Hvite løgner, mørke sanger

Haddy N’jie (26) ville bli forfatter, og ble bare irritert på alle som trodde hun sang fordi hun er svart. Så fikk hun en gitar i 2000.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Bli med tilbake til 1996. På det første morgentoget fra Oslo til Kolbotn. 16 år gamle Haddy Jatou N’jie har nok en gang festet fra seg på in-stedet Kristiania, og er på vei hjem fra nachspiel. Enda en gang har hun vært nødt til å nekte for at hun synger, noe svært mange automatisk tar for gitt når de møter en ung og pen svart jente på et trendy utested. Haddy skriver, hun synger ikke. Musikk er noe hun hører på, og nå durer låta «Lilac Wine» på discmanen. Jeff Buckley synger:

I lost myself on a cool damp night

Gave myself in that misty light

Was hypnotized by a strange delight

Under a lilac tree

For ung for blues

Ti år senere har Haddy N’jie også oppdaget Nina Simone og hennes versjon av «Lilac Wine». Ikke nok med det, hun har selv begynt å spille gitar, skrive låter og synge. Kristiania-gjestene som var overbevist om at hun sang fikk rett til slutt, og nå synger Njie selv om lilac wine i låta «Melt in the Mouth Madness». På debutalbumet White Lies synger hun som en blanding av Jeff Buckley, Ane Brun og Nina Simone. Men hun fortsatt ikke helt hva lilac wine er for noe.

– Nei, jeg er sannelig ikke sikker. Jeg er først og fremst opptatt av stemningen i sangen, men er ikke «lilac» en farge? Jeg tror det er indigo, ler hun.

Ordboka forteller oss at «lilac» betyr syrin eller lilla, men N’jie er egentlig ikke så opptatt av dette med farger. I tenårene var hun lei av alle som trodde hun sang fordi hun var svart, og etter at hun til slutt begynte å synge for fem år siden er hun grundig lei av at alle automatisk tror hun driver med hiphop eller r&b. Fordi hun er svart.

– Jeg er veldig glad i hiphop, og har et nært forhold til artister som 2Pac, Nas, Wyclef Jean og Lauryn Hill. Men jeg elsker også Leonard Cohen, Tricky, Tracy Chapman og Nationalteatern. De er alle artister med en sterk formidlingstrang. 2Pac rapper om livet, døden og angsten, mens Nationalteatern er svært politiske, med medlemmer som nesten kjemper med hverandre om oppmerksomheten. Det er det beste å høre på når jeg drikker.

«I should sing the blues, but I’m far too young and dumb for that,» synger N’jie i «Bats». Selv om hun iblant føler seg for ung og dum, er det liten tvil om at mye av White Lies er reinspikka blues.

– Blues skal jo synges med tyngde, og det er ofte jeg føler at ryggsekken min – eller erfaringene mine – ikke er tung nok. På den annen side; kan ikke sorgen og erfaringen til en pubertal tenåring føles like tung som en gammel mann? Jeg hadde få venner på min egen alder da jeg var tenåring, og velsigner hvert år jeg blir eldre. Plata mi kan nok oppfattes som trist av mange, men sett i lys av mitt eget liv føler jeg ikke det slik. Den er mer intens, veldig Haddy.

Foran køen

La oss gå ti år tilbake igjen. Det er mye snakk om problemene nordmenn med mørk hudfarge møter, men sjelden om fordelene. For de finnes. På utesteder som Kristiania og Headon var det midt på 1990-tallet en klar fordel å være farget. I alle fall hvis du i tillegg var ung, pen og velkledd.

Der undertegnede journalist ikke var kul nok til å slippe forbi både kø og dørvakt, ble N’jie mottatt med åpne armer – selv om hun ikke var gammel nok. Svart musikk glødet hetest på trendbarometeret, og dermed ble det også kult å være svart.

