Hvor stort et flertall?

SV kommer til å følge Kristin Halvorsens råd om å respektere et ja-flertall i en folkeavstemning. Men det er ikke gitt at velgerne vil belønne dem for det.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

SVs erfaringer med å turnere folkeavstemningsspørsmålet er mildest talt dårlige. Foran EU-avstemninga i 1994 stod klare fronter mot hverandre: De som mente at det ikke er SVs oppgave å føre Norge inn i EU – altså at partiet skulle stemme mot i Stortinget uansett. Og de som mente at et flertall er et flertall, og at SV fikk bøye seg for det. Resultatet av striden ble et mildest talt merkelig «kompromiss». Kompromiss i anførselstegn, fordi det var grunnlovsfundamentalistene som i praksis vant fram. Merkelig, fordi man av alle slags avveininger valgte ut én bestemt: Den geografiske. SV krevde som kjent ikke bare flertall i folket, men også flertall i fylkene for å stemme ja i Stortinget. De kunne like gjerne krevd flertall hos begge kjønn, flertall i alle samfunnsklasser eller aldersgrupper. Den praktiske konsekvensen av vedtaket var likevel at SV under enhver omstendighet ville stemme mot norsk medlemskap i Stortinget.

For den sentrale SV-ledelsen, og ikke minst daværende partileder Erik Solheim, var vedtaket en hodepine. Selv de som trakk Solheims EU-motstand i tvil, trodde at han håpet på et nei i folket for å skåne partiet fra smerten ved å overprøve folkets vilje. Dersom det hadde blitt et ja-flertall i 1994 hadde SV havnet under et formidabelt press fra ja-siden, pressen og opinionen som de neppe hadde klart å stå imot. Mitt tips er at partiet hadde innkalt til et ekstraordinært landsmøte hvor Solheim hadde satt hardt mot hardt. Flere medlemmer av SVs stortingsgruppe hadde dessuten nektet å bøye seg for partiets linje, og stemt ja i Stortinget. Fire av 13 hadde vært nok til at Norge likevel ble medlem i EU. Men de hadde neppe trengt å handle i strid med partilinja. Trolig hadde flertallet på SVs ekstraordinære landsmøte konstatert at kampen var tapt. Folket hadde sagt sitt.

Taktisk sett var arealdemokrativedtaket SV fattet også håpløst. Det er verdt å merke seg at det var SV, og ikke Senterpartiet, som fikk mest pepper for sin holdning til folkeavstemningsspørsmålet. Den viktigste grunnen var nok at ja-siden oppfattet SV som skjørere enn Sp, og at det å angripe SV kunne skape usikkerhet og manglende selvtillit i nei-partiet. Men at SV hadde kommet fram til en modell som var lett å latterliggjøre. For Senterpartiet var det enklere: Da som nå var Sps melding klar: Deres kanskje viktigste oppgave i norsk politikk er å holde Norge utenfor EU. Punktum.

Den latterliggjøringen som SV ble utsatt for – tildels med rette – i forrige runde, vil Kristin Halvorsen for alt i verden unngå når EU igjen kommer på dagsordenen. Derfor har hun gitt partiet klar beskjed om sitt syn på folkeavstemningsspørsmålet. Det er en linje SVs landsmøte i 2005 kommer til å slutte seg til. Ikke uten hyl og skrik fra enkelte, men med et behagelig flertall. De som måtte være i tvil vil la seg overbevise av Halvorsens sterkeste argument: Selv om Sp og SV skulle blokkere en EU-innmelding i Stortinget, vil ja-siden så å si umiddelbart få i stand en ny folkeavstemning. Der kommer mange som under tvil stemte nei til å markere at flertallet må få bestemme. Og skulle ikke SV da gi etter, vil velgerne straffe partiet så hardt ved det påfølgende stortingsvalget at SVs og Sps blokkerende mindretall ryker. Det finnes altså ingen annen vei til å hindre norsk medlemskap i EU enn å overbevise folket.

Saklig sett har grunnlovsfundamentalistene ikke bare den formelle retten på sin side, de har også kanskje de beste demokratiske argumentene. Det er påfallende at ja-siden argumenterer med at «når vi ber folket om et råd, må vi også følge dette rådet». Men «vi» i denne sammenhengen kommer til å være ja-partiene Høyre og Arbeiderpartiet, samt vet-ikke-partiet Frp. SV, Sp, KrF og Venstre kommer ikke til å invitere folket til å stemme over norsk medlemskap i EU. Fordi de er imot.

