Hvordan finne mening i tilværelsen?

SKJØNNLITTERATUR: Med islam som optikk viser Houellebecq et kontinent, og et Frankrike, som er tørket ut for både tradisjoner og livskraft.

Kjetil Røed
Filmkritiker i Ny Tid.

Michel Houellebecq. Underkastelse. Cappelen Damm, 2015.

Samtlige av Michel Houellebecq romaner er variasjoner over samme type desillusjonerte og misantropiske mannsperson. Noen vil kanskje gå lei av at beslektede synsvinkler og mennesker dukker opp i hver eneste bok, men for egen del slutter jeg ikke å bli fascinert av gjentakelsen (om vi da trekker fra Lanzarote, et skikkelig makkverk av en roman).
Vi kunne heller se på Houellebecqs bøker som en utforskning av et problemkompleks som ikke uten videre lar seg uttømme, nemlig hvordan finne mening i tilværelsen i en vestlig, sekulær virkelighet, med illusjonsløs maskulinitet som optikk. På dette punkt – altså at samme synsvinkel gjentas i denne pågående utforskningen – minner han om en rekke andre av de beste forfatterne i Europa i nyere tid, deriblant Thomas Bernhard og Dag Solstad (men Houellebecq minner naturligvis ikke om disse på innholdssiden).

Islamkritikk. I debatten rundt hans siste roman Underkastelse, er det islamkritikken som har havnet i sentrum. Den franske boken kom ut 7. januar i år, samme dag som redaksjonen i Charlie Hebdo ble angrepet av islamistiske terrorister. Houellebecq selv var nettopp, skjebnesvangert, portrettert som dekadent spåmann og livsnyter på forsiden av satiremagasinet. Det har vært mye snakk om skepsis til islam hos Houellebecq, både før og etter Hebdo-angrepene – ikke så rart, siden han tidligere har uttalt at «islam er den dummeste religionen» – men Underkastelse er, stikk i strid med manges forventning, noe helt annet. Faktisk fremstår den, med noen få unntak, som et oppriktig forsøk på å forstå islam.
Enkelte vil kanskje stille spørsmål ved hvor dypt denne forståelsen pløyer, men forfatteren berører i det minste en del interessante aspekter ved trosformen med en oppriktig undersøkende holdning, snarere enn en fordømmende. Jeg opplever i det hele tatt romanen som alt annet enn fiendtlig til islam – alle muslimene vi møter i boken er sympatiske og kloke mennesker. Ingen rabiat terrorist er i sikte. Dette henger nok sammen med at hovedpersonen François, en høyt utdannet akademiker, beveger seg i dannede kretser. Dem han støter på som representanter for islam, tilhører således en velutdannet elite, og ikke de fattige araberne i utkanten av Paris. Det er åpenbart ikke muslimene Houellebecq er ute etter her.

Ensomhet og akademia. Underkastelse handler altså om François, en litteraturprofessor i midten av 40-årene med dekadansedikteren Joris-Karl Huysmans som spesialfelt. Livet går sin vante gang på universitetet Paris III. François underviser én dag i uken, på onsdager, og bruker ellers sine dager til å drikke alkohol, røyke enorme kvanta sigaretter, lese på sofaen og se på tv. Gjerne med noen indiske – og etter hvert libanesiske – ferdigmåltider tilgjengelig. Han skriver også en artikkel for «Nittenårhundringensblad» i ny og ne (et akademisk tidsskrift med 1800-tallets litteratur som spesialitet), før han, mot slutten av romanen, får æren av å redigere Pléiade-utgivelsen av Huysmans skrifter.
François har ingen fast partner, men fyller på med nye elskerinner – studiner i nye kull som ankommer læreanstalten. Disse byttes ut ved semesterstart, og kopulasjonssyklusen kan starte på ny. Innimellom har han «hvileperioder» med prostituerte – eller andre kvinner, gjerne studiner han har vært involvert med tidligere. François fremstår ikke som noen sympatisk person, spesielt ikke med hans syn på kvinner, som er så traurig og sexfokusert at det grenser mot det parodiske. Men slik er det jo med Houellebecqs bøker.
François er, til tross for et aktivt sexliv og akademisk suksess, et ekstremt ensomt menneske. Han har ikke sett sine foreldre på ti år, og gjentatte ganger har han vurdert selvmord. «Kroppen min, som ikke lenger kunne være en kilde til nytelse, var fortstatt en plausibel kilde til lidelser,» bemerker han tørt.

Muslimsk regjering. Men så skjer det ting. Under valget i 2022 – romanen foregår noen år frem i tid – har Nasjonal Front stor fremgang med over 30 prosent oppslutning på meningsmålingene. For å demme opp for høyreradikale krefter, med Marine Le Pen i spissen, samler både sentrum og venstre seg rundt Det muslimske brorskap – som også er svært populære.

[François] fyller på med nye elskerinner – studiner i nye kull som ankommer læreanstalten. Disse byttes ut ved semesterstart, og kopulasjonssyklusen kan starte på ny.

