Hvor ble det av renta?

De store monoteistiske religionene – kristendom, jødedom og islam – har alle tradisjonelt sett vært kritiske til renter. Det er ikke så vanskelig å se årsakene til dette. Renta som institusjon muliggjør at de som har mye kan utnytte dem som har mindre og som er i en vanskelig situasjon. Bankvesenet, penger, eiendomsrett og renter […]

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

De store monoteistiske religionene – kristendom, jødedom og islam – har alle tradisjonelt sett vært kritiske til renter. Det er ikke så vanskelig å se årsakene til dette. Renta som institusjon muliggjør at de som har mye kan utnytte dem som har mindre og som er i en vanskelig situasjon. Bankvesenet, penger, eiendomsrett og renter henger nøye sammen både historisk og funksjonelt. På mange måter er det ulike sider av samme sak. Vi kan forestille oss et samfunn uten bankvesen, penger, eiendomsrett og renter. Om alle var nomader som levde av jakt og innsanking, ville man ikke hatt særlig behov for disse institusjonene. Man kan tenke seg en viss handel eller bytteøkonomi likevel: om man var heldig med jakta, kunne man bytte bort noe av kjøttet, for eksempel mot klær eller redskaper. Ganske snart vil imidlertid behovet for et eller annet bokholderi melde seg. Historisk sett var metaller i bruk ganske tidlig som innveksling, man kunne bytte varer med metall. En annen løsning var å lage en avtale om å spre byttehandelen ut over et stykke tid, slik at man kunne ha gjengjeldelsen til gode. I så fall måtte gjengjeldelsen nedtegnes på en eller annen måte. Historisk sett antar man at det første skriftspråket ble utviklet i Mesopotamia nettopp med et slikt formål. Til å begynne med lagde man små tredimensjonale representasjoner av varene i leire, disse representasjonene var de første skriftlige tegn i historien, og ble oppbevart i små leirkrukker kalt bullaer. I våre dager er denne bakenforliggende realiteten av varer og avtaler temmelig skjult når vi forholder oss til penger, lån og renter. Pengene, den symbolske representasjonen av varer og tjenester, lever et liv i seg selv, og selv ikke den beste økonom kan ha noen fullstendig oversikt over systemet. Tidligere var som kjent pengene knyttet til gull som lå i bankenes reserver. I prinsippet kunne man gå i banken å få vekslet inn sine sedler i gull. Da man gikk vekk fra gullstandarden på 1930-tallet, oppdaget man at pengesystemet fungerte bra også uten noen slik gullstandard. I hvert fall har det fungert i nærmere hundre år. Men i dag er verden inne i en økonomisk krise som kan måle seg med den vi hadde da gullstandarden ble forlatt. I likhet med mange andre fenomener beveger renta seg i bølger. Vi er vant med at den gjør det. I det siste har bølgedalen bare gått nedover. Tidligere i år forhørte jeg meg om et mulig boliglån og oppdaget til min forbauselse at den faste renta jeg kunne få var vesentlig lavere enn den flytende. Noe slikt hadde jeg ikke hørt om tidligere. Hva er det som foregår? Det finnes sikkert gode og korrekte sosialøkonomiske forklaringer på hvorfor renta er så lav. Disse skal jeg overlate til økonomene. Men det at renta er på vei nedover mot null bør få en til å reflektere. I denne forbindelse dukket det opp et bilde i meg fra tsunamikatastrofen i 2004. Jeg så for meg badegjestene som gikk ned på stranden i Thailand om morgenen den 26. desember, og som oppdaget at vannstanden var så usannsynlig lav, ja, store deler av havet var på det nærmeste borte. I etterpåklokskapens lys er det lett å tenke at dette burde fått dem til å innse at noe var helt galt fatt. Noe lignende bør vi kanskje tenke i dag, når man kan få enorme lån mer eller mindre kastet etter seg til en rente som nærmer seg null?  

---
DEL