Konservativ radikalisme

Hvordan forene radikale og konservative impulser?

Kjetil Røed
Filmkritiker i Ny Tid.

The 50 Year Argument Regi: Martin Scorsese, foto: Ellen Kuras og Lisa Rinzler   Hvilke typer protest mot det bestående – de hegemoniske kreftene i samfunnet – er de mest effektive? Det vanlige er å tenke at det fysiske opprøret, revolusjonen, er den mest presise formen for dissens – men kan ikke det å tenke og skrive, grundig og i dannede former, også være et arnested for tydeliggjøring av motkrefter? Dét er i hvert fall utgangspunktet for det amerikanske magasinet The New York Review of Books, som ble startet for 52 år siden, i 1963. I etterkrigshistorien står NYRB i en særegen posisjon i den amerikanske – men også den internasjonale – magasinfloraen, fordi det fra første øyeblikk, og med enorm kraft, har demonstrert at intellektuelle – forfattere, filosofer, kulturkritikere – ikke bare har en betydning for dem med spesialinteresser: Dette magasinet handler ikke bare om bøker, men om aktuelle samfunnsproblemer, kunst, film – eller hva som helst som det er verdt å gruble rundt. «Det er derfor ’of books’ står med liten skrift under «The New York Review», forklarer den nå 85-årige Robert B. Silvers, fast redaktør helt siden begynnelsen (sammen med Barbara Epstein, som gikk bort i 2006). «Da Barbara og jeg startet avisen, var vi ikke på jakt etter å bli en del av the establishment. Vi ønsket heller å undersøker hvordan the establishment fungerte; dets sannferdighet, være seg det kulturelle eller politiske,» fortsetter han. «Vi var av den oppfatning at intelligente mennesker med god penn kan skrive avslørende og fascinerende om nesten hva det enn måtte være.» Det er pasjon og nysgjerrighet som er viktig for Silvers, ikke akademisk kompetanse. Ut av komfortsonen. Mange av de mest interessante tekstene i NYRB har blitt, og blir fremdeles, skrevet ut fra en slik politikk. Når intellektuelle skriver i utkanten av sin komfortsone, testes ikke bare deres kunnskaper, men også evnen til å tenke og uttrykke seg lekent og kreativt. Ved å lese gjennom de mange årgangene av NYRB, ser man tydelig hvordan skribenter som behandler emner som han eller hun ikke helt behersker, tilfører tekstene en friskhet og spiss som en utlegning av eksisterende kunnskaper sjeldnere vil inneha. Redaktørene har vært spesielt på utkikk etter møtepunkter mellom samtidige begivenheter og forfattere – øyeblikket når en skribent fatter interessen for noe han eller hun i utgangspunktet ikke var så opptatt av. Blant denne type tekster finner vi forfatteren Joan Didions essay om en voldtekt i Central Park i 1989. «Robert involverte meg i saker jeg ikke hadde noen interesse for i det hele tatt,» sier Didion i et ferskt intervju gjort for filmen. Likevel, forteller Silvers, var det forfatteren selv som ble nysgjerrig på akkurat denne saken, hvor fem afroamerikanske menn ble anholdt, mistenkt og dømt for voldtekten av en hvit kvinne i New Yorks berømte park. New Yorks selvbilde. Saken var en av de mest omtalte i New York på 1980-tallet. Den fant sted på et kritisk tidspunkt i New Yorks nyere historie; jappetiden var på hell, og den spente stemningen mellom fattige (som ble fattigere) og rike (som ble rikere), hadde tilspisset seg. Da en hvit kvinne ble voldtatt i byens hovedpark den 19. april 1989, falt søkelyset umiddelbart på fem afroamerikanske ungdommer, som raskt ble arrestert, tiltalt og fengslet for udåden. I artikkelen «Sentimental Journeys», publisert i juni 1991, plukker Didion fra hverandre hvordan det hele foregikk på flere plan. Hun analyserer ikke bare saksgangen; hvordan den forløp og dramaet som der ble fremført, men også språket i nyhetssendinger og aviser – i ledere, kommentarer, artikler, leserbrev. Didion er her formidabel i sin evne til å se selvstendig og kritisk på hvordan saken ble håndtert av både media, opinionen og rettssystemet, fordi forhåndsdømmingen av ungdommene var så gjennomgående. De tiltalte ble blant annet beskrevet som «skurker» og «ville dyr» i mediedekningen, og ikke som jevnbyrdige borgere. Didion tar også for seg selve byens selvbilde på slutten av tiåret og Central Parks plass i New Yorks fortelling