Hvor mange atomvåpen tåler kloden? 

Vi lever i en verden hvor et stort antall atomvåpen står klare til å avfyres. Men hva har en filmkunstner som Peter Greenaway å si om det?

Ansvarlig redaktør i Ny Tid.

Hvem skulle tro at filmkunstneren Peter Greenaway skulle bry seg om noe politisk som trusselen fra atomvåpen? De gangene jeg har møtt denne arrogante briten, har han alltid refset folk for ikke å forstå det estetisk-visuelle. Eksempelvis da han for noen år siden ropte ut i en sal med 1000 mennesker i Amsterdam at nærmest alle var visuelle analfabeter! Greenaway fornærmer stadig folk, også i Nyon nå i april, der han noe gammelmodig eller altfor moderne holdt nesten samme foredrag til like mange, igjen arrogant og litt vel forenklende om tingenes tilstand innen filmen: «Filmen er nærmest død!» Filmbransjen kopierer i dag «bare hva du får i bokhandlene!» Man må slutte å lage fortellinger, og heller ta høyde for filmens nye teknologiske eller digitale muligheter. Greenaway er opprinnelig utdannet kunstmaler, noe vi stadig fikk høre – det dreier seg mer om hvilke bilder vi husker enn om selve fortellingen.

Fra den omtalte filmen

Så også i kortfilmen Atomic Bombs on the Planet Earth (13 min, 2011, se nytid.no for utdrag), som Greenaway presenterte i sin masterclass her i april på Visions du Reel i Sveits, som er en filmfestival om dokumentarfilm. Stadig nevner han franske Jean-Luc Godard, noe som får meg til å huske et intervju jeg en gang gjorde med ham på Kosmorama i Trondheim: Her nevner jeg Godard, som han har referert til i flere tekster. Greenaway glaner på meg fra den dype sofaen han sitter i og opp mot meg på stolen ovenfor, bøyer hodet bakover, ser bortetter nesegrevet – ser regelrett ned på meg nedenfra! – og utbryter: «Godard! Hvorfor nevne ham? Du høres ut som en student!» Vel, jeg hadde jo drevet Morgenbladet i ett tiår, og hadde relevante spørsmål.

Soppskyene. Her i Nyon er Godard atter hans forbilde, og han trekker frem sitatet at «film er sannhet 24 ganger i sekundet» – det vil si antall bilder med virkelighet, noe salens dokumentarister nikker til. Vel. Atomic Bombs on the Planet Earth bruker på en måte enkeltbilder, eller rettere sagt korte videoklipp, som monteres i varierende rekkefølger av 4–25 videoer samtidig på lerretet. Det er filmklipp fra en rekke prøvesprengninger – som på Bikini-øyene (se John Pilgers artikkel over), Hiroshima og Nagasaki. Hvem er klar over at det har blitt foretatt prøvesprengninger av over 2000 atombomber i løpet av de snaut 50 år som har fulgt Hiroshima-bomben? Greenaway antyder at samme antall kan ha fortsatt i det «skjulte» de neste 25 årene frem til i dag. Kanskje er de mer symboler for avskrekking enn de er «prøvesprengninger». Men å se Greenaway presentere disse oppå hverandre kontinuerlig i 13 minutter, er vanskelig å fordøye. Ingen fortelling, bare bomber. Og lydbildet er overdøvende, der opptil 25 soppskyer trer frem som dokumentasjon. I bakgrunnen hører vi Robert Oppenheimer (atombombens far) gjenta «You people cried» eller «Most people were silent».

Greenaway har etter alle sine estetisk-visuelle filmer kanskje blitt mer politisk samfunnsbevisst med alderen. Eller ble han drevet av gleden ved å manipulere alle bildene, lydene og gutteaktig «leke» med soppskyer, farger, datoer og navn på sprengninger eller antall megatonn som eksploderer? Både og. For Greenaway er redd for de nye mini-atomvåpnene bak det nye atomvåpenkappløpet. Eksempelvis slik Kina lager undervannsdroner med atomstridshoder som kan dukke opp i vannkanten ved verdens storbyer. Han er opptatt av hvordan vi glemmer, hvordan vi ikke ser militærsatsningen i det skjulte, at vi tror at avskrekking skaper en fredsbalanse. Her skal vi nærmest påtvinges en atommigrene på grunn av galskapen som følger disse enorme våpnene. Filmen fikk ærespris på International Uranium Film Festival i Rio Janeiro i 2012.

Jeg kan love deg, kjære leser, at i løpet av de neste 25 år vil en atomkatastrofe skje, med de våpenlagrene uvettige verdensledere godkjenner.

USA. Det nye atomkappløpet med mini-atombomber er dessverre allerede i gang. Amerikanske, israelske, kinesiske og russiske politikere ser for seg bruk av «begrensede» atomvåpen. USAs «hule» president Obama – som lovet en atomvåpenfri verden i Praha for noen år siden – har igangsatt et nytt program med atomvåpen til 1000 milliarder amerikanske dollar. Hillary Clinton antydet nylig i en valgkamp at hun har problemer med å se det meningsfulle i denne satsningen. Men hvem tror henne – hun som tidligere advarte Iran om at de kunne bruke atomvåpen mot landet? Og fra presidentkandidat Donald Trump lyder det: «Vi har et desperat behov for å modernisere vårt forfalne atomvåpen-arsenal. Det må skje nå.» Trump klager over at den militære styrken har sunket fra 2 til 1,3 millioner militære de siste årene, at USA marineflåte er halvert og at flyvåpenet er kuttet ned med en tredjedel. Trump nærmest roper i valgkampen: «Vi skal bruke alt hva vi trenger på å gjenoppbygge militæret!» Hans hulhet er tydelig når han ett sted poengtere at det er for mange våpen i verden, mens han i en annen tale etterlyser en satsning på atom- og kybervåpen.

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here