Hvor lenge vil oljen vare?

Debatten raser om når oljen vil ta slutt. Det medvirker til en oljepris på 60 dollar fatet og gjør oss nordmenn steinrike. Men hvordan ser det egentlig ut?

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Et tilfeldig sveip over utenriksnyhetene viser at i et stort antall saker finnes det også en eller annen form for naturressurs i bildet; gull, diamanter, olje, gass eller andre, begrensede råvarer. I dag handler det mest om olje og gass, enten vi snakker om krigen i Irak, maktforholdet mellom Venezuela og USA, eller Norges ikke-anerkjente krav til havområder i nord.

Til tross for at naturgassen er på full fart inn, er fortsatt oljen en viktig faktor i mange lands utenrikspolitikk. Hvor lenge skal vi ha det slik? Finnes det noe svar på det spørsmålet?

Omstridte tall

Om ikke annet finnes det anslag for hvor lenge oljereservene vil vare. Men tallene er preget av minst tre viktige faktorer; forbruk, nye påvisninger og prisen. Tallene i denne artikkelen baserer seg i hovedsak på rapporten World Energy Outlook 2004 fra det Internasjonale Energibyrået (IEA) og BPs Statistical Review of World Energy 2005.

Det er i hovedsak disse to kildene analytikere benytter, når de snakker om verdens oljereserver. Men troverdigheten av dem trekkes i tvil av enkelte, deriblant Aage Figenschou, styremedlem i Simmons International, en investeringsbank for energiindustrien.

– BP tar ikke standpunkt til kvaliteten til de tall som nasjonene selv oppgir. Hvis Irak har løyet om sine reserver, videreformidler BP denne løgnen. Dette forbeholdet står nevnt med små bokstaver i rapporten, men nevnes sjelden i pressen, sier Figenschou til Ny Tid.

Organisasjonen for oljeproduserende land, OPEC, iverksatte i 1973 oljeboikott og prisøkning i forbindelse med Yom Kippur-krigen, som straffereaksjon overfor land som støttet Israel. Rike industrinasjoner gikk sammen i 1974 for å avvergende liknende ressurskriser i fremtiden, og opprettet IEA. Ifølge deres siste rapport om verdens energi-behov og tilgang, fra 2004, vil dagens påviste reserver av olje vare til 2030 eller lenger. Da vil det globale behovet ligge 60 prosent over dagens. Byrået tar minst ett forbehold; de kan ikke si hva det vil koste å utnytte disse reservene.

– IEA tar store forbehold når det gjelder tallene fra US Geological Survey. Disse tallene, som har vært voldsomt kritisert, ligger til grunn for deres prognoser om at vi har olje nok for mange år, sier Figenschou.

Hvem taper?

Til glede for en stor del av den norske befolkningen har oljeprisen per fat de siste ukene snust på 60 dollars merket. Så høy har prisen faktisk ikke vært mer enn to ganger tidligere, de siste 140 årene. Senest under oljekrisen på 70-tallet, da snek prisen seg over 80 dollar fatet, omregnet til dagens pengeverdi, og nordmenn hadde kjøreforbud på søndagene. På den annen side; på slutten av 90-tallet var prisen nede i under 10 dollar.

– Hvem som taper på den høye oljeprisen er fattige uland, akkurat der har vi store politiske utfordringer de ti neste årene. Hvem som tjener på dette? Saudi Arabia for eksempel. Men der er befolkningsveksten så stor at de må ha en pris på 50 – 60 dollar. Befolkningen har vokst fra 6,5 til 24 millioner på 30 år, men de har nesten ingen arbeidsplasser utenfor oljeindustrien. Norge kommer også til å tjene på dette, helt ufortjent. Også selskapene vil tjene, men sannsynligvis falle i verdi fordi investorene ser at selskapene er inne i en høstingsfase, sier Figenschou.

Men hvis oljeprisen i dag ligger på et historisk høyt nivå, hvorfor letes det ikke over en lav sko? Øystein Noreng, professor ved BI med energi og miljø som fagområde, svarer.

– De viktigste produsentlandene i Midtøsten kan tjene mer ved å begrense volumet for å holde høye priser enn ved å øke volumet med lave priser som følge, hvilket kan forklare hvorfor store oljereserver i Midtøsten ikke bygges ut, sier Noreng.

– Mange tror en høy oljepris medfører høyere produksjon, men dette er en teori, ikke et historisk faktum, sier Figenschou.

Oppkjøpsiver

Heller ikke privat oljeindustri er pågående for å øke volumet, ifølge Noreng.

