Hvis verden hadde vært enkel…

Nylig ble USAs sikkerhetspolitiske rådgiver, Condoleezza Rice, spurt om hva slags politisk løsning hun så for seg etter taliban. Det er ikke vår jobb å skape fred i Afghanistan, svarte Rice.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Nei, USA har ikke kriget i Afghanistan for å skape fred mellom menneskene. I beste fall har de kriget for å skape en viss form for stabilitet. Krigen har i stedet vært rettet mot et omfattende terrorist-nettverk som har hatt sin base i dette landet. Målene har vært treningsleirene, samt Osama bin Laden og hans gjeng.

For å nå dette målet, har USA sikret seg den militære kontrollen over nesten hele landet, via sine allierte på bakken: Nordalliansen. Bare gjennom en slik kontroll kan USA sende inn grupper av US Marines som i fred og ro kan gjøre den jobben de er satt til: å eliminere – les likvidere – bin Laden.

I skrivende stund har amerikanerne ennå ikke fullført den oppgaven de sverget å utføre etter den 11. september. Men de har gjort mye annet. I kjølvannet av bombetoktene har Nordalliansen under sin militære leder Mohammed Fahim inntatt Kabul. Talibans totalitære og fascistoide regime er drevet på flukt – et klart mål for USA det også – og diplomatiet har kommet på banen med ulike forslag til hvordan Afghanistan bør styres.

Denne uka har afghanere fra nær og fjern sittet ansikt til ansikt rundt et forhandlingsbord i Bonn. Det store spørsmålet er om det vil komme noe godt ut av det.

Hvis verden hadde vært enkel, og Afghanistan hadde ligget et annet sted, kunne man sett for seg en helt grei løsning på det afghanske «problemet.» En slik løsning ville vært basert på de politiske og militære realitetene på bakken, nemlig at Nordalliansen pr. i dag har tatt kontrollen over det meste av landet på bekostning av andre fraksjoner og etniske grupper – og da først og fremst pasjtunerne.

Verden er full av regimer som har kommet til makten gjennom militære seire, og det fins massevis av stater der store folkegrupper ikke er tatt med i de styrende organer.

Nå har riktignok Nordalliansen blitt brakt til Kabul av det amerikanske bomberegnet over taliban. Og alliansens historiske rulleblad er slett ikke bra, for å si det mildt. Men for amerikanerne er nok ikke Nordalliansen i seg selv noe dårlig kort. Den har skrellet av seg de verste elementene som gjorde hverdagen til et helvete for afghanerne mellom 1992 og 1996, den er til å snakke med, og med et visst nærvær av internasjonale fredsstyrker ville faren for overgrep og nye stridigheter kunne reduseres til et absolutt minimum.

Med internasjonal støtte og økonomisk bistand kunne Nordalliansen blitt et langt bedre alternativ for afghanerne – alle afghanere – enn det taliban var, som brukte helgene til å forlyste seg med henrettelser av utro kvinner på et stadion utenfor Kabul.

Men Nordalliansen har møtt veggen i det internasjonale samfunnet. FN ønsker en bred samlingsregjering, Pakistan er steilt imot ethvert styre som utgår fra de etniske gruppene i nord og pasjtunerne kommer aldri til å godta en sentralmakt som de ikke er med i – heter det, i hvert fall.

Det innebærer at Nordalliansen vil bli fratatt sin militære seier, slik vurderingene lyder i Kabul. Det store spørsmålet er om de vil gi den fra seg, helt frivillig, og hvorvidt det i det hele tatt er mulig å stable på beina en bred samlingsregjering.

Signalene fra Nordalliansens politiske overhode og Afghanistans formelle president, Burhanuddin Rabbani, tolkes positivt av FN. Rabbani har sagt at han er villig til å gå av og overlate styringen av landet til en samlingsregjering – dersom man kan enes om en slik.

Dermed sier han samtidig at han ikke akter å gå av dersom samtalene ikke munner ut i noen enighet.

Foreløpig er det ikke engang klart hvem som skal sitte i en eventuell samlingsregjering, annet enn at både Nordalliansen og pasjtunerne må være med. Det betyr at alle fire folkegruppene – usbeker, tadsjiker, hazaraer og pasjtunere – er regnet inn, samtidig som det på møtet i Bonn også deltar eksil-afghanere som støttes av henholdsvis Pakistan og Iran. I tillegg møter representanter for den gamle kongen, Zahir Shah, som også er pasjtun.

De som ikke er representert, er taliban. Men det har blitt antydet – og mer enn det – at moderate talibanledere vil kunne inngå i den fremtidige regjeringen. Taliban holder i dag et skrumpende territorium inne i Afghanistan, mens de såkalte eksil-afghanerne ikke er representert «på bakken» i det hele tatt.

Det som er paradoksalt i de samtalene som finner sted i Bonn, er at stormaktene – USA, Russland, Iran, Pakistan… – nok en gang pusjer på for å få radikale og fundamentalistiske elementer inn i en ny regjering, på bekostning av den noe mer enhetlige – tross alt – alliansen som i dag har fylt maktvakuumet i Kabul. Planen er at det først skal dannes en overgangsregjering med flest mulig grupper, før det innkalles til et nasjonalt råd, en «loya jirga» som i sin tur skal velge en permanent regjering.

Hele denne prosessen vil ta mange måneder, lyder det fra FN-hold i dag, og i løpet av den perioden vil nok Nordalliansen sørge for å konsolidere sin maktbase. Diplomatiet er forsinket i forhold til den militære utviklingen på bakken, og verden er allerede stilt overfor et fait accompli – fra det øyeblikket alliansen gikk inn i Kabul tross alle løfter om det motsatte.

Det er sagt fra flere hold de siste ukene at det er afghanerne selv som må bære ansvaret for den videre utviklingen. Men det er ikke det som skjer nå. Det som skjer nå, er at det internasjonale samfunnet – representert av FN og et USA under press fra Pakistan – går inn og dikterer hva slags regjering Afghanistan skal ha.

Det er kanskje en god ting, at verden ønsker en bred samlingsregjering i dette krigsherjede landet. Det er i hvert fall en pen tanke. Et flott ideal.

Men ingen vet om en slik regjering vil være levedyktig, med sine mange fraksjoner. På den annen side er det heller ingen som vet om Nordalliansen vil være i stand til å regjere alene på en fornuftig måte. Det man vet, er at det i dag er Nordalliansen som sitter med den faktiske makten, eller som vil sitte med den når krigen en dag er slutt. Det man mistenker, er at USA egentlig syns det er helt greit, siden de absolutt ikke ønsker noen fra taliban inn i den nye regjeringen.

Men en slik løsning vil Pakistan aldri godta. Skal USA støtte Nordalliansen åpent, noe de godt kunne gjort, må de skrote Pakistan som alliert med alt hva det innebærer av fremtidig pakistansk innblanding i afghanske anliggender.

Hadde Afghanistan ligget et annet sted, kunne man fulgt den vanlige regelen om at den som kontrollerer landet, også er dette landets rette myndighet. Men Afghanistan ligger nå engang som det gjør, med grenser til regionale stormakter som alltid har knivet om kontroll og innflytelse. Det har vært Afghanistans ulykke gjennom hele historien, og vil nok bli det igjen. Med eller uten samlingsregjering.

---
DEL

Legg igjen et svar