Langt viktigere er det at grunnlovbestemmelsen som krever 3/4 flertall i Stortinget ikke har som primært formål å hindre at Stortinget overkjører folket. Hadde det vært tilfelle, hadde Grunnloven enten inneholdt en bestemmelse om bindende folkeavstemninger ved suverenitetsavståelse, eller en bestemmelse om at Stortinget ikke kan votere over forslag om suverenitetsavståelse i samme stortingsperiode som forslaget framsettes. Motivet for utformingen av dagens Grunnlov er at suverenitetsavståelse er en så alvorlig beslutning at folket må stå nær samlet bak den. Ved 3/4 flertall i Stortinget kan man anta at folket ikke vil endre syn innen overskuelig framtid.

Dette perspektivet var ja- og nei-siden enige om i 1972, og kort tid før 1994-avstemningen slo Thorbjørn Jagland fast at det ville være en nasjonal katastrofe om et knapt flertall førte Norge inn i EU. Det har han selvsagt rett i, fordi EU-saken er så følsom i folket, fordi følelsen av å ha blitt overkjørt av makta vil være så sterk blant mange, og fordi Norge raskt vil havne i en dansk situasjon: Stadige omkamper mellom ja- og nei-siden – ikke om medlemskap, men om hvorvidt Norge skal være med på hvert enkelt steg i retning av en dypere integrasjon. Spørsmålet er likevel om nei-partiene skal påta seg oppgaven å hindre denne «nasjonale katastrofen», eller om de rett og slett må nøye seg med å be ja-partiene være sitt ansvar bevisst.

Kristin Halvorsens holdning i folkeavstemningsspørsmålet styres ikke bare av frykten for å havne i samme situasjon som i 1994. Meningsmålingene antyder at mellom en fjerdedel og halvparten av SVs velgere er positive til EU-medlemskap. Å forsøke å overbevise disse velgerne om at de i 2005 skal stemme på et parti som er uenige med dem om EU-saken er i seg selv en gedigen utfordring. Mest sannsynlig må SV se store deler av ja-velgerne gå til Arbeiderpartiet for en periode – og håpe at de så vender tilbake. Samtidig må de regne med at mange nei-velgere vil gå til Senterpartiet, rett og slett fordi Sp framstår som mer mot. Holdningen til folkeavstemningsspørsmålet bare understreker dette.

Men om SV og Kristin Halvorsen har grunn til å frykte tap av ja-velgere dersom EU blir viktigste valgkampsak i 2005, kan man bare forestille seg hvilket tap de vil lide om partiet er uklare på om de vil respektere folkets ja. En ting er å be EU-tilhengere stemme på nei-partiet SV. En annen ting er å be EU-tilhengere stemme på et parti som vil blokkere et folkeavstemnings-ja.

Strengt tatt er det bare ett parti som har egeninteresse av at stortingsvalget i 2005 gjøres til et EU-valg: Senterpartiet. De kan tilby de mest beinharde nei-folka en «garanti» mot EU-medlemskap gjennom stortingsvalg – rent bortsett fra at garantien er lite verdt, ettersom partiet ikke får 1/4 av stortingsrepresentantene. For alle de andre partiene er det viktig å gi velgerne beskjed om at det er folkeavstemningen som avgjør, fordi disse partiene har en god blanding av ja- og nei-folk blant sine velgere.

Sosialistisk Venstreparti kommer til å oppleve avskalling uansett, dersom EU-saken kommer opp. EU-tilhengere vil gå til Arbeiderpartiet. De mest beinharde motstanderne til Sp. For SV kommer det til å handle om å framstå som et patent nei-parti, men åpent for ja-folk, og å la valgkampen om halvannet år handle om helt andre ting enn EU. Kristin Halvorsen må kunne si til velgerne i 2005 at handler det om barn og unge, arbeidsplasser og miljø, pensjoner og helsestell, et nytt flertall og en ny regjering. EU skal du ta stilling til senere.

Bare da kan SV håpe at EU-kampen ikke farer like ille med dem som i 1993-94.

---
DEL

Legg igjen et svar