– Lave oljepriser i 1998-99 førte til oppkjøp og sammenslåinger av selskap med nedskjæring av personell og antall prosjekter. Utfallet ble at kravene til avkastning gikk sterkt opp, samtidig som renten i kapitalmarkedet falt, og oljeprisen skjøt i været uten nevneverdig virkning på den prisreferanse som selskapene bruker i sine investeringskalkyler. I tillegg krever finansmarkedene utbytte til aksjonærene, hvilket betyr mindre kapital til investeringer. En del av den ledige kapitalen går til oppkjøp av andre selskaper med reserver, hvilket er mindre risikofylt enn leteboring. Paradokset er dermed en investeringsvegring i en situasjon med uvanlig høye oljepriser og lave renter, hvilket forsterker utsiktene til knappe forsyninger og avhengighet av Midtøsten, sier Noreng.

– Den høye prisen påvirker selvfølgelig etterspørselen etter olje. Men ser du på 70-tallet hvor prisen var meget høy, opplevde man samtidig en kraftig økning i forbruk. Deretter kom en knekk i forbruket på begynnelsen av 80-tallet, USA åpnet en rekke atomkraftverk og kuttet ut bruken av olje til produksjon av elektrisitet. Frykten for at oljeprisen skulle gå til hundre dollar skapte kraftige insentiver for energiøkonomisering. Tidligere brukte vi olje til mye mer enn i dag; i dag går veldig mye til transportsektoren, og der har vi ikke så mange alternativer, sier Figenschou.

Samtidig er det klart at verdens store oljeimportører blir mer og mer avhengige av eksport fra fjerntliggende, og samtidig politisk ustabile strøk. Dette vil gjøre importlandene stadig mer sårbare i forhold til anslag mot oljerelatert infrastruktur, slik vi har sett det i Irak, ifølge IEA. Deres 26 medlemsland er i all hovedsak importører, Norge har en egen avtale med byrået, som innebærer at vi ikke har de samme forpliktelser som andre land i en eventuell oljekrise.

Avhengighet koplet med sårbarhet kan føre til høye skuldre, det ser vi ikke minst når det gjelder Venezuela, som er tredje største leverandør av råolje til USA.

Peak oil

Den amerikanske geofysikeren Marion King Hubbert presenterte i 1956 det som i dag er kjent som «Hubberts bell-curve». Kurven skal vise hvordan den amerikanske oljeproduksjonen stiger til en topp, såkalt peak oil, for deretter å synke i en liknende, symmetrisk kurve. Diagrammet likner til forveksling en kirkeklokke, derav navnet.

– Når det gjelder effekten av pris på oljeproduksjon er Hubberts graf over produksjonen av olje i USA på land syd for 48 breddegrad, fra volumene ble meningsfylt til i dag, veldig interessant. Du ender opp med en nydelig gaussisk kurve, med topp 1971. I perioden 1971 til 1981 steg oljeprisen 20 ganger, fra 1,50 dollar til 30 dollar, men produksjonen fortsatte bare å falle. Man kommer til et punkt hvor geologien tar over styringen, sier Figenschou.

– Den såkalte Hubbert-kurven forutsa at USAs oljeproduksjon ville nå toppen på begynnelsen av 70-tallet. Siden den gang har landets oljeproduksjon avtatt med 1,4 prosent i gjennomsnitt årlig. Hittil er dette blitt mer enn oppveid av økende utvinning andre steder. For naturgass synes teorien ikke å slå til, sier Øystein Noreng.

Hubbert-kurven har siden blitt brukt på det meste av petroleumsvirksomhet på kloden, og går man dypt nok i den rette materien ser det ikke lyst ut. Unntatt hos Noreng.

– Endetidsvarsler har vært fremsatt mange ganger før, men historiske erfaringer viser at dette er galt fordi priser, teknologi og rammebetingelser påvirker mengden av utvinnbare reserver. Det har vært fryktet mangel på olje siden 1. verdenskrig, men ingen vet hvor store oljereservene er. Mange områder er ikke kartlagt, også i USA utenfor California og Florida, påpeker Noreng.

– Jeg tror vi globalt nærmer oss peak oil innen fem år. Den dagen 1 prosents vekst i etterspørsel og 1 prosents fall i produksjonen er en realitet, da er svaret gitt. Inntil det, kan det gå opp og ned. En kraftig prisøkning kan gi minsket etterspørsel og prisfall. Det fører til økt etterspørsel og ny prisoppgang igjen, og slik fortsetter det, sier Figenschou.

Snart tomt?

Rundt regnet kan vi si at verden så langt har brukt 1000 milliarder fat olje. Reservene per dags dato utgjør snautt 1200 milliarder fat, samtidig som det anslåes at man vil finne minst 300 milliarder fat til. Verdens årlige forbruk er 30 milliarder fat og IEA forventer altså en 60 prosents økning innen 25 år.