– Jeg ser det samme hos lillesøstrene mine på ni og elleve år. De har vokst opp med gambisk musikk, men nå er det bare hiphop og r&b som gjelder. MTV har faktisk bidratt til å skape en stolthet over det å være svart, men samtidig er det synd at så mange svarte har lyst til å se hvitere ut. Det handler ikke bare om Michael Jackson, men om en hel skog av artister som benytter seg av hudbleking og blonde parykker.

I oppveksten følte N’jie at hun stadig måtte svare på en rekke spørsmål om bakgrunnen sin. Hvem er du? Hvor kommer du fra? Nå sier hun at hun er gambisk, rett og slett for å unngå spørsmålene hun vet kommer.

– Kolbotn har alltid vært veldig hvitt, og selv om jeg aldri har vært i Gambia ble jeg stadig minnet om at røttene mine. Jeg fikk et inntrykk av at jeg egentlig ikke hørte hjemme i Norge, men kunne få bli siden jeg var snill og søt. Det norske skolevesenet ga meg ingen stolthet over å være afrikansk, siden jeg bare ble fôret med bilder av lidende afrikanere i skolebøker, på TV og i aviser. Det var kanskje derfor jeg ble overrasket over at det fantes så mange oppegående svarte folk i Norge da jeg ble aktiv i organisasjonen Afrikan Youth. Her var både leger, lærere og økonomer, og ikke bare gangstere og hasjselgere

Sa nei til Dagsrevyen

N’jie er aktiv på flere fronter: Hun har skrevet flere noveller og er det yngste medlemmet i den norsk-afrikanske teatergruppa Queendom, mens hun tjener til smør på maten som frilansjournalist i damebladet KK. For å trekke fram Nina Simone igjen, det er ingen tvil om at det å være «young, gifted and black» i Norge også har sine fordeler.

– Det er mange fordeler. Jeg blir lagt merke til, og kan lett slippe til hvis jeg har noe å si. Og i mitt arbeid som journalist er det en klar fordel, da jeg gjerne har en annen innfallsvinkel og erfaringsbakgrunn enn etnisk norske journalister.

«Haddy N´jie sluttet i Dagsrevyen for å beholde si kunstneriske frihet,» heter det i pressemeldinga fra plateselskapet, for det var umulig å kombinere en karriere som nyhetsjournalist med en rolle som musiker og satiriker.

– Jeg kunne ikke gjøre narr av Erna Solberg på en scene i ett øyeblikk for å intervjue henne i det neste.

I Dagbladet nylig het det at N’jie takket nei til et tilbud som ankerkvinne i Dagsrevyen, men dette har hun ikke lyst til å utbrodere. Men hun går med på at jobbmarkedet for journalister i dag til tider kan minne om køene foran in-steder som Headon og Kristiania på 1990-tallet. Det er ikke akkurat en ulempe å være svart her heller.

– Det er på høy tid at det kvoteres inn journalister med flerkulturell bakgrunn i norske medier. For det første har hvite, norske arbeidstakere så lenge blitt kvotert i kraft av ikke å ha minoritetsbakgrunn. Litt balanse skader ingen. For det andre har mange norske journalister overraskende dårlige nettverk i minoritetsmiljøene. For det tredje ser vi nå en oppblomstring av svært flinke folk med innvandrerbakgrunn. Jeg må stadig svare på spørsmål om jeg fikk journalistjobb på minoritetskvota, når jeg faktisk har en god eksamen fra journalisthøyskolen. Når det er sagt, er det veldig viktig at den enkelte journalist skjønner at denne rekrutteringen må skje på deres egne premisser, for det kan lett bli slik at mediene bare er på jakt etter et ansikt som kan fylle en forutbestemt rolle.

PS! Haddy N’jie spiller på rockeklubben Mono i Oslo 4. oktober. 3. november er det premiere på Integrert som faen, det nye showet til Queendom, på Fabrikken i Oslo.

---
DEL

Legg igjen et svar