Hvordan leve i en verden der selve livsutfoldelsen medfører vold?

Nietzsche skrev sin bok Slik talte Zarathustra, «en bok for alle og ingen», om en eneboer som lever i villmarken for å gjennomtenke spørsmålet om godt og ondt. Boken var en del av Nietzsches oppgjør med livstrettheten, tomheten og meningsløsheten han så gripe om seg i Vesten, og som han kalte europeisk nihilisme. Han så denne som et motstykke til den buddhistiske pessimismen, eller østlige nihilismen, som han fant hos Schopenhauer, der selve livsviljen blir sett som en smertefull besettelse som det gjelder å frigjøre seg fra. Erland Kiøsteruds siste roman innbyr til å bli lest i et nietzschiansk landskap, der en slags norsk granbar-realistisk versjon av Zarathustra prøver å finne fred med verden og seg selv etter en total livskrise – som også blir gjort til en krise for livet selv, for Vestens mennesker og menneskeheten.

I motsetning til Nietzches Zarathustra er Kiøsteruds hovedperson Christian på defensiven, eksistensielt sett. Ikke bare lider han, men han lider under sin egen sviktende evne til å gi lidelsen en mening – og dermed til å tro på livet, sitt eget liv eller menneskenes liv overhodet.

I de foregående to bøkene [bl.a. Stillhetens økologi] i denne romantrilogien har leseren fulgt ham gjennom et livsdrama som ikke er spektakulært i seg selv, men som er ladet med en eksplosiv mening – eller snarere en meningsimplosjon – som han selv og hans nærmeste opplever.

Han har arvet et pensjonat som er akterutseilt av den moderne tidens . . .

Kjære leser.
For å lese videre, opprett ny fri leserkonto med din epost,
eller logg inn om du har gjort det tidligere.(klikk på glemt passord om du ikke har fått det på epost allerede).
Velg evt abonnement (69kr)

Abonnement kr 195 kvartal