Den økende etterspørselen vil i hovedsak måtte dekkes av et fåtall land, i hovedsak land i Midtøsten og Russland. For sistnevntes del vil allikevel evnen til å eksportere synke etter hvert som innenlands økonomi og forbruk vokser.

Økningen forventes i all hovedsak å komme i Asia, som resultat av økonomisk utvikling, og da særlig i Kina. Landets samlede petroleumsforbruk økte i fjor med 15,4 prosent, suverent mest i verden. Forbruk per innbygger er allikevel beskjedent, i størrelsesorden 0 – 0,75 tonn per innbyger i året, sammenlignet med USA som forbruker mer enn tre tonn. Kina driver en meget aktiv petroleumspolitikk globalt for tiden, og har til sammen rundt 65 forskjellige engasjementer innen sektoren utenfor landets grenser.

Oljealderens endelikt har altså stadig blitt spådd opp igjennom årene, med det resultat at prisene har svingt seg opp. Til tross for en nedgang i mengden nye funn de senere årene, har også den begrensete raffinerikapasiteten sitt å si i forhold til oljeprisen.

Hvis vi ser på USA, har landet en raffineringskapasitet på 17 millioner fat per dag, mens forbruket utgjør 20,6 millioner fat. Det innebærer at landet i tillegg til råolje også må importere raffinerte produkter. Midtøsten har et overskudd i raffinerikapasitet på snautt to millioner fat, mens Asia og Australia har et underskudd på 1,5 millioner fat per dag.

– Det er et misforhold mellom den oljen som er tilgjengelig, og raffineringsindustriens kapasitet og -struktur. Tungoljen, som den venezuelanske, koster mye å raffinere. Nå kommer produksjon av diesel fra gass i stedet, sier Noreng.

– Uvitende sjeler ser bort i fra at teknologiutvikling, priser og rammebetingelser påvirker størrelsen på oljereservene. Roma-klubbens rapport «Grenser for vekst» fra 70-tallet og Shells WAES workshop i 1977, forutsa begge at oljen snart var slutt. Et stramt marked medførte kortvarige prishopp, og det var det, men prisen stabiliserte seg på høyere nivå for å skape likevekt mellom tilbud og etterspørsel. Det samme ser ut til å være tilfellet i dag. Overgangen er ikke enkel, rask eller smertefri, men katastrofen uteblir, fortsetter Noreng.

– USA åpnet Alaska mellom 1970 og 1980, ny teknologi var tilgjengelig som skapte stor vekst i produksjonen offshore. Allikevel klarte man ikke mer enn så vidt stabilisere oljeproduksjonen i noen år før den begynte å falle enda raskere. Norge nådde produksjonstoppen, peaket, i 2001, og vi får se hvor fort produksjonen der faller, sier Figenschou.

Oppjusteringer

I Midtøsten finnes nær 2/3 av verdens påviste oljereserver. Slik sett har regionen, og da spesielt Saudi Arabia alltid blitt oppfordret til å skru opp kranene når oljeprisen stiger. Midtøstens stadig sterkere hegemoni som verdens oljeleverandør nummer en, har utformet politikken i området i mange tiår.

– I oljemarkedet fører ikke høyere priser umiddelbart til et større tilbud av olje. Når OPEC- landene møter en vekst i etterspørselen etter olje, har de valget mellom å øke volumet, å øke prisen eller en kombinasjon. Tankegangen er heller ikke fremmed for Mexico, Norge eller Russland. Saudi-Arabia leter etter gassfelt uten olje, ikke etter olje. I Irak er det påvist mellom 50 og 60 store oljefelt som ikke er besluttet utbygget, hvilket demper behovet for å lete. Prisoppgangen på olje i senere år er i en betydelig utstrekning blitt drevet frem av finansmarkedene, ikke av fysisk knapphet, sier Noreng.

Teknologiutviklingen gjør at man kan gå inn i små, mindre lønnsomme felt.

– Men samtidig fungerer geologien slik at neste felt alltid er litt mindre enn det forrige og de er av synkende kvalitet og økende kompleksitet. Industrien utnytter alltid de lettest utvinnbare feltene først. Dette er litt mer komplisert enn om du produserer biler, sier Figenschou.

Flere tilfeller av for høy angivelse av egne reserver fra oljeselskapenes side, har medført at også de enkelte produksjonslandenes reserver trekkes i tvil. Kanskje særlig etter OPECs oppskrivinger av egne reserver på 1980-tallet. Og vi snakker blant annet om Saudi Arabia.

