Bestill vårutgaven med varslerbilaget her

Hvor ble det av dine revolusjonære, Karl?

Passion – Between Revolt and Resignation
Regissør: Christian Labhart
(Sveits)

FILOSOFI: Dokumentaren Passion – Between Revolt and Resignation reflekterer over menneskets vilje til å engasjere seg i sin samtid og å gjøre opprør.

«Jeg var helt sikker på en ting: Vi skulle aldri bli som våre foreldre.» Christian Labhart vender blikket bakover, til 1968 og Zürich – byen han vokste opp i, på en tid da bølgene fra sekstitallets motkulturelle revolusjon nådde Sveits. Det er en personlig historie filmskaperen forteller i Passion – Between Revolt and Resignation som hadde verdenspremiere under dokumentarfilmfestivalen Visions du Reel i Nyon tidligere i år. Den dagbokaktige dokumentaren rommer flere tiår og reflekterer over de politiske jordskjelvene som har rystet verden i løpet av Labharts levetid. Samtidig tilkjennegir han en varierende formkurve i sitt eget samfunnsengasjement, sin aktivisme og sin visjon om en mer rettferdig verdensorden.

Dokumentaren er svært personlig, men byr også på en gjennomgang av omkalfatrende hendelser – fra Tsjernobyl-ulykken til Berlinmurens fall og 9/11 i New York – som har ført til en ny verdensforståelse. Og hva skjer når opprørske ungdommer vokser til og ser foreldrenes ansikt, som de gjorde opprør mot, kikke tilbake på dem fra speilet, og deres ungdoms tro på forandring ikke har manifestert seg i endringer rundt dem?

Katastrofer og opprør

Da han var ung, søkte den nyfrelste venstreradikale Labhart seg til lærerjobber, der hans fascinasjon for antiautoritære undervisningsmetoder ble virkeliggjort. Sammen med seks andre drev han dessuten et gårdskollektiv i en periode, og vi får noen glimt av at han demonstrerer mot atomkraft i 1977. Hans beskrivelse av seg selv og sin idealistiske ungdomstid – en ung mann i håndstrikket genser og med Birkenstock-sandaler, som alle de andre likesinnede demonstrantene – er full av både selvironi og nostalgi. Men virkeligheten holdt ikke tritt med drømmene deres. Som han sier: «Vi delte utopien om et klasseløst samfunn, men ble aldri enige om hvordan vi skulle realisere den.» Baader-Meinhof gruppens militante og voldelige aksjoner; svakhetene i den kommunistiske ideologien som kom til syne idet Berlinmuren falt; radioaktiviteten som spredte seg og forurenset hele Europa etter at kjernekraftreaktoren i Tsjernobyl eksploderte – hendelser som dette førte til at venstresiden så sine fredelige idealer krakelere utover på 70- og 80-tallet.

Har vi i det hele tatt beveget oss framover siden 1939?

- annonse -

Utdrag fra banebrytende tenkeres skrifter understøtter de mer personlige refleksjonene samt arkivmaterialet fra katastrofene og opprørene som har formet vår nåværende æra. Denne delvis tilfeldige sammensetningen av utdrag reflekterer skiftende intellektuelle strømninger med marxistisk tenkning. Et dikt fra 1939 av dramatikeren Bertolt Brecht, om stormskyene som samlet seg over Europa, «An die Nachgeborenen» («Til dem som er født etter oss», gjendiktet av Georg Johannesen); passasjer fra Guy Debords varefetisjisme-kritikk fra 1967, Society of the Spectacle; deler av et brev Ulrike Meinhof skrev mens hun satt i isolat – alt dette bærer i seg en følelse av at postindustriell økonomisk krise og frykt for flyktninger er en iboende del av kapitalismen. Og følelsen følger oss inn i den ferskeste strømmen av tanker, fra Franco «Bifo» Berardis Poetry and Uprising og Slavoj Zizeks The New Class Struggle.

Idet Labhart går i rette med de virkelig store dagsaktuelle konfliktene, og mens flyktningene drukner i Middelhavet som om de ikke er noe verdt, innrømmer filmskaperen at han selv slåss mot kynismen som gjerne avløser følelsen av hjelpeløshet. Det er over et tiår siden han begynte å lage filmer, i håp om å forandre virkeligheten gjennom å vise den fram (han står bak en rekke dokumentarer om flere av Europas åpne sår, fra Kosovo-krigen til Hellas’ økonomiske krise). Den første linjen i Brechts dikt, som også sparker i gang filmen, dukker på nytt opp i bevisstheten: «Ja, jeg lever virkelig i dystre tider!» Har vi i det hele tatt beveget oss framover og vekk fra denne lammende følelsen fra 1939?

Når perspektivet strekker seg ut over tiårene, kan det synes som om det slett ikke er noen framgang eller frigjøring å spore, men at vi tvert om går i sirkler. Og når velgerne stemmer fram en lang rekke raringer og demagoger – fra Donald Trump i USA til Sebastian Kurz i Østerrike – kan det virke som om vi igjen går en mørkere og fascistisk framtid i møte. «Det som ble ansett som høyreekstremt for tretti år siden, er nå blitt folkelig og hverdagslig», påpeker regissøren.

