Hvit flukt fra byene

– Den økende andelen immigranter i nederlandske byer kan bare forklares med hvit flukt, sier professor Jack Burgers.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det var en by skreddersydd for ufaglært arbeidskraft. Rotterdam, med sin industri og shipping. På 1960- og 70-tallet strømmet det inn gjestearbeidere fra Tyrkia og Marokko. Men så, noen år seinere, startet prosessen med deindustrialisering. Det var, som så mange andre steder i Europa, en smertefull restrukturering fra en tradisjonell industriell base til mer service-orienterte yrker. Det var en ny fordeling av arbeid, og immigrantene mistet jobben.

– Rotterdam kan på mange måter sammenlignes med Detroit i USA og Manchester-Liverpool i Storbritannia. Når endringen i det økonomiske mønsteret først kom, rammet det Rotterdam – som hadde en tradisjonell økonomisk struktur – med full tyngde. Men det som mange hadde tatt for gitt; nemlig at gjestearbeiderne skulle dra sin vei etter endt tjeneste, skjedde ikke. De ble; ikke som gjester, ikke som arbeidere, men som arbeidsløse.

Jack Burgers er professor i urbane studier ved Erasmus-universitetet i Rotterdam. Han er opptatt av hvordan immigranter integreres i det nederlandske samfunnet. Mer spesielt forsker han på sosial og geografisk mobilitet, og hvorvidt disse henger sammen. Spørsmålet er hvorvidt etterkommerne av denne første generasjonen innvandrere er i stand til å danne middelklasse-formasjoner som kan bryte det segregerte bomønsteret blant immigranter.

– Ikke bare ble gjestearbeiderne permanente innbyggere, selv etter at de mistet jobbene sine. De genererte også nye strømmer av immigrasjon gjennom familiegjenforening og familiestifting. Samtidig førte dekoloniseringen til at mennesker fra nylig selvstendige land brukte formelle og uformelle muligheter og nettverk til å migrere mot det tidligere moderlandet. Nye voldelige konflikter kombinert med økende geografisk mobilitet ga en tredje gruppe immigranter, nemlig asylsøkerne.

Disse innvandrergruppene ble etter hvert oppfattet som en særs problematisk kategori, ifølge Burgers. Med få muligheter på arbeidsmarkedet ble de avhengig av et velferdssystem som allerede var under press. Men dette ble aldri egentlig akseptert av majoritetssamfunnet. Den etniske bakgrunnen til immigrantene og det faktum at de nettopp var kommet bidro ikke til å skape legitimitet for deres krav om sosiale ytelser.

I økende grad ble immigrantene også sett på som konkurrenter i forhold til både jobber og velferd.

– Resultatet var framveksten av høyre-populistiske partier som krevde grensene stengt og prioritering av «egen» befolkning. Terrorangrepene mot USA i 2001 øket kløften mellom den opprinnelige befolkningen og «de andre.» Og det førte også til en tilleggsfrykt: ikke bare var immigrantene konkurrenter i forhold til velferd og jobber. De utgjorde også, i hvert fall for muslimenes del, en mer fundamental trussel mot Europas kjerneverdier og kulturelle arv.

Denne miksen av sosio-økonomisk posisjon og kulturelt avvik skapte nye forestillinger om segregering, sier Burgers. Der innvandrer-gettoer – eller kompakte innvandrer-strøk – tidligere hadde blitt sett på som resultat av dårlig utdannelse og ditto posisjon på arbeidsmarkedet, ble den dominerende tanken nå at immigrantene selv hadde skylda for at de bodde i segregerte bydeler.

– Argumentasjonen gikk – og går – som følger: immigrantene er uvillig til å skaffe seg de nødvendige kvalifikasjonene på arbeidsmarkedet. I stedet klynger de seg til hverandre i urbane strøk og nabolag, der de skaper subkulturer basert på avvik, uformell økonomisk aktivitet, kriminalitet og religiøs fundamentalisme. Summert opp, så ønsker de rett og slett ikke å bli som oss.

Det er denne påstanden og oppfatningen Burgers har slått til jorden med sin forskning. Spørsmålet han stilte, var hvorvidt immigranter hadde de samme drømmer og mål for livene sine, inkludert bomønster, som den opprinnelige befolkningen. Problemet var imidlertid å differensiere i den empiriske forskningen mellom sosial status og etnisk bakgrunn, fordi så få av immigrantene tilhørte middelklassen. Det første han og en forskerkollega gjorde, var derfor å se på den gruppa som hadde en klar oppadstigende sosial mobilitet, nemlig surinameserne.

– Siste halvdel av 90-tallet så en oppgang i økonomien som resulterte i en dramatisk nedgang i arbeidsløsheten blant immigranter. Det gjaldt først og fremst surinamesere. Disse gikk inn i yrker som krevde en rimelig høy grad av utdanning. Det var med andre ord klare tegn på middelklasseformasjon innenfor denne gruppa. Vi ønsket å vite hvorvidt denne sosiale mobiliteten ga seg utslag i en type geografisk mobilitet i tråd med den vi tidligere hadde sett blant etniske nederlendere.

Med andre ord: førte den oppadstigende sosiale mobiliteten til surinameserne med seg en geografisk mobilitet som gjorde at de flyttet ut av fattige bydeler i Rotterdam til middelklasse-strøk i forstedene? Og var i så fall motivene for denne flyttingen de samme som etniske nederlendere hadde oppgitt da de flyttet ut på 70-tallet?

