Hvordan kan vi hjelpe syrerne?

Krigsreporteren Rania Abouzeid dro i hemmelighet inn i Syria, og oppholdt seg der i flere år. No Turning Back er historien til fire syrere og tre byer, og fortellingen om et nederlag.

Francesca Borri

No Turning Back: Life, Loss, and Hope in Wartime Syria

Rania Abouzeid

W.W. Norton & Company

USA

I krig er de døde bare tall, i Syria er de ikke engang det: Luftangrepene er for nådeløse, for falige, forklarte FN i 2013. Å verifisere kilder ble en for komplisert oppgave, så i stedet for å stoppe krigen, sluttet organisasjonen å telle de døde.

Analytikere har sporet opp 500 000 døde. Andre sier tallet er mer enn det dobbelte. Andre sier ingen ting, som Assad. Noen sier at de døde er utstillingsdokker.

Den australske journalisten Rania Abouzeid har rapportert fra Syria for alle de største avisene. Med sin arabiske avstamning har hun kunnet bevege seg relativt ubemerket rundt, og dermed vært i stand til å trenge dypere inn i landet enn oss vestlige reportere. Og i likhet med mange av oss, forsøker hun nå å løfte frem de syrerne som har imponert henne mest og vever livene deres sammen i en bok; No Turning Back.

Det er litt underlig å lese hennes arbeider; det vekker minner om andre syrere, som fortalte med de samme ordene – tilbakevendende bemerkninger, tilbakevendende detaljer – eller også andre vi aldri skrev om. Andre som i stedet forsvant. Det er det som blir igjen etter en krig, når det kommer til stykket: følelsen av at alt er tilfeldig. Bli drept, eller ikke. Få din historie fortalt, eller bli glemt. Følelsen av at historien fortsetter – uten deg. At du faktisk er ubetydelig. Du tror du har venner, slektninger, sikre ting. Av og til raser alt sammen, av og til ikke – det er tilfeldig. Men det er bare en illusjon, uansett: Livets realitet er at du rett og slett er alene. Og det er et faktum du aldri kan komme unna.

Adhass

Siden konflikten startet, har verden spurt syrerne: «Hvordan kan vi hjelpe dere?» For unge menn som Abu Azzam – en 28 år gammel litteraturstudent i Homs som aldri har skutt med gevær, men som skal bli en av lederne for Farouq-bataljonene (en av de sterkeste opprørsgruppene i Den frie armeen) – vil det vise seg å være et skjebnesvangert spørsmål. Spørsmålet vil bli stilt av en mellommann på lønningslisten til Saad Hariri, som tørster etter hevn; han er sønn av Rafik, den tidligere statsministeren i Libanon som ble myrdet fordi han utfordret den syriske makten i landet sitt.

Det som blir igjen etter en krig er følelsen av at alt er tilfeldig.

Det skulle vise seg å bli et fatalt spørsmål også for menn som Mohammad, som er 32 år gammel, ingeniør, og ønsker seg noe helt annet enn demokrati: Han vil ha sharialover. Han er barn av adhass – «hendelsene», som syrere kaller massakren under oppstanden i Hama – og er livende redd for i det hele tatt å snakke om opprør i et land der mukhabarat (det hemmelige politiet) hadde, og fortsatt har, straffeimmunitet.

Adhass skjedde i 1982, da Det muslimske brorskap, som stort sett besto av den sunnimuslimske middelklassen, opponerte mot en sosialisme som – gjennom ekspropriasjoner og nasjonalisering – i realiteten var ment å komme regimets kumpaner til nytte, ikke de fattige. Under massakren i Hama ble 20 000 mennesker drept. Noen sier at tallet er dobbelt så høyt. Andre sier ingen ting – det er ikke én skrevet linje å finne i datidens nyheter, og heller ikke i dagens historiebøker. I stedet er det mye å få høre fra menn som Mohammad, som kjemper i navnet til falne fedre. Falne, eller ydmyket for resten av livet.

Men også Mohammad får spørsmålet «Hvordan kan vi hjelpe dere?» fra jihadister spredt over hele verden. Folk som vil ta over Syria, by for by, mens syrere som Suleiman – 26 år gammel, fra en mektig og lojalistisk familie, har alt, men føler at det ikke er nok fordi alle rundt ham ikke har noe – vil bli fengslet og torturert, og til slutt tvunget til å flykte til Europa. Som niåringen Ruha, som også ble tvunget til å flykte, til Tyrkia, for senere å returnere til Syria, til krigen. Der hun fremdeles er. Eller der hun kanskje ikke er lenger.

Ingen regler

Mens syrerne strever med å organisere seg, med å forenes, spør alle utenfra: «Hvordan kan vi hjelpe dere?» Utlendingene støtter, også økonomisk, den gruppen som kan komme til nytte for dem selv senere. Og på bakken brytes alle regler, alle grenser. I Homs, byen hvor det hele begynte, hvor syrere har kjempet som brødre og beskyttet hjemmene sine og gatene sine, blir forholdene gradvis som i Aleppo – anti-Homs: byen der opprørerne i stedet er fremmede; de utstøtte fra landsbygda. De frigjør ikke, de erobrer. Og plyndrer. «Enhver mann med et våpen blir en autoritet. Hver by en uavhengig republikk,» skriver Rania Abouzeid.

Utlendingene støtter den gruppen som kan komme til nytte senere.

Så gjenoppretter jihadistene i Nusrafronten en viss orden, en viss disiplin, en viss velferd, men de gjør det ved å trekke inn jihadistene fra nabolandet Irak. De er hardliners – langt mer blodige og, fremfor alt, fokusert på kalifatet heller enn på Assad. De tar Raqqa fra opprørerne. Og stadionet, der det nye, lokale byrådet pleide å samles, er blitt et stadion for henrettelser. Raqqa er anti-Aleppo: en kamp ikke for Syria, men i Syria. En kamp der alle kjemper for sin egen agenda, sine egne mål.

No Turning Back er historien til fire syrere og tre byer, og er fortellingen om et nederlag. Etter 500 000 døde har Assad fremdeles omfattende støtte, særlig i Europa. Assad, blir vi fortalt, er det minste ondet. Men i denne boken er det i det minste en fullstendig historie. De fleste bøker om Syria handler om halvparten av Syria, om opprørshalvdelen. Lenge har det vært slik at den andre halvdelen har vært totalt utilgjengelig for journalister. Slik er det fortsatt, om du ikke aksepterer å bli overvåket for hvert steg du tar. Den er utilgjengelig for syrere også, for alle flyktninger som er klare til å vende tilbake, men ikke lenger godtar at de ikke får lov til å kritisere regjeringen. Rania Abouzeids bok er historien om et nederlag, fordi den er historien om dem som våget å snakke. Som våget å forsøke. Krigen i Syria startet ikke i 2011. Det var en krig i Syria før det, den ble kalt adhass – hendelsene.

I Syria er det ikke krig eller fred: Det er krig eller taushet, krig eller frykt. Og det er også umulig å komme unna.

DEL

Legg igjen et svar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.