Passion – Between Revolt and Resignation<br /> Regissør Christian Labhart
Passion – Between Revolt and Resignation
Regissør Christian Labhart

På riktig side

Labhart plages av indre motsetninger samt spørsmålet om hvorvidt den nygifte faren har hengitt seg til en borgerlig selvtilfredshet: Prinsipielt sett er han for å ta imot flyktninger fra Idomeni-leiren i Hellas, men er ikke like sikker på om han er klar for å slippe dem inn i sitt eget hjem. Men da den arabiske våren ble presset fram av en ny generasjon av unge mennesker som var lei gamle diktatorer i Kairo, Damaskus og Istanbul, stiger kampviljen opp i ham på nytt. Vi ser gater fulle av demonstranter som slår på bøtter: Lyden av motstanden resonnerer i enhver kamp for verdighet.

«Det som ble ansett som høyreekstrEMT for tretti år siden, er nå blitt folkelig og hverdagslig.»
Christian Labhart

At internett spilte en avgjørende rolle i organiseringen av den arabiske våren i 2011 – og faktisk endret vilkårene for folkelig aktivisme – blir ikke viet nevneverdig oppmerksomhet i dokumentaren. Regissøren er langt mer opptatt av å finne en ubrutt linje i menneskehetens vilje til å gjøre opprør enn av å sette fingeren på de formmessige endringene i de senere årenes aksjoner.

Økonomisk grådighet og fascisme vil trolig blomstre opp med ujevne mellomrom, det samme vil viljen til å yte motstand mot disse tendensene – og vi vil ha karakterstyrke nok til å tvinge dem i kne. Og det er ikke bare de unge som skal ta disse kampene. Selv om vi lever i en skummel tid politisk sett, viser dokumentaren at det å befinne seg på den riktige siden av historien, og slåss for det man tror på, er det som gir livet mening. Selv om «også vreden over uretten gjør stemmen hes», som Brecht skriver.

Oversatt av Vibeke Harper

Carmen Gray
Gray er fast filmkritiker i Ny Tid.

Gi et svar

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Journalistikk / Gravejournalist Seymour Hersh - et forbildeBlant de beste, troner den amerikanske journalisten Seymour Hersh (83). Han svertes fra både høyre og venstre flanke – men angrer ingenting.
Varsling / Regjeringen styrket ikke varslervernetRegjeringen fulgte ikke opp varslingsutvalgets forslag, verken om eget varslerombud eller egen varslingsnemnd.
Økonomi / Nordisk Socialisme – På vej mod en demokratisk økonomi (av Pelle Dragsted)Dragsted har en række forslag til hvordan lønmodtagere kan få en større del af «samfundskagen» – f.eks. ved at lukke dem ind i virksomhedernes direktionslokaler.
Fns sikkerhetsrÅd / Official Secrets (av Gavin Hood)Katharine Gun lekket informasjon om NSAs forespørsel til den britiske etterretningstjenesten GCHQ om å spionere på medlemmer av FNs sikkerhetsråd i forbindelse med den planlagte invasjonen av Irak.
3 bØger om Økologi / De Gule Veste har ordet, … (av Mads Christoffersen, …)Fra de Gule vester kom nye former for organisering innen produktions-, bolig- og forbrugsfunktioner. Og med «Degrowth», startende det med helt enkle aktioner som beskyttelse af vand, luft og jord. Og hvad med det lokale?
Samfunn / Colapso (av Carlos Taibo)Mye peker på at et definitivt sammenbrudd nærmer seg. For mange mennesker er kollapsen allerede et faktum.
Radikal chic / Postcapitalist Desire: The Final Lectures (av Mark Fisher (red.) introduksjon ved Matt Colquhoun)Skal venstresiden noen gang bli dominerende igjen, må den ifølge Mark Fisher omfavne begjærene som har vokst frem under kapitalismen, ikke bare avfeie dem. Venstresiden bør dyrke teknologi, automatisering, redusert arbeidsdag og populære estetiske uttrykk som mote.
Klima / 70/30 (av Phie Amb)Åbningsfilmen på Copenhagen DOX: de unge påvirkede politikkens klimavalg, men Ida Auken er filmens vigtigste omdrejningspunkt.
Thailand / Fighting for Virtue. Justice and Politics in Thailand (av Duncan McCargo)En magtfuld elite i Thailand – Myanmars naboland – har det seneste årti forsøgt at løse landets politiske problemer med domstolene, hvilket blot har forværret situationen. I en ny bog advarer Duncan McCargo mod «retsliggørelse».
Surrealistisk / The Seven Lives of Alejandro Jodorowsky (av Samlet og kuratert av Bernière og Nicolas Tellop)Jodorowsky er en mann full av kreativt overmot, grenseløs skapertrang og helt uten ønske eller evne til å gå på kompromiss med seg selv.
Journalistikk / «Stinkjournalistikk» mot varslereProfessor Gisle Selnes skriver at Harald Stanghelles kronikk i Aftenposten 23. februar 2020 «ser ut som en støtteerklæring, [men] ligger som en ramme rundt det forterpede angrepet på Assange». Han har rett. Men har Aftenposten alltid hatt dette forholdet til varslere, som for eksempel i tilfellet Edward Snowden?
Om Assange, tortur og straffNils Melzer, FNs spesialrapportør om tortur og annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling og straff, sier følgende om Assange:
- Advertisement -

Du vil kanskje også likeRelaterte
Anbefalte