– OPEC skrev opp sine reserver, spesielt i perioden 1985-88, etter at det ble bestemt at det enkelte lands reserver skulle legges til grunn for det enkelte lands produksjonskvote. Den som tror at en Saddam Hussein ikke ville legge vekt på dette, når Irak satte tall for sine reserver, har et problem. Men kan disse oppjusterte reservene være mulig? Ny teknologi har rett nok gjort mer olje tilgjengelig, men oppskrivningen alene utgjør over 25 prosent av verdens samlede gjenværende oljeressurser. Kanskje er det riktig, kanskje er det ikke riktig? Men vil du ta Saddam Hussein og kong Fahd i Saudi Arabia på ordet? Og hos russerne, som de siste 10 årene har oppskrevet reservene med over 100 prosent har det i hvert fall ikke vært innom noen revisor, sier Figenschou.

Politikk

Øystein Noreng tror påstandene om at Saudi Arabias oljereserver minsker raskt, kan være en del av en større kampanje for å svekke Saudi Arabia.

– Hver gang prisene øker, kommer det forslag på bordet fra USA om at Saudi Arabia jo bare kan åpne kranene litt mer. Jo, sier Saudi Arabia, det kan vi nok, men dere kunne jo også legge litt mer press på Israels statsminister Ariel Sharon, slik at han farer litt bedre frem med palestinerne. Vinteren 2002 ble imidlertid Saudi Arabias fredsplan avvist av USA, selvsagt etter press fra Israel. Visse kretser har på denne bakgrunn en interesse av å fremstille Saudi Arabia som ubetydelig og olje som fortidens drivstoff. Samtidig fremkommer påstander om at Saudi Arabia vanskjøtter sine oljereserver, kanskje underfortstått som et påskudd til å okkupere landets oljefelt for å sikre bedre ledelse, sier Øystein Noreng.

Oljeselskapene har skrevet opp sine reserver ganske mye de ti siste årene, men samtidig funnet veldig lite.

– Regnskapene til disse selskapene blir revidert, men det blir ikke reservene. Tenk deg en bedrift som hevder at de har millioner på konto, men ingen får sjekket om det er virkelighet. Siden så lite av verdens oljereserver er verifisert av uavhengig ekspertise er det uansvarlig å legge offisiell statistikk til grunn samtidig som det ikke er mulig å hevde at man vet at tallene er feil. Faren ved at noen har løyet om reservene er imidlertid så dramatiske at er det noe sted man burde føre en «føre var» politikk er det på dette området, sier Figenschou.

– Det er neppe grunn til engstelse for fysiske forsyninger, men for priser. Vi bruker ikke råolje, men petroleumsprodukter; som bensin, diesel osv. De kan lages av andre råstoffer, så som kull og gass, eller erstattes av andre energikilder. I Europa betaler forbrukerne 250 – 300 dollar fatet ved bensinpumpen, skatter og avgifter inkludert. Innenfor denne rammen er mange alternativer lønnsomme. Jeg forventer nå at de høye prisene vil medføre en strukturendring innen denne sektoren. Dette skjedde da prisene røk i været på 1970-tallet, oljen ble skjøvet ut fra mange bruksområder, sier Noreng

Dommedagsprofeter

Det er i hovedsak tre måter for et land uten egen produksjon å sikre seg fremtidige oljeleveranser på. Det første er å la egne selskaper kjøpe seg inn i andre lands oljefelt. Det andre er gjennom oppkjøp av eksisterende oljeselskap, med eierinteresser i eksisterende eller kommende felt.

Det er nettopp det det kinesiske nasjonale oljeselskapet CNOOC for tiden prøver på, når det forsøker å få hånd om det amerikanske selskapet Unocal. Ifølge amerikanske myndigheter handler ikke dette om investeringer, men snarere om et kinesisk oppkjøp av oljeressurser.

Den tredje muligheten er krig. Kanskje særlig hvis det syn vinner frem at resursene er i ferd med å tømmes.

– Disse dommedagsprofetene, jeg kaller dem profesjonelle pessimister, kan både brukes og misbrukes. Noen har kanskje hvisket visepresident Dick Cheney noen ord i øret om at USA måtte sikre seg reservene i Midtøsten før andre, først og fremst Kina, melder seg. Slikt snakk fører fort til økt aggressivitet, med Irak som ett eksempel, i stedet for å legge om energipolitikken for å få ned eget forbruk. Dette forsøkte i sin tid president Carter. Bill Clinton forsøkte seg varsomt, men USAs republikanske presidenter søker i stedet å løse landets energiproblemer i utlandet, om nødvendig med krig og okkupasjon som virkemidler. Dette er selvsagt mislykket, og hittil har USAs krig i Irak bidratt til høyere, ikke lavere oljepriser. På denne måten fremstår regjeringen Bush i sin politikk ikke bare som moralsk tilbakestående, men også som praktisk klønete, sier Øystein Noreng.

---
DEL

Legg igjen et svar