Lederen i The Economist «Goodbye globalisation» (16.5.) antydet nettopp at en mer selvrådende nasjonalisme verken blir økonomisk bedre eller tryggere. Og som Agamben minner om: Med de nasjonale nedstengningene er livets innhold og relasjoner vel som viktig som bare ren overlevelse – hva den italienske filosofen kaller rent biologisk liv.
Først må det sies at det viktigste har vært å spare liv – med de tiltak som er gjort for å hindre smittespredning. Men konsekvensene av nedstengning av nasjonene er samtidig enorme. Isolasjonisme er heller ikke nytt, noe USA har vist de siste årene. Og med den tollbelagte handelskrigen med Kina er globaliseringen på vei ned. En «slowbalisation» vises der internasjonal vareutveksling faller med rundt 30 prosent. Når tall skal nevnes, beregnes i år en nedgang i brutto nasjonalprodukt på 10–15 prosent i flere vestlige land på grunn av koronakrisen. Dette er rundt dobbelt så mye som ved forrige finanskrise i 2007–09.
Nasjonalisme
En økt nasjonalisme følger av pandemien, med erklæringer om å bli selvhjulpne. Eksempelvis Indias Narendra Modi, som i mai erklærte at landet sto foran en ny æra med økonomisk selvhjulpenhet. Og Kina er allerede nede på 60 prosent av USA-investeringene fra to år tilbake – mens USA nå ber amerikanske bedrifter om å «flytte hjem».
En rekke mer eller mindre autoritære ledere – som i Ungarn eller Polen – ser også sitt snitt til å skaffe seg vide fullmakter og nye «koronalover» via pandemien. I dag har ikke mindre enn 84 land erklært unntakstilstand, noe som gir regjeringer utvidede fullmakter og øyeblikkelig mulighet for handling via dekret. Spørsmålet er når disse unntakene blir varige, eller langtrukne, der den enkeltes frihet og det liberale demokratiet begrenses.
Eksempelvis er lysten til å utvise makt stor: masseovervåkning, forbud mot opposisjonelles demonstrasjoner, fengslinger på grunn av kritiske ytringer på sosiale medier, tilfeldige arrestasjoner. Et annet eksempel er der 2000 mennesker i El Salvador ble arrestert for ikke å ha overholdt reglene for smitteavstand. Vel, de havnet i trange fengselsceller, med fare for smitte. Og i Tyrkia slapp de nylig ut 90 000 fanger, for å hindre smitte – men «nasjonens fiender», tusenvis av politisk fanger, måtte bli. Autokratier trives godt med pandemien.
EU
Nå snakker også EU om en «strategisk autonomi». Alliansen av europeiske stater ønsker å være mer «selvberget». Interessant nok ble forbudet mot nasjonal «subsidiering» midlertidig opphevet med pandemien. Ergo kunne rike land som Tyskland skaffe seg konkurransefordeler med enorm pengestøtte, lån og subsidier til egen industri og arbeidsfolk – mens slike som Italia og andre med bunnskrapte kasser kan ikke annet enn å la bedrifter tape i konkurransen og forsvinne. Slik økes forskjellene ytterligere mellom det rike nord og det fattige sør.
EU har lenge fremhevet fri flyt av mennesker, varer, kapital og tjenester i eget marked. Men np har kontrollen tatt over, der mennesker beveger seg minimalt, varer holdes tilbake, og kapital helst skal gå til eget land. EU har også ifølge The Economist utstedt lån på rundt 20 000 milliarder kroner, et par oljefond, på grunn av pandemien. Men hvorfor gikk halvparten av dette til Tyskland?
Med pandemien ser vi tydelig behovet for overstatlige organer, der et solidarisk ansvar for det større fellesskapet er nødvendig.
Spania foreslo nylig at EU måtte stå samlet med en felles gjeld fremfor ulikhetskapende gjeldspakker – men møtte døve ører i EU. Dette er mer i retning av hva en føderasjon ville gjort, slik som i USA. EU er som Margot Wallenström svarer, ikke laget slik. Vel, man har med miljøkrisen en sterk fellessatsing på en European Green Deal. Og man ønsker seg et felles EU-forsvar.
Med pandemien ser vi tydelig behovet for overstatlige organer, der et solidarisk ansvar for det større fellesskapet er nødvendig. Og ikke slik enkelte stater først panisk karet til seg smittevernsutstyr og vaksiner, i likhet med folk som løp til butikken og hamstret.
EU kan med ønsket om «autonomi» bli hva noen kaller et «kloster» – med noe krangel mellom munkene. Eller har de ambisjoner om å stå solidarisk som forbilde for vår nye verden – kanskje en ny «Brussel-effekt»?
Mafiaen
For næringslivet selv har ikke for vane å være solidariske, da konkurranse er drivkraften.
Organiserte kriminelle, mafiaer, har en annen type «solidaritet»: Mafiaen har enorme midler til disposisjon. Nå lurer den fortvilte og arbeidsledige mennesker til «lojalitet» der de kan «hjelpe». Renter er ikke det første mafiaen ber om, men slikt øker alltid på etter hvert. Mafiaen er en oppfinnsom gjeng som finner nye måter å hente inn beskyttelsespenger og drive illegal gambling på – nå via nettet. Og på oppfinnsomme og smittsomme måter er deres prostituerte fremdeles i arbeid: Narkotrafikken finner også nye ruter – om det nå har blitt via droner.
Italia hadde nettopp, som Tyrkia, med pandemien sendt hjem fengslede mafiasjefer. Men da myndighetene ombestemte seg, hadde disse nye «covid nostra» gått under jorden. Cosa Nostra på Sicilia har nå gjenopptatt narkohandelen. Og rett over på fastlandet styrer Sør-Italias ’Ndrangheta 80 prosent av kokainmarkedet i Europa. Dette er egenrådige familier med god råd. Under siste finanskrise hadde eksempelvis mafiaen ifølge SOS Impresa rundt 700 milliarder kroner til disposisjon – mer enn Italias redningspakke fra EU i dag.
En vaksine?
Man kan verken vaksinere seg mot nasjonalisme eller mafia.
Men mange samarbeider. Penger er stilt til rådighet internasjonalt for å finne en vaksine mot covid-19. Norge er med.
Bill Gates etterlyste nylig i en kommentar i The Economist å få utviklet en genmodifiserende vaksine, en såkalt mRNA, en «messenger RNA», som går inn og modifiserer DNA. Her skapes proteinceller som selv lager egne forsvar mot slike virus som korona. Han anbefaler forutseende forsøk med «germ games» – i likhet med «war games». En globalisering der man samles seg mot slike nye felles fiender som bakterier og mikrober – som ikke vet hva nasjoner er. De gjør ikke forskjell på folk.
Normalt har vaksiner vært forbeholdt de rikeste. Eksempelvis dreper tuberkulose fremdeles halvannen million årlig i sør.
La meg derfor avslutte med en påminnelse der jeg inntar en konsekvensetisk eller utilitaristisk posisjon: Om man, for å redde noen få titusen, lenge stenger ned infrastruktur, transport, handel og noe nødhjelp, kan det ramme millioner i det fattige sør. Vil vi da være delvis ansvarlige for å ha forårsaket en massedød uten sidestykke?
Direktør David Beasley i FNs globale matprogram beregnet nylig en dobling av dagens 135 millioner mennesker dødstruet av ekstreme sultforhold (av 831 millioner sultne). detet kjan skje i år – horav halvparten i Afrika. Dette er en følge av nedstengt matvaredistribusjon, lavere økonomisk aktivitet og handelsrestriksjoner. Så hvor stor del av disse nye 130 millionene tror du vil dø på grunn av «kuren» mot korona?
Med korona-tidens nye meg-og-nasjonen-først, måste man jämföra.
