Bestill sommerutgaven her

Hvordan flertallets meninger skapes av mediene

Die vierte Gewalt. Wie Mehrheitsmeinung gemacht wird – auch wenn sie keine ist
OFFENTLIGHET / Precht og Welzer vil ha mer «velment strid» om synspunkter – ikke sosiale mediers utdefinering, personorientering og opphisselsesproduksjon. Boken deres har blitt møtt med alt fra total avvisning og nølende aksept til detaljkritikk.

Filosofen Richard David Precht og sosialpsykologen Harald Welzers Die vierte Gewalt («Den fjerde statsmakt») kom ut i slutten av september. Boken som har toppet bestselgerlistene i Tyskland, analyserer hvordan flertallets meninger blir skapt av mediene.

I utgangspunktet virker tanken enkel: Den politiske journalistikken i Tysklands «Leitmedien», medier med sterk innflytelse på offentlig meningsdannelse og andre massemedier, blir «kolonisert» av «Direktmedien» som Twitter. Sosiale medier ødelegger demokratiet! Altså enda en kritikk av mediokratiet?

Boken konsentrerer seg om mediedekningen av kriser: innvandringskrisen, koronapandemien og nå sist krigen i Ukraina. Når det dukker opp uventede problemer uten fasitsvar, er det spesielt interessant å studere hvordan offentlig mening skapes.

Når kriser og katastrofer inntreffer, øker tendensen til å jakte på syndebukker.

Tyskland har en kvalitetspresse og statlig finansiert kringkasting. Men Precht/Welzer vil ha mer «velment strid» om synspunkter, ikke sosiale mediers utdefinering, personorientering og opphisselsesproduksjon. Når kriser og katastrofer inntreffer, øker tendensen til å jakte på syndebukker. Her må kvalitetspressen holde stand!

Under pandemien fantes det for mye flokkmentalitet, ‘Schwarmverhalten’. Først var man for vaksineplikt, men deretter imot. Det er normalt at man skifter standpunkt når situasjonen endrer seg. Men den moralske rigorismen overfor dem som ikke til enhver tid inntar det samme standpunkte som en selvt, var medieskapt. Journalistene må la forskjellige stemmer komme til orde. I stedet blir de mer og mer aktivistiske. Eksempelvis nølte Olaf Scholz lenge med å levere stridsvogner til Ukraina. Når avgjørelsen er vanskelig og ingen kan vite om våpenleveransene vil føre til eskalering eller avslutning på krigen, burde ikke mediene fremstå som krigshissere, hevder forfatterne. Pressens oppgave er å føre kontroll med politikken, ikke å tvinge politikken i en bestemt retning, skriver Precht og Welzer.

Men tidligere var jo pressen partipolitisk, noe forfatterne knapt kommenterer. Kan man «kontrollere» politikken uten å påvirke den i en bestemt retning? Forskjellen på kampanjejournalistikk og reportasje er stor. Men pressen har aldri bare meddelt fakta – som om det var mulig!

Patrick Pinter (France). © Libex.eu

Selv om bokens mediekritikk har vunnet gjenklang hos høyrepopulistene, distanserer forfatterne seg fra forestillingen om en ‘Lügenpresse’: Regjeringen står ikke bak mediene og trekker i trådene. De høyrepopulistiske ‘Querdenkerne’ som er skeptiske til mainstream media (MSM) og offisielle sannheter, vil nok bli skuffet over boken til Precht og Welzer. Når deres synspunkter likevel blir slått i hartkorn med høyrepopulistenes, skyldes det at de ledende mediene ikke er vant til kritikk, hevder forfatterne.

Ukrainakrigen: politikk og følelser

Forfatterne foretrekker fornuft fremfor følelser i politikken, tydelig inspirert av den tyske sosialfilosofen Jürgen Habermas. Habermas’ analyse av sosiale medier ble publisert i det tyske tidsskriftet Leviathan i fjor og er nå kommet som bok på forlaget Suhrkamp med tittelen (oversatt til norsk) «En ny strukturforvandling av offentligheten og den deliberative politikken». Precht og Wenzel kritiserer også de opphissede tyske reaksjonene på hans artikkel i Süd-deutsche Zeitung 28.04., som raskt ble oversatt til norsk i ukeavisen Dag og Tid. Habermas’ Ukraina-utspill (se under) er i Norge allerede kommentert av filosofer og Tyskland-kjennere som Helge Høibraaten, Karsten Aase-Nilsen og Trond M. Høyrem.

