Hvordan forebygge terror

Oslo Dokumentarkino arrangerte 1. september debatten Terrorbeskyttelse vs. rettssikkerhet i tilknytning til visningen av dokumentaren (T)error (2015). Det er igjen interessant å merke seg hvor lite PST i Norge – og vår justisminister – reflekterer over muligheten for at noen av deres tiltak faktisk kan være kontraproduktive, det vil si at bevæpning og terrorvarsler, fremfor å […]

Ansvarlig redaktør i Ny Tid.

Oslo Dokumentarkino arrangerte 1. september debatten Terrorbeskyttelse vs. rettssikkerhet i tilknytning til visningen av dokumentaren (T)error (2015). Det er igjen interessant å merke seg hvor lite PST i Norge – og vår justisminister – reflekterer over muligheten for at noen av deres tiltak faktisk kan være kontraproduktive, det vil si at bevæpning og terrorvarsler, fremfor å virke avvæpnende, heller kan skape polarisering og et hardere klima.
Jeg spør Jon Fitje Hoffmann – fagdirektør for strategisk analyse hos PST – om ikke synlige politivåpen basert på PSTs trusselvurdering, samt PSTs terrorvarsler faktisk kan provosere frem terrorhandlinger. Nettopp hva jeg tidligere spurte selve PST-sjefen og sjefen for Politidirektoratet om på et møte med norske redaktører tidligere i år – der svaret nærmest var en mumling om at «sikkerhet er viktig». Men for Hoffmann – som jo er «hoffets mann» – satt kanskje selvkritikken langt inne. Dog nevnte han, til Litteraturhusets over 120 fremmøtte, at terrorvarselet i fjor sommer muligens kunne fremprovosert den varslede terroren, eller at potensielle terrorister gikk under jorden en stund.
Professor Liv Hausken, medredaktør av boka Fra terror til overvåking (2014), var på møtet temmelig klar på at det å forhindre terror, det er noe forskning viser at man ikke makter. Men man kan håpe på forebyggende tiltak. Til dette kan Ny Tid stemme i, da vi verken ønsker totalitære tilstander med overvåkning eller en politistat med bevæpnede politimenn på hvert gatehjørne.
Mennesker som begår terrorhandlinger, og som ønsker den oppmerksomheten slike aksjoner medfører, er nettopp på jakt etter storsamfunnets lammelse, og angst. Slik blir de hørt – også etter sin død. Om enn negativt, og til tross for at terror i all hovedsak skaper avsky. Men hva gjør ikke mennesker som føler seg fortapt eller i bunnløs fortvilelse etter ha sett sine nærmeste bli slaktet eller sett dem dø av undertrykkelse? Som opplever total avvisning eller neglisjering fra makthavernes side? Eksempelvis palestinere (se sak side 1 og 3), tsjetsjenere og ISIS-krigere.
Når innsatsen fra Vesten overfor urolige områder er nærmest 95 prosent militær og fem prosent humanitær, sier resultatet seg selv. (Her har Norge omtrent 50/50 prosent fordeling.) Tror man virkelig at å forhindre terror med stadig mer våpenbruk, flere murer og piggtrådgjerder, og innesperring av enhver annerledestenkende, gir noen langsiktig løsning?
I den nevnte debatten påpeker Vidar Strømme fra advokatfirmaet Schjødt at lovverket her i Norge har fått etablert fire utvidede «terrorpakker» siden 9.11.2001: Man kan nå nærmest fengsle enhver som hvisker om at en terrorhandling kanskje hadde fått noen til å legge merke til hva man synes er fundamentalt feil i samfunnet.
Med dette sier vi ikke at PST tar feil i alt de gjør. Vi er heller på linje med filosofen Joakim Hammerlin, som mente at i enkelte spesifikke situasjoner må PST ta tak for å sikre trygghet: Det er heller det brede mandatet, overdrivelsen i forhold til andre farer. Det er slikt som USAs NSA/Snowden-affære – at man arresterer fornuftige varslere – som gjør at et statsapparat mister sin legitimitet blant mange i befolkningen.
Lars Gule fulgte nettopp opp disse problemstillingene i Aftenposten 5. september, der han gikk inn på PST og politiets bruk av omfattende avlytting og brudd på kildevernet (Ulrik Imtiaz Rolfsen) – også uten skjellig grunn til mistanke. Man må samtidig spørre seg hva det betyr å infiltrere visse miljøer. Vi mener det må finnes et borgervern og respekt for privatlivets fred og den frie tanke, slik Churchill i sin tid advarte mot potensiell maktmisbruk fra myndighetene – og han må ha visst hva han snakket om.
Interessant nok viser Hoffmann i sitt svar til Gule (se hans blogg på PSTs nettside) at kritikk er bra, men deretter avvises det meste som var innvendt: at PST bidrar til stigmatisering og polarisering; at de har for mye fokus på muslimske kontra høyreekstreme miljøer; at satsingen er overdreven. Hoffmann nærmest anklager Gule for å være konspiratorisk fordi han antyder at PSTs strategier kan være en trussel mot vår alles frihet.
Vel, han ber Gule komme med et «alternativt forslag til hvordan terrortrusselen kan håndteres». Ja, vi kan gjerne møte dere om dere vil lytte – en del av oss som er mer opptatt av å forebygge terror enn å iverksette harde strategier som man ikke vet om forhindrer terror. Det er jo sannsynlig at det mentale fryktklimaet som myndigheter og media skaper, gir terrorister den ståhei de ønsker.
Fryktmentaliteten som har etablert seg, vises tydelig i nevnte dokumentar (T)error – der FBI i USA har infiltrert miljøer med betalte angivere. En amerikansk konvertitt blir tatt fordi han har lest jihad-vennlig litteratur. Vi ser til slutt hvordan den skjeggete og tradisjonelt kledte muslimen blir fengslet i åtte år (!) for tankene sine. Filmen avslører at han nærmest blir dyttet frem som terrorist, slik at den illiberale offentligheten får den syndebukken og det skremselsbildet media og myndigheter har nytte av å fremstille. «Justismord,» ville enhver med fornuften i behold si. Som Strømme sa i debatten, minnet dette litt om hvordan man i sin tid lot Treholt ture frem.
Noen ganger «skaper» man rett og slett uønskede handlinger, slik at myndighetene kan vise at de gjør jobben sin. En rekke statsapparater har lenge hatt sine utplasserte «muldvarper» og stay-behind-grupper. Det var ikke bare noen pensjonister i Drammensveien som holdt på med slikt, som Strømme nevnte i debatten.
Nei, sier jeg, til PST, til Hoffman, og en rekke andre hvis arbeid fordrer å tro fullt og fast på dette spetakkelet: Selvfølgelig skjer det ting, men kanskje det er på tide med bedre analyser av virkemidler, hensikter og konsekvenser, før en totalitarisme sniker seg inn overalt i denne «krigen mot terror»? Hoffmann kommenterte i det minste med et smil at det tross alt var Goebbels som hadde sagt at den som intet galt har gjort, intet har å frykte. Og som Hammerlin sa, trengs færre opphissede stemmer, og mer coolness.
Så min oppfordring er: Kjøl dere ned.


truls lie

---
DEL