Hvor er hjelpen i Kongo?

Meslinger har i flere måneder herjet i Kongos Katanga-provins. FN har gitt penger, men hjelpeorganisasjonene klarer ikke bistå der behovene er størst.

Av: Hilde Brun Andersen

Lille Banza på tre år har måttet reise åtte timer på motorsykkel for å få behandling for alvorlig meslingsykdom, og foreldrene til Roger på et og et halvt har vært livredde for å miste sitt tredje barn til sykdommen. Lille Kapiri kom så altfor, altfor sent til sykehuset. Etter noen dager i koma døde han av meslinger. Meslingepidemien som pågår i Katanga akkurat nå, rammer de mest sårbare – de som ikke har tilgang til helsehjelp, de barna som har vært syke flere ganger før.
FN har erkjent alvoret i Katanga-provinsen i Den demokratiske republikken Kongo, og har annonsert en utbetaling på 2,4 millioner dollar for å hjelpe humanitære aktører samt regjeringen i landet med å reagere på epidemien. Problemet er at penger ikke er nok. Vi trenger flere aktører på bakken. Leger Uten Grenser er fortsatt en av bare to organisasjoner til stede i Katanga for å behandle og vaksinere barn mot meslinger.

Uendret situasjon. Vold og konflikt har tvunget folk på flukt i Katanga-provinsen. Situasjonen i andre provinser i landet er også uutholdelig. Felles for disse er at hjelpen ikke når dem som trenger den mest.
Da jeg var i Kongo for fem år siden, møtte jeg mange mennesker med et des­perat behov for hjelp. Det var et svært utfordrende oppdrag for meg som lege. Jeg hadde altfor lite ressurser til å hjelpe alle de veldig sårbare menneskene som kom til oss. Jeg husker spesielt godt en kvinne som hadde blitt tvunget på flukt med sitt nyfødte barn. Hun hadde ikke mat eller drikke til seg selv, og hun hadde mistet den dyrebare melken den nyfødte jenta skulle hatt. Da mor og barn endelig kom til oss, hadde hun gått flere dager uten mat og rent vann.
Situasjonen har ikke endret seg siden. Kongo har de siste tiårene opplevd mange, ofte overlappende, kriser.

Hvor er hjelpen? Hele 80 prosent av hjelpen i Kongo befinner seg i urbane områder. Samtidig befinner 80 prosent av menneskene i Kongo seg hverken i byene eller i flyktningleirene. De lever på avsidesliggende steder, de gjemmer seg i skogsområder, eller har søkt tilflukt hos andre familier – langt utenfor allfarvei.
Her finnes hverken primærhelsetjeneste eller system for å kunne frakte akutt syke til klinikker eller sykehus. Og mennesker dør, selv av sykdommer som enkelt kan forebygges med vaksiner, behandles med saltløsning eller en malariapille. Det er de mest sårbare som taper – igjen.
Leger Uten Grenser ser selv vanskeligheter med å få gitt helsehjelp i Katanga. Logistikken er en utfordring, veiene dårlige, og noen områder er bare tilgjengelige med motorsykkel eller båt. Ikke minst er sikkerhetssituasjonen svært utfordrende.

Mange humanitære organisasjoner har en tendens til å velge bort kompliserte situasjoner.

Lite risikovilje. Verden klarer ikke å møte behovene til mennesker som er vanskelige å nå. Det er mange årsaker til dette, men la oss begynne med de humanitære organisasjonene:
En Leger Uten Grenser-rapport fra 2014 viser at mange humanitære organisasjoner har en tendens til å velge bort kompliserte situasjoner, befolkninger, områder og behov. De er lite villige til å ta risiko, og unngår vanskelige prosjekter av hensyn til sikkerhet, logistikk, kostnad, omdømme eller praktiske hensyn.
Det er svært viktig – særlig i Katanga-provinsen, hvor befolkningen er sårbar på grunn av gjentatte dødelige sykdomsutbrudd – at organisasjoner kan rykke ut så kjapt som mulig. Men som i flere andre provinser i Kongo er organisasjonene tungt til stede kun i urbane områder, og nesten ingen organisasjoner har kapasitet til å hjelpe mennesker i periferien.

Dødelig sammenblanding av roller. En av de viktigste grunnene til at det ikke finnes nok aktører i Katanga, er sikkerhetssituasjonen. I teorien skal sykehus og humanitære aktiviteter respekteres i konfliktområder. Dessverre er realiteten ofte en helt annen. I Katanga har soldater kommet inn på vårt sykehus og trakassert pasienter. Mange steder i Kongo ser det heller ikke ut til at alle opprørsgrupper skiller mellom sivile og kjempende – og det gjør heller ikke soldater i det kongolesiske militæret.
Samtidig har en tungt bevæpnet FN-brigade ved navn MONUSCO fått i oppdrag å bekjempe væpnede grupper som går imot myndighetene. Disse offensive FN-operasjonene gjøres i biler som likner på de som brukes av humanitære organisasjoner og andre humanitære FN-initativer. Folk vet dermed ikke om de hvite bilene som kommer inn i landsbyen, er lastet med tepper eller kuler. Det fører til en dødelig sammenblanding av roller, og kan så tvil om nøytraliteten til humanitær og medisinsk nødhjelp. I siste instans går dette ut over de menneskene som trenger det mest.

De som trenger det mest. Den utsultede nyfødte babyen og moren hennes kom heldigvis frem til oss i tide. Banza og Roger klarer seg også fint. Dessverre får ikke alle hjelp.
De humanitære prinsippene er krystallklare på at behov skal være det eneste som avgjør hvor hjelpen går. Hjelp skal gis til de mest nødlidende, ikke basert på hvor de bor, hvor mye penger de har eller hvem de kjenner.
For at dette skal være mulig, må nøytraliteten til humanitær hjelp respekteres av alle parter i konflikter, inkludert de humanitære aktørene selv. Dersom dette ikke skjer, blir det livsfarlig å gi nødhjelp i konfliktområder. Til slutt er det de som trenger hjelpen mest som taper.


Brun Andersen er lege og feltarbeider i Leger Uten Grenser.

---
DEL