Habermas kritiserte utenriksminister Annalena Baerbocks emosjonelle engasjement i Ukraina-spørsmålet og tok til orde for en mer distansert holdning: Man kunne ikke vinne en krig mot en atommakt. Dagen etter publiserte feministen Alice Schwarzer og 27 andre intellektuelle et åpent brev til forbundskansler Olaf Scholz i magasinet Emma, der de oppfordret til å stoppe leveransen av tunge våpen til Ukraina. Da var mediehysteriet et faktum, og skjellsordene satt løst. I midten av november hadde imidlertid en halv million skrevet under dette oppropet.

Når følelsene koker, er det vanskelig å skille mellom sak og person. Opphisselse fører sjelden til konstruktiv debatt. På den annen side er borgere og politikere mennesker som i tillegg til fornuft også er utstyrt med følelser, fantasi og fordommer. Følelsene har vært en del av politisk retorikk siden Aristoteles. Det blir derfor for enkelt bare å kreve rasjonell argumentasjon av aktørene. Her svikter både Habermas og Precht/Wenzel.

Når en rekke intellektuelle i Tyskland oppfordret til å stoppe leveransen av tunge våpen til Ukraina, var mediehysteriet et faktum, og skjellsordene satt løst. I midten av november hadde imidlertid en halv million skrevet under dette oppropet.

Siden vi ikke blir kvitt emosjonene, burde forfatterne drøftet forholdet mellom fornuft og følelser. Precht og Wenzel benytter seg noen steder av metaforer, ikke alltid med like stort hell. De henger ut en fantasifull journalist som skrev at «den russiske anakondaen» krøp over en elv i Ukraina. Men når de selv snakker om «medienes emosjonelle barnehage», er de neppe bare styrt av fornuften. Slike vendinger er likevel ikke typiske, og argumentene deres er ikke basert på metaforer.

I diskusjonen av Ukrania-krigen har det vært vanlig å trekke paralleller til Cubakrisen. Historiske analogier kan brukes på mange måter: I Afghanistan trakk russerne seg til slutt ut istedenfor å eskalere til atomkrig. Har derfor Habermas rett i at man ikke kan vinne en krig mot en atommakt?

Sahra Wagenknecht fra Die Linke har brukt en annen analogi: Saudi-Arabia kriger mot Jemen, men Tyskland fyrer opp under konflikten ved å levere våpen til en autoritær stat. Men når Russland starter angrepskrig mot Ukraina, kommer man i moralsk harnisk. Analogier kan gå i mange retninger – og er vanlige i utenrikspolitisk argumentasjon. Men er de 100 prosent rasjonelle?

Patrick Pinter (France)

Reaksjoner på boken

Boken har blitt møtt med alt fra total avvisning via nølende aksept til detaljkritikk. Innvendingene står i kø: Forfatterne skjærer alle kvalitetsmedier over en kam. De generaliserer for fort ut fra for få eksempler. Når de avbilder en Twitter-melding, vet de ikke engang at den er postet på Instagram. En lang kritikk av bokens faktafeil og unøyaktigheter er publisert på uebermedien.de av journalisten Stefan Niggemeier, som også diskuterte med forfatterne på bokmessen i Frankfurt. Hadde han vært så slurvete («schlampig») som Precht & Welzer, ville nok Niggemeier vært ute av business for lengst!

En annen innvending er at forfatterne selv er et eksempel på det de kritiserer: Begge er hyppige talkshowgjester, og Precht har i over et år laget podkaster sammen med den kjente talkshowverten Markus Lanz. Magasinet Cicero rangerte i februar Tysklands 500 viktigste intellektuelle. Filosofen Peter Sloterdijk kom på førsteplass, fulgt av forfatteren Peter Handke og Jürgen Habermas. Precht sto på 17. plass, og Welzer var nr. 22. Forfatterne presenterer seg som utenforstående kritikere av mediene, men skjønner ikke at de selv er en del av problemet.

Hovedpoenget i boken står likevel støtt: I krisesituasjoner der folk føler seg truet og det ikke finnes entydige løsninger, er panikkreaksjoner nærliggende. Derfor må mediene holde hodet kaldt og sørge for at flest mulige sider av saken blir belyst. Hvis journalistene i stedet går i flokk, kaster de bensin på bålet – og viktige stemmer blir marginalisert.

Da krymper emokrati#et.

Avatar photo
Eivind Tjønneland
Idehistoriker og forfatter.

Du vil kanskje også like