Den karismatiske lederen Mohammed Ben Abbes er moderat muslim og forsonende i sitt forhold til andre trossamfunn. Det hele ender med at han blir valgt inn i regjeringen, og Frankrike blir en muslimsk stat med en vestliggjort sharia-lovgivning. «Der hvor [Tariq] Ramadan fremstiller sharia som et nyskapende, for ikke å si revolusjonært, begrep, la Abbes vekt på dens trygghetsskapende, tradisjonsbundne verdi – med en duft av eksotisme som attpåtil gjorde den attråverdig,» kan vi lese om den nybakte statslederen.

Mildere stemt. Hvor sannsynlig er det at Frankrike får en sharia-politikk? Ikke veldig sannsynlig, selv i oppmykede former som her – men i dagens Europa er det meste mulig. At høyreradikale krefter vil vokse seg sterkere fremover, er det imidlertid liten tvil om, så denne spådommen er ikke særlig dristig. Det overraskende med boken er dens milde tone – det er lite igjen av beskheten og temperaturen i bøker som De grunnleggende bestanddeler eller Plattform, bortsett fra at mennene fortsatt er like usympatiske forbrukere av kvinner. Det er jo for så vidt nok.
Men selv på dette punkt er det en human dreining hos Houellebecq: Når Myriam, den jødiske kvinnen som er den François har kommet nærmest, forlater ham til fordel for Israel etter at muslimene har vunnet valget, vekkes en slags kjærlighet i François. Boken demonstrerer også flere ganger en høyere vurdering av kvinner enn den Houellebecq er kjent for fra tidligere. Under en mottakelse på Sorbonne er alle kvinnene borte, siden de, under det nye regimet, har blitt fraktet hjem til kjøkkenbenken. «Det var bare menn der. Ikke en eneste kvinne var invitert, og det å holde i gang et levelig sosialt liv i fravær av kvinner – og uten fotball, som hadde vært upassende i den tross alt akademiske settingen – var en vanskelig utfordring,» sier François.

Religiøs lengsel. Likevel fremstår jo kvinnens posisjon, som man kan vente seg, som svært dårlig i det nyislamiserte Frankrike. Hun er blitt hentet tilbake til familiens favn, og må kle seg svært så kyskt. Det er unektelig en parodi på det islamske kvinnesynet vi blir vitne til når Houellebecq stadig trekker frem muligheten for flerkoneri og stadig påfyll av unge frøkner når de andre konene begynner å dra på årene.
Det er likevel en religiøs lengsel som går lengre enn denne asymmetriske kjønnsbalansen: I likhet med Huysmans ønsker også François noe mer, noe annet, selv om han ikke klarer å finne «det radikalt eksotiske i det guddommelige» som Huysmans gjorde det som nyomvendt katolikk.

Trollspeil. Det mest interessante med Houellebecqs siste roman – og overraskende, for noen – er at dens fremste gjenstand for kritikk er det sekulære Europa. Med islam som optikk viser Houellebecq et kontinent, og et Frankrike, som er tørket ut for både tradisjoner og livskraft. At det er islam som blir løsningen på det ideologiske vakuumet er, som sagt, lite trolig, men det er likevel oppfinnsomt at det er nettopp denne religionen som blir prisme for tradisjonssavnet i Vesten.
Det er nok likevel mennenes monomane og unyanserte blikk på kvinner som Houellebecq harselerer mest med i Underkastelse: hvordan menn kan sikre seg tilgang til maktmonopoler og kvinnekropper. Er det, slik sett, egentlig noen forskjell på om François får «påfyll» av koner eller elskerinner? antyder boken. I den grad islam kritiseres ut fra denne vinkelen, fordi den legger til rette for mannsdominans, er ikke de vestlige mennene fritatt for parodiering. Faktisk er de helt på linje, om ikke verre, enn de islamske herrene vi treffer i romanen.

Er det, slik sett, egentlig noen forskjell på om François får «påfyll» av koner eller elskerinner?

Korrigerende eksperimenter. Houellebecq er fryktet og hatet for sine tilsynelatende kyniske og misogyne bøker. Han har også skapt oppstyr med sine tilsynelatende høyrevridde synspunkter på prostitusjon, innvandring og islam. Men jeg har aldri blitt overbevist om at Houllebecq selv er kvinnehater eller islamofob – tvert imot tror jeg hans fiksjon best lar seg betrakte som stiliserte eksperimenter med dominerende livsbetraktninger og livsformer. Ved å overdrive visse trekk ved dagens virkelighet gjennom satiriske vrengebilder i fiksjonen, vil vi se dem bedre og kanskje også komme i en situasjon hvor vi lettere kan gjør noe med dem, om vi da oppfatter faresignaler.
Houellebecq er jo også notorisk i dialog med sin tid, fordi han konstant kobler seg til brennaktuelle samtidsdebatter i bøkene sine. Houellebecq lar seg kanskje best beskrive som et samtidens prisme – for det er ikke fortellingene i seg selv som er det virkelig interessante, men deres funksjon som trollspeil for dagens virkelighet.


kjetilroed@gmail.com

---
DEL