Hvit samvittighet

Hviteste Frogner møter svarteste Afrika i en jævlig, men ikke helt overbevisende, historie.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Kitten forteller historien om en ung norsk mann fra Frogner som verver seg til Force Public, kong Leopolds beryktede hær i Belgisk Kongo. Vi følger ham innover i kolonien mens feberanfallene blir hyppigere, pisset mørkere, mistroen til de svarte større og voldtektene mer brutale. Dødsraten (for hvite) er over femti prosent og makten over de svarte er ubergrenset. 23-åringen kjemper med opprørske høvdinger, sykdom, angst og hjemlengsel. Han vil gjerne være en rettferdig løytnant, men kan du være rettferdig når du har akseptert et reglement som krever at du viser frem en avkuttet sort hånd for hver brukte patron? Den unge mannen, med kjælenavnet Kitten, tar angsten sin ut på de svarte kvinnene; slår først og voldtar etterpå.

Kirsti Blom bygger romanen sin på brev og dagboknotater fra bestefarens bror som vervet seg til Kongohæren. Det er et spennende prosjekt, men fungerer bare delvis.

Problemet er at boken ikke bestemmer seg for om den skal overbevise som biografi eller roman. Litt forenklet sagt: Mens biografier overbeviser med dokumentasjon (sånn var det), må romanen finne et språk og en historie som river med slik at vi tenker slik kunne det ha vært slik er vi dypest sett. Vaskeseddelen forteller at boken bygger på brev og dagbøker, men historiene selv sier ikke om dagboknotatene som inngår er autentiske. Som leser lurer jeg stadig: skrev han vikelig dette.

Særlig starten er preget av unødvendig oppramsing av skreddermål og andre detaljer som ikke virker som det tjener noe annet formål enn å fortelle at forfatteren har gjort grundig forarbeid. Skal det fortelle noe om Kitten at fortellerstemmen bryr seg om å nevne dette, lurer jeg i så fall på hva. Lest som roman blir alle detaljene bare forstyrrende. Men de leserne som holder ut 40 siders-testen til vi kommer oss til Kongo får oppleve at tempo skifter og at romanen blir bedre jo lenger inn i redselskolonien vi kommer.

Blom hadde tjent på å velge side. Enten legge seg nærmere opp til biografien og fortelle leseren når hun bruker ekte brev og hvor hun henter opplysningene. Det kunne blitt et knallsterkt dokument om hva Kongo gjorde med ett enkelt menneske. Alternativt tatt mindre hensyn til de biografiske faktaene og heller konsentrert seg om en historie som ble mer overraskende og overbevisende på romaners vis.

For det er en utfordring å få leseren med på at en så trivelig fyr som Kitten kan begå så mye grusomhet og fortsatt ha nesten like hvit samvittighet.

---
DEL

Legg igjen et svar