Hvor er Mousavi og Zahra Rahnavard?

For en måned siden ble to iranske opposisjonsledere og konene deres hentet ut av hjemmene sine med tvang. Vi vet ikke hvor de er, og ingen tar ansvar for bortføringen.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Send din reaksjon til debatt@nytid.no

Tiam Irani er pseudonym for en kvinnelig journalist og sosiolog bosatt i Teheran. Hun har jobbet i flere reformvennlige aviser i Iran som senere ble stengt av revolusjonsdomstolen.

Hver fredag skriver noen av verdens ledende ytringsfrihetsforkjempere eksklusivt for ukemagasinet Ny Tid. Våre Uten grenser-spaltister: Parvin Ardalan (Iran), Irshad Manji (Canada), Nawal El-Saadawi (Egypt), Elena Milashina (Russland), Orzala Nemat (Afghanistan), Martha Roque (Cuba), Blessing Musariri (Zimbabwe), Tsering Woeser (Tibet), Malahat Nasibova (Aserbajdsjan) og Nyein San (Burma).

Teheran, Iran. Mir Hossein Mousavi, hans ektefelle Zahra Rahnavard, samt Mehdi Karrubi og hans hustru ble pågrepet i sine hjem for fire uker siden. Ingen vet med sikkerhet hvor de fire nå befinner seg. Det har kommet ulike og motsiende nyheter: fra husarrest til fengsling i Heshmatieh militærleir, midt i hovedstaden Teheran.

Det som skaper denne usikkerheten er at ingen offisielle kilder har tatt ansvaret for bortføringen. Myndighetene gir motsiende uttalelser. I den statlige fredagsbønnen ber lederen av Vokterrådet om at Mousavi og Karrubi ikke må få lov til å ha kontakt med omverdenen. To dager senere erklærer Revolusjonsdomstolen og utenriksdepartementets talsmann at de fire lever fritt i hjemmene sine.

Men døtrene til Mousavi har sagt til media at de fikk lov å besøke sine foreldre i en ukjent bolig hvor flere fra etterretningstjenesten var til stede. Sikkerhetsvaktene ville ikke fortelle dem hvilket statlig organ de kommer fra. Døtrene til Mousavi er forvirrede og fortvilte.

Bakgrunnenwikimedia.org

14. februar 2011 var en stor dag for Den grønne bevegelsen i Iran. De to kjente opposisjonslederne Mousavi og Karrubi inviterte folk til å delta i demonstrasjoner til støtte for folkebevegelsene i Tunisia og Egypt. Flere tusen mennesker samlet seg i gatene i flere store byer i Iran, tross den brutale aksjonen fra sikkerhetspolitiets side. Folk ropte: «ned med diktatur i Tunis, i Egypt og i Iran».

Det iranske regimet, som i flere måneder hadde drevet med propaganda i stor skala om «Den grønne bevegelsens død», var nå forvirret og nervøst. De svarte med stor brutalitet mot demonstrantene. Fra denne dagen innførte myndighetene store restriksjoner mot Mousavi og Karrubi.

Inntil 16. februar, to dager senere, da Mousavi sendte en takkemelding til folket, hadde han fortsatt kontakt med sin familie og noen få kjente. Han hadde fortsatt telefonkontakt og internettforbindelse. Få timer etter at meldingen ble sendt ut, kom nyhetene om at Mousavi og Karrubi sammen med sine koner enten var blitt arrestert eller satt i husarrest.

Noen dager senere uttrykte hovedtaleren i den statlige fredagsbønnen seg slik: «Vi lar ikke Mousavi og Karrubi bli folkehelter. Vi setter dem i fangenskap i hjemmene deres og kutter deres forbindelse til omverdenen.» Denne talen, og den store propagandaen i statlige medier, var beviset for at regimet hadde planlagt en aksjon mot de to opposisjonslederne. Men ingen i det statlige apparatet ville si noe om situasjonen til Mousavi og hans kone, eller ta ansvar for deres bortføring.

Fikk ikke svar

Dagene gikk og ikke-bekreftede meldinger og ulike synspunkter bredte om seg. Flere internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner og flere verdensledere kom på banen og spurte det iranske regimet om Mousavi, Karrubi og deres ektefellers situasjon. Nyhetene om bortføringen av de iranske opposisjonsledere var kommet frem til internasjonal media. Ingen kjente til den faktiske situasjonen. Døtrene til Mousavi ga ut en melding om at de hadde prøvd å få kontakt med foreldrene sine uten å lykkes.

Døtrene reiste til foreldrenes hus flere ganger, men ble møtt av maskerte menn foran inngangsdøren. De ba de maskerte mennene om å vise arrestordre fra domstolen, men svaret de fikk var: «Det er ikke deres sak å vite om vi har arrestordre. Dere vil ikke vite hvem som har gitt arrestordren. Dere har ikke noe å gjøre her.»

Kvelden etter, da døtrene kom tilbake, var huset mørklagt. Flere menn drev med sveising av en stor metallport foran huset. De maskerte mennene sa: «Dere har bare å takke dere selv for dette. Dere marsjerte i gatene siste året. Nå er det vår tur å vise makt. Ja, vi drepte i ett år, og det var riktig gjort. De vi drepte var ikke mennesker.» Men døtrene til Mousavi hadde ikke kommet dit for å høre politisk propaganda. De neste dagene møtte de kun den store metallporten.

Protest-tirsdager

Døtrene skrev så et åpent brev der de uttrykte sin store bekymring over situasjonen. De skrev at et mørkelagt hus og en stor metallport ikke er gode tegn på hvilke omstendigheter deres foreldre lever under. De siterte Mousavi fra en familiesamtale etter det store valgfusket i 2010. Han hadde sagt med en rolig, men bestemt stemme: «Det som er viktigere enn valgresultatet, er vår stolthet for Gud, folket og for historien».

Brevet førte til en mobilisering av aktivister i Den grønne bevegelsen. De erklærte protestdemonstrasjoner hver tirsdag og kalte dette «protest-tirsdager». Demonstrasjoner hver tirsdag kveld har blitt møtt med køller og tåregass fra sikkerhetspolitiet.

Døtrene skrev et nytt åpent brev 3. mars, hvor de sa at de ikke har noen kontakt med foreldrene, og at de får bekymringmeldinger fra forskjellige hold.

Grunn til bekymring

Inntil nå har kun én av døtrene fått tillatelse til et kort besøk med sine foreldre, Mousavi og Zahra Rahnavard. Besøket pågikk under tilstedeværelse av etterretningsoffiserer, og datteren fikk ikke anledningen til å spørre om foreldrenes situasjon, boforhold, eller om de har vært under avhør og tortur.

Det har også kommet meldinger fra øyevitner om at Mousavi og Zahra ble observert i et hus i nærheten av deres egen bolig. Andre meldinger går ut på at Mousavi og Zahra ble først flyttet fra sitt hjem, men ble hentet tilbake etter noen dager. Ingen kan bekrefte eller avkrefte disse meldingene.

Problemet, og samtidig den store bekymringen, er at ingen i den iranske myndigheten tar ansvaret for noe i forbindelse med Mousavis og Zahras situasjon.

Oversatt fra farsi av Nariman Rahimi.

---
DEL