eller fascistisk. Smaken er kollektiv og klassebestemt, fremholdt Pierre Bourdieu. En absolutt individuell smak er i en ideologisk fiksjon, men smaken trenger likevel ikke være helt uselvstendig.
Negative smakserfaringer kan utvikle seg til fascisme. Slik skaper avsmaken fort syndebukker, avhengig av hvor mye en trenger en negativ definisjon av seg selv for å opprettholde selvbildet.
Vi forstår aldri helt beveggrunnene for vår egen smak, men må likevel prøve å argumentere for den. Når smaken blir ureflektert, overlates alt til ubegrunnede reaksjoner som til syvende og sist er styrt av det ubevisste. Felles avsmak marginaliserer dem man ikke liker.
Smaken er ikke i seg selv fascistisk, like lite som språket. (Her overdrev Barthes betydelig.) Men jo mindre dannet eller reflektert smaken er, jo mer fascistoid kan den bli. Hvis kritikkinstitusjonen krymper, blir smaksutøvelsen mer brutal. Når vi argumenterer for en smaksopplevelse vi til syvende og sist ikke kan begrunne begrepsmessig, opprettholder vi det liberale demokratiet. Ubegrunnet knesetting av egen smak fremelsker derimot tyrannen i oss.
All politikk er på et visst nivå avhengig av smak og behag. Men den mye omtalte «estetiseringen av politikken» forvandler argumentasjon til stil.
Marginaliseringens økonomi er like vanskelig å beregne som den fremtidige oljeprisen. Deleuze og Guattari (som påvirket Barthes) gjorde på begynnelsen av 1970-tallet et stort poeng av hvordan de kristne eremittene flyttet ut i ørkenen og tilbrakte årevis i en ekstremt marginalisert posisjon. Der samlet de sin paranoiske energi, ladet opp batteriene for å kunne flytte tilbake og overta. Marginalisering ble til dominans. De undertrykte kan komme tilbake og hevne seg – som Freuds fortrengte. De svake kan bli de sterke. Avmakten nærer våte drømmer om en innbilt herskerrolle.
Grunnleggeren av den positivistiske kriminologien, Cesare Lombroso, sidestilte i siste halvdel av det 19. århundre den gale, geniet og den kriminelle. Alle var de degenererte, bare på litt forskjellig måte. For å bli genial på ett område, måtte andre områder marginaliseres. Denne logikken styrer de såkalte savants, som har absolutt hukommelse og kan lagre hele biblioteker i minnet, men på andre områder er som små barn og ikke kan ta vare på seg selv. På samme vis måtte mennesket ofre muskler for å få mer hjerne. Darwinister bruker fortsatt denne forklaringsmodellen. Innen evolusjonismen er marginalisering et utviklingsprinsipp.
Dekonstruksjonen var ikke opptatt av det sentrale, men fokuserte på det perifere. Bare i det marginale kunne man finne det avgjørende. Men det er ikke alltid at det perifere er det sentrale. Eller at det marginale viser seg å være tuen som velter det store lasset.
Man snakker om «parallellsamfunn». Hele ideen til Michel Foucault om at prisen for sivilisasjonen er at noen støtes ut, forutsetter at ethvert samfunn trenger sin negative «andre» (de perverse, de gale, de kriminelle et cetera) for å skape og opprettholde seg selv. Når vi driver våre egne demoner ut på andre, forutsetter det en skjult identifikasjon mellom undertrykker og undertrykt. Men hvis man lever side om side uten å snakke sammen, så trenger man heller ikke å benevne dette som marginalisering. At folk som liker jazz ikke omgås tilhengere av rock, trenger ikke å bety at grupperingene marginaliserer hverandre (gjennom aksjoner som «Jazz er feigt» og liknende).
Hvis vi ikke lever sammen, kan vi leve ved siden av hverandre. Til en viss grad. «Parallellsamfunn» er ikke bare negativt. Å leve sammen hele tiden blir klaustrofobisk.