om seg selv. På 1980-tallet hadde byen reist seg fra et kriminelt og farlig rykte i tiårene forut, til en by som kunne sole seg i glansen fra innflyten av unge, rike mennesker, som – sitat daværende borgermester David Dinkins – «hadde et iboende dynamisk og produktivt fellesskap som ble formet av det naturlige spillet mellom konfliktelementer». Mot et slikt fantasibilde ble voldtekten ikke bare en voldtekt av en «uskyldsren» hvit kvinne utført av «barbariske» afroamerikanere, men en «voldtekt av selve byen», som en journalist formulerte det. Effektslitasje og sannhet. The 50 Year Argument er ikke bare et portrett av magasinet NYRB, men også av flere av dets sentrale skribenter: James Baldwin, Susan Sontag, Václav Havel, Robert Lowell og Isaiah Berlin. Martin Scorsese veksler enkelt og effektivt mellom dokumentariske klipp og intervjuer med skribenter, og bruker hyppig voice-over som siterer utvalgte partier fra sentrale artikler. Mens vi hører teksten, ser vi gjerne den opprinnelige magasinsiden med de viktigste delene uthevet. I denne forstand er filmen også en gjenlesning av essensielle saker fra magasinets historie. Det er nøkternt og respektfullt gjort – og handler åpenbart ikke om Scorsese, men om The New York Review of Books. Blant de viktigste tekstene i magasinets historie er Susan Sontags essay Om fotografiet, som senere skulle bli en sentral bok i fototeorien, men som i dag er vel så interessant som generell refleksjon over vår overveldende billedkultur. Hver gang vi ser et sjokkerende bilde, vil effekten kun være forbigående – den vil «slites ut» når tilsvarende bilder dukker opp og bildene dermed miste forbindelsen med den menneskelige realiteten som opprinnelig ble avbildet, hevdet Sontag. Relasjonen mellom erkjennelse og det vi faktisk ser blir dermed løs og ikke-forpliktende, fordi dybden i hendelsen vi presenteres for forsvinner når det første inntrykkets sjokkeffekt blir borte. «Fotografier gir oss en ufortjent måte å forstå ting på. En ufortjent relasjon til fortiden,» som Sontag skriver. Det er her tekst kommer inn, og The New York Review of Books: tanken om å la en skribent utlegge et perspektiv – i sin helhet – som evner å bore seg inn bak den visuelle nummenheten. «Den eneste sannheten er narrativ sannhet: historiene vi forteller hverandre og oss selv,» skriver Oliver Sacks i Review-artikkelen Speak, Memory fra 2013. «Hukommelse kommer ikke fra direkte erfaring, men fra møtet mellom flere sinn.» Det er dette flettverket av fortellinger som utgjør det «50 år lange argumentet» filmen henter sin tittel fra – for det dreier seg ikke om å finne frem til én sannhet, men om å skape et rom hvor mange, gjerne motstridende stemmer kan fortelle fra sine respektive perspektiver. Disse beretningene kan handle om alt mulig – fra Vietnamkrigen, Occupy-bevegelsen og orientalismen til sorgen over å miste en du elsker – men de har alle til felles at de danner teksturen i det narrative rommet Sacks snakker om. Mange stemmer. Scorseses film skisserer godt dette rommets flerstemmighet, og NYRBs fravær av én bestemt politisk/kulturell ideologi. Betraktet som helhet kunne vi kanskje beskrive dette magasinet som et paradigmatisk, forbilledlig eksempel på en borgerlig offentlighet hvor skribentene fra sine ulike ståsteder diskuterer med jevnbyrdighet og i god avstand fra maktens lange armer. «Ja, sitt tvilsomme navn får massekulturen nettopp fordi den oppnår sin utvidede omsetning gjennom tilpasning til avspennings- og underholdningsbehov som er karakteristisk for forbrukergrupper med relativt lav dannelsesstandard, i stedet for omvendt å danne det utvidede publikum til en i sin substans uskadet kultur,» skriver opplysningstankens yppersteprest Jürgen Habermas – sjarmerende uforsonlig og politisk ukorrekt – i sin doktorgradsavhandling Borgerlig Offentlighet fra 1962. Ironisk nok er det nettopp den «ubeskadigede kulturen» som ivaretas av New York Review of Books, som ble startet omtrent samtidig med at Habermas satte det siste punktum i sin avhandling. Slaget er aldri tapt, så lenge det finnes deloffentligheter som The New York Review of Books. Røed er filmkritiker i Ny Tid. kjetilroed@gmail.com

---
DEL