Hvor forsvinner alle helsepengene?

Lege Tore Næss er kritisk til helsepolitikernes økonomiske prioriteringer og spør hvor alle de bevilgede pengene egentlig tar veien.
Tore Kierulf Næss
Næss er lege og filosof. Fast kommentator i Ny Tid.
Email: torekierulfnaess@hotmail.com
Publisert: 07.02.2019

Helsevesenets budsjetter øker hvert år, og har gjort det lenge. Faktisk er statens helseutgifter per innbygger per år, som for 2018 ligger på 64 821 kroner, nær doblet siden 2002, da summen var 32 985 kroner. Hva skyldes dette? Har vi som befolkning blitt så mye sykere at det kreves en dobling av ressurser i helsevesenet? Som regel hevdes jo det motsatte, at befolkningen aldri har vært friskere. Det påpekes ofte at folk stadig lever lenger, og at dette medfører en større andel gamle og syke som trenger mye medisinsk behandling. Men kan dette forklare en dobling i utgifter på 16 år? Paradoksalt nok får vi dessuten, til tross for disse massive økningene i budsjettene, stadige tilbakemeldinger fra helsearbeidere på alle nivåer om økt arbeidspress og krav til effektivisering. Hva er det som egentlig foregår?

Farlig utviklig

Uten at jeg har noen statistikk som kan underbygge mine antakelser, sitter jeg som helsearbeider med en følelse av at vi bruker for mye tid og ressurser på pasienter som strengt tatt ikke har så stort behov for hjelp. Samtidig er det for mange av dem som virkelig trenger hjelp, som avskjæres med for lite. Man kan si at vi smører helsehjelpen for tynt ut over hele befolkningen, og mange av dem med størst behov ender opp som tapere i kampen om ressurser. Dette kan dreie seg om gamle og syke som skrives ut av sykehuset før de er blitt friske nok til å klare seg hjemme. Og som ofte kommer tilbake igjen etter en slitsom, nedverdigende og ressurskrevende tur hjemom. Eller det kan dreie seg om mennesker i dyp håpløshet, med akutt behov for psykiatrisk hjelp, som blir møtt med meldingen om at de få døgnplassene som finnes, dessverre er opptatt. Man må omtrent ha forsøkt å ta livet av seg, eller truet med å gjøre det, for å få en seng i en akuttpsykiatrisk institusjon i dag.

Det kan virke vanskelig, nærmest umulig, å snu denne utviklingen. De ansvarlige helsepolitikerne, med god hjelp fra ivrige byråkrater, stiller opp med skrivebordsløsninger, som i teorien ser ut til å kunne bøte på problemene. For eksempel ved å utdele rettigheter til pasientene, rettigheter som skal gi dem garantier for den behandlingen de har krav på. Denne utviklingen medfører en byråkratisering av fagpersonell. Spesialisten som vurderer henvisningene allmennlegen har skrevet, blir da nødt til å reise spørsmålet «har denne pasienten krav på å bli undersøkt?» framfor «trenger denne pasienten å bli undersøkt?». Å tro at disse to spørsmålene lett kan justeres til å avgrense samme gruppe, er en utbredt feilslutning. Tilsvarende skjer det også en byråkratisering av allmennlegen når pasientene kommer med innstillingen «dette har jeg krav på» i stedet for «kan du hjelpe meg?». Allmennlegen blir da en portvokter, og med dette endres også relasjonen mellom pasient og behandler.

Siste tilskudd til denne utviklingen er innføringen av pakkeforløp for pasienter innen feltet psykiatri og rus. Pakkeforløpet skal implementeres i løpet av 2019. Igjen er intensjonene uttalt gode, her er rikelig med store ord og mat for festtaler. Men det er vanskelig å unngå å tenke at veien til helvete her, som andre steder, er brolagt med gode forsetter.

Gratis prøve
Kommentarer