– For å gjøre en lang historie kort, så var svaret et rungende ja. Surinameserne forlater faktisk bykjernene akkurat nå i et enda høyere tempo enn hva etniske nederlendere gjør. Også tyrkere og marokkanere forlater byen til fordel for middelklasse-forsteder. Men de gjør det i et saktere tempo enn surinameserne, i tråd med deres mindre komfortable posisjon på arbeidsmarkedet. Likevel er konklusjonen fra denne forskningen helt entydig: det er klasse, langt mer enn etnisitet, som bestemmer bomønstrene og dynamikken bak dem. Immigranter avviker ikke fra resten av befolkningen hva angår bo-preferanser, sier Burgers.

De avviker heller ikke fra resten av befolkningen hva angår årsakene for flytting. Tre motiver går igjen: ønsket om hage og eget hus, om et rolig område der de kan treffe mennesker med felles bakgrunn og interesser og – det mest interessante – forestillingen om at innvandrere fører til forfall og kriminalitet i byen. Andre innvandrere enn dem selv, altså. Der nederlendere idylliserer byene fra 50- og 60-tallet, idylliserer surinameserne byene fra 70-tallet. Et særskilt trekk ved surinameserne er at de på alle måter søker å fristille seg fra de gruppene av innvandrere som skaper problemer i Nederland i dag.

– Hva denne forskningen først og fremst viser, er at immigranter som nyter godt av økonomiske boomer danner middelklasseformasjoner og flytter ut av byene. Man kan derfor forvente at andre grupper av innvandrere vil følge samme mønster i fremtiden, hvis økonomien tillater det. Så ja, jeg er optimistisk hva angår integrering.

Det er en optimisme som handler om annen og tredje generasjons innvandrere. Han har ikke sans for den type tvangsintegrering som regjeringen med Rita Verdonk i spissen står for. De vil drive gjennom en språkopplæring for første generasjons innvandrere med makt. Men førstegenerasjonen vil aldri bli ettertraktet på arbeidsmarkedet, mener Burgers. Derimot ser han klare tegn til konkurranseevne i den heterogene studentmassen han underviser. Det gjelder ikke minst marokkanske jenter.

– Marokkanske jenter er særs konkurransedyktige. Det er et interessant trekk, siden tyrkere lenge gjorde det langt bedre i dette landet enn marokkanere. De var ikke så involvert i kriminalitet, og hadde bedre sosial kontroll i sin egen gruppe. Marokkanerne, derimot, har bare sosial kontroll i familien. Paradoksalt nok har dette ført til at marokkanerne på en måte gjør det «best» både på den gale siden og den riktige siden, sier Burgers.

Burgers mener en vellykket integrering tar både to og tre generasjoner. Det handler ikke minst om å lære språket skikkelig. Men på sikt vil immigrantene integreres langs mønstre som minner om utviklingen i resten av befolkningen. Mange er altfor utålmodige i forhold til denne prosessen, sier han.

– Det er ikke til å legge skjul på at det har vært noen seriøse problemer knyttet til immigrantbefolkningen. Marokkanske kriminelle bander har herjet. Men hvilke grupper er egentlig involvert i kriminalitet? Det er unge gutter mellom 15 og 25 år. Immigrantene har ofte barn i denne aldersgruppa. Det er derfor umulig å vite om det er etnisk bakgrunn eller aldersbestemt adferd som er årsaken til disse problemene.

En allmenn oppfatning i Nederland er at innvandrere strømmer til de store byene i et stadig større antall. Og ved første øyekast kan det definitivt se slik ut. I 1980 var 11 prosent av alle Amsterdams innbyggere immigranter. I 2004 var tallet 24.7 prosent. I Rotterdam økte andelen mennesker fra minoritetene fra 10.1 til 25.5 prosent. Samme utvikling så man også i Den Haag og Utrecht.

– Men hvis man går inn og sjekker spredningen innenfor minoritetene, så ser man at 55.9 prosent av surinameserne, antillanerne, marokkanerne og tyrkerne bodde utenfor byene i 1991. I 2004 var tallet 56 prosent.

– Og videre: av en samlet immigrantbefolkning bodde 17.9 prosent i Amsterdam i 1991, mens tallet var 16.4 i 2004. Det er faktisk en nedgang, og denne nedgangen skyldes nettopp at surinameserne flytter ut. Også for de andre byene ligger tallene fast: omlag 13 prosent i Rotterdam, ni prosent i Den Haag og fire prosent i Utrecht.

Burgers bruker en metafor for å forklare misforståelsen. Hvis det er femti mennesker i en buss, og fem av dem er immigranter, så vil andelen som tilhører en minoritet være ti prosent. Hvis 40 etniske nederlendere deretter går av bussen, så vil andelen mennesker med minoritetsbakgrunn være på femti prosent. Og det uten at en eneste ny innvandrer har kommet inn på bussen.

– Og dermed blir konklusjonen at det eneste som kan forklare den økende andelen immigranter i byene rett og slett er «hvit flukt,» sier Burgers. – Med andre ord; det er ikke minoritetene som strømmer inn i byene, men de hvite som strømmer ut.

Den hvite flukten fra Rotterdam har ført til at byens myndigheter prøver å gjenskape attraktive boliger for den hvite middelklassen. Men Burgers mener man også må tenke på den framvoksende middelklassen innenfor minoritetene. På sikt regner han med at immigranter som ennå ikke har skaffet seg den nødvendige kulturelle og økonomiske kapitalen for å danne en middelklasse vil følge etter etniske nederlendere og surinamesere hva angår bomønster. Men forutsetningen er et økonomisk klima som gjør at immigranter kan realisere sine forventninger også i forhold til jobb og karriere.

---
DEL

